Barnevakt som ikke respekterer det vi sier...

[Anonym bruker]

Hva tenker dere om følgende scenario

 

samboeren min sier til barnevakten: ring oss hvis han gråter.

Barnevakten svarer: neida, vi fikser dette vi

Samboeren min sier: men vi vil at dere ringer hvis han gråter

Barnevakten sier: skal vi ringe hvis han sutrer også da (spydig)

jeg sier: nei, han sutrer ofte, men han gråter sjelden hvis det ikke er noe, så vi vil at dere skal ringe hvis han gråter...

 

Vi går, de ringer ikke... Når vi kommer tilbake forteller de at han har grått endel!... Det var ikke så farlig, sa de, for han smilte innimellom...

 

 

[Anonym bruker]

Hadde ikke forfulgt saken om det er det du mener.

Lei en annen barnevakt neste gang. Problem solved.

[Anonym bruker]

da ville jeg ikke brukt den barnevakten igjen. noen gang..

[Anonym bruker]

Barnevakten skal selvølgelkter det foreldrene ønsker, men å ringe hvis et barn gråter? herregud, unger gråter jo, sånn er det bare. skulle dere komme hjem da? Da får man jo aldri gjort noe.

 

Jeg velger å ha barnevakter som jeg stoler på og som barna mine er trygge sammen med, og hvis de da gråter så er jeg trygg nok på at barnevakten kan trøste, og eventuelt også selv vurdere om og når man bør ringe til foreldrene.

[Anonym bruker]

Så fort barnevakten var spydig med dere burde det ha ringt noen bjeller. Jeg ville ikke satt igjen ungen min med denne personen. Ville blitt enormt forbanna om jeg hadde fått beskjed etterpå at ungen min hadde grått masse og barnevakten ikke hadde ringt meg. Det ville jeg nok klart å formidle til barnevakten også, uten å legge to fingre imellom.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn svarer svogeren min meg også. Derfor er de dessverre nesten aldri barnevakt for mine barn. HVis jeg ringer for å høre hvordan det går så blir han skikkelg oppgitt.

[Anonym bruker]

Skal virkelig barnevakten ringe så snart barnet gråter??? Ikke rart barnevakten var spydig!

[Anonym bruker]

Hva er problemet?

[Anonym bruker]

De hadde nok ringt om han gråt og de ikke klarte og roe han. Men så lenge han roer seg og som de sa smilte innimellom så ser jeg ikke helt problemet.

 

Enten lar dere det ligge og vurdere reglene deres og har de/den fortsatt som barnevakt eller så finner dere noen andre.

 

Har selv våre aktiv barnevaktsitter og passet mange barn før jeg ble gravid og fikk baby selv, fikk beskjed om og ringe hviss det var noe, ja noen ganger kunne barna gråte og skape seg jeg fikset det og hadde ofte en veninne med som hjalp til, har også passet en baby med kolikk. Sa jeg kunne hjelpe da mor var utkjørt og fikk seg en helg til og slappe av. Det gikk faktisk helt supert, ja det ble my bæring og gråting men jeg fikk han til og sove og sove lenger enn hva mor noen gang hadde fått til.

 

Hør litt også på hvordan de som skal sitte barnevakt liker og ha det. Noen plasser vi satt så var alltid barna lagt når vi kom, vi måtte ringe med en gang hviss de våknet, ikke fikk vi snop eller mat, ikke at det var verdens undergang men litt kan de spandere på barnevakten, og helt utrolig dårlig betaling, og når barna våknet var de jo redde siden de ikke kjente oss, og vi lot ikke et barn hylskrike alene mens vi ventet på at foreldrenne kom hjem, greit de gråt fordi di var redde og ikke kunne forstå hvor mor eller far var, men de følte seg vertfall ikke forlatt og litt smisking og tøysing roet de seg fort. Derfor er det også viktitg at barna/barnet blir kjent med barnevakten og får et godt forhold. slik at om dere er 10-15 min kjøretur unna så er barne trygg på den den er sammen med.

 

 

[Anonym bruker]

Rart dere har barnevakt dere ikke stoler på.

De fleste klarer å trøste ett barn som gråter.

 

Var dette betalende barnevakt kan dere jo bare la være å bruke de. Eller bedre, være hjemme med ungen deres om dere ikke stoler på noen.

[Anonym bruker]

Gutten er halvannet år, og barnevaktene er svigerforeldrene mine.

 

Jeg merker meg at flere synes det høres ekstremt ut å be dem ringe hvis han gråter, men jeg er så redd for han. Han har hatt mye smerter hittil i livet sitt, noe som har ført til at han har blitt veldig redd for andre enn meg og samboeren min. Han viste fremmedfrykt allerede ved 3 måneders alder, noe helsesøster mente skyldtes smertene hans. Barnevakt har vært helt utelukket inntil nå nylig. Nå i det siste har han virket tryggere på andre, og ting har gått seg veldig til. Han har ikke smerter lengre. Men, jeg vil så gjerne forsøke å venne han til andre mennesker på en rolig og forsiktig måte. Derfor vil jeg gjerne at de skal ringe hvis han gråter! Han gråter veldig sjelden hjemme nå, bortsett fra hvis han har slått seg eller er veldig trøtt/sliten... Derfor tenker jeg at hvis han gråter så "er det noe", og da kan jeg komme tilbake.. Jeg var uansett ikke lenger enn 10 minutter unna... Det er vel opp til meg som forelder å vurdere dette? Uansett om det ikke hadde hatt de samme grunnene, så tenker jeg at det er opp til MEG å vurdere. Jeg føler meg faktisk veldig lite respektert i denne situasjonen, men jeg klarte ikke å si fra om det... Synes det blir vanskelig å bruke dem som barnevakter igjen, selv om de gjerne vil og maser mye om det..

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner at han har hatt en tung start, men å bruke det for alt det er verdt i ettertid gjør ikke ting noe bedre.

Å ikke stole på at de klarer å takle han hvis han begynner å gråte, at de automatisk vil gjøre han reddere enn hvis dere kontaktes synes jeg er like respektløs ovenfor svigers som at de ikke ringer.

Hva med å heller si "Ring hvis han våkner og bruker tid på å roe seg."?

For at barn kan våkne, gråte og bruke litt lengre tid på å roe seg når de med barnevakt er ikke uvanlig, uansett om de har hatt det vondt tidligere i livet eller ikke. Men det er sundt både for foreldre og barn å løsrive seg fra hverandre noen timer nå og da.

[Anonym bruker]

Jeg regner med at de ikke ville ringe dere kanskje nettopp pga at ungen deres har vært plaget med store smerter! Du/dere TRENGER å få dra ut og slappe av!

Vil tro at svigerforeldrene dine ønsket deres beste, og jeg vil uansett ikke si at deres beste er å ringe så snart ungen blir litt urolig! Hadde du fått til å slappe av da????

[Himmel og hav]

Jeg skjønner tanken din om å vende han til andre langsomt, men tenk over en gang til hva du formidler til gutten din ved at dere kommer løpende hjem igjen om han gråter. Dere lærer han rett og slett at ingen andre kan trøste han, ingen andre er til å stole på, ingen andre kan passe på han og at selv besteforeldrene ikke er gode nok for han.

 

Hvem sitt behov er det du dekker ved å skulle ha beskjed så fort han gråter? Det er ikke hans...for om du ikke er der før etter 10 minutter, så er nok situasjonen ordnet opp i innen dere er hjemme.

 

Besteforeldrene klarer nok fint å trøste han om han slår seg eller er trøtt. Han er 18 måneder, og bør få muligheten til å oppdage at det er mange gode i mennesker her i verden som kan ivareta han, og at selv om ikke mamma og pappa er i nærheten, og at trøsten ikke er akkurat som den pleier, så er det bra nok!

 

Det er nok tøffest for dere. Du kjenner nok at det røsker godt i navlestrengen, og er det muligens blandet med en ørliten frykt for ikke å være 100% uerstattelig? Prøv å ha litt is i magen, og tenk at om barnet gråter fordi han er trøtt eller har skalla i sofaen, så er dette noe besteforeldrene har hamlet opp med utallige ganger, og at de ikke vil barnet annet enn godt. Det blir lettere etterhvert ;-)

[Anonym bruker]

ante meg at det var svigers som var barnevakt her ja...

 

Både mine foreldre og svigerforeldre hadde også svart spydig om jeg ba dem ringe hvis han begynte å gråte...

 

Uansett, hvis han gråter slik at ikke besteforeldrene klarer å trøste, så er han ikke klar for barnevakt, eventuellt så kjenner han ikke besteforeldrene godt nok. (Jeg tenker i en normal situasjon, skjønner at i noen situasjoner så er det bare mamma og pappa som duger )

 

 

[Anonym bruker]

Jeg regnet også med det var svigerforeldre siden hun skrev slik.

 

La de nå enten passe han eller så får dere være hjemme.