Stakkars barna våre:(

[Anonym bruker]

Vi har da 2 små barn sammen, samboer og jeg.

Forholdet går utrolig dårlig, det har det gjort lenge, men ingen tør å bryte ut.

Iallefall ikke jeg da jeg er avhengig av hans økonomi for å bo i huset, og at vi sammen med mine penger klarer oss veldig bra.

Jeg sliter med mine ting, er mye sint og har slitt en god del psykisk.

Samboer er litt lat til tider, og med meg som må ha kontroll på det meste og er effektiv som en robot så krasjer vi mye der...

Dessuten er han dårlig på kommunikasjon.

Begge har nok mistet følelser for hverandre etter mye krangling..

Vi krangler stort sett fra vi står opp til vi legger oss:(

 

Barna merker dette, og merker at de blir stresset, da spesielt eldste som kan si "ikke krangle nå" osv..er helt forferdelig vondt , jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet..og når vi krangler så bruker vi all energi på dette og er dermed utslitt og tåler mindre av ungene...en ond sirkel med andre ord:(

 

Alle sier at vi må holde sammen, familien mener jeg er litt "svakere" enn andre siden jeg sliter og at jeg kommer til å få det mye tøffere alene..jeg er enig, vet ikke om jeg hadde orket å være en alenemor:(

Samboer er en god far , men vi har det mye bedre når vi er alene har jeg merket...samtidig så jeg blir veldig sliten av å være alene også med to små aktive barn...

 

Jeg tør ikke flytte ut, jeg har ingenting...ikke får jeg lån, og her vi bor er leiepriser og boligpriser helt utrolig høy! Koster iallefall 10 000 kr for å leie en liten leilighet!

 

Dessuten sliter jeg med mine ting, og jeg tror neppe de blir bedre hvis jeg skal bo alene, være ensom å være alenemor..det går ikke:(

 

Men vi kan ikke ha det slik lengre. Stakkars barna våre:(

Vi sier jo vi skal gå i fra hverandre annenhver dag for tiden..så dårlig er det...

 

Familieterapi? Jo det er en mulighet..men ingen av oss har særlig lyst..vi er bare lei av hverandre:(

 

Hvis noen har noen råd så blir jeg glad, jeg sitter her på en fredagskveld og har det veldig vondt...barna mine har fått med seg for mye:(

Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er, spesielt for eldste jenta å høre at vi krangler og skriker til hverandre konstant:(

 

Jeg er selv vokst opp i et harmonisk hjem, og jeg hadde nok blitt redd og usikker hvis mamma og pappa skrek til hverandre!

Huff, vi er verdens verste foreldre:(

 

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Ja dere er for tiden dårlige foreldre og ingen barn fortjener det.

Barna deres bør være motivasjon nok til at dere setter dere ned og finner en løsning på problemet. Det første dere må gjøre er å lage rutiner i heimen som gjør at dere ikke krangler hele tiden. Forholdet for komme seinere. Ta for dere hele dagen og alt som må gjøres og planlegg kvelden før hva som skal skje og hvem som gjør hva.

Dette VIL gi mer harmoni. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hmm det skal mye selvinnsikt å skrive det su skriver. Snakk med mannen din og finn ut av problemene deres og tenk på barna. Barna fortjener lykke!

[Anonym bruker]

Ja det må vi...

Vi har litt rutiner da, deler som regel på det meste..men jeg planlegger mens samboer tror at alt kan tas på sparket...

Det er slutt med krangling nå! Jeg vil ikke at ungene skal oppleve mer krangling:(

HI

[Anonym bruker]

Uff, får vondt av dere alle når jeg leser hva du skriver..

 

Dette kan jo tydeligvis ikke fortsette, det er bra du ser det selv. Men, man må jo ta et valg til slutt. Antagelig har dere kommet inn i en ond sirkel (som mange med småbarn kan havne i, da man får mindre tid til seg selv, pleie forhold etc...)

 

Tror dere nesten bare MÅ ta et kurs, om det er helgekurs for parterapi, eller kontakte familievernkontoret for terapi, helsesøster el.l.

 

Dere kan ikke fortsette å ha det slik. Det "verste" skrittet er å kontakte noen for hjelp, men når det først er gjort tror jeg ting blir lettere etterhvert.

 

 

[Anonym bruker]

Tviler på han vil prate, når han er sint på meg så går det utover barna i den grad at han "blander" alt sammen, men når han kommer jeg skal jeg vise han innlegget her. det var en god ide:)

HI

 

 

[Anonym bruker]

Hvis du konstant går rundt og føler deg dårlig synes jeg du bør flytte ut. Hvorfor er du avhengig av han? Har du jobb? Uansett er det økonomisk støtte å få, hvis ikke er det jo muligheter for å flytte til et billigere sted? Det gjorde vi

[Anonym bruker]

Dere må sette grenser for dere selv! På samme måte som dere setter grenser for barna. Bli enige om at dere her etter skal slutte å krangle i barnas nærvær. Vent til dem eventuelt har lagt seg. Når dere da har satt dere ned på kvelden så har dere også fått litt tid til å tenke igjennom de tingene som plager dere, i stede for at alt kommer inpulsivt og man sier en hel masse ting man ikke mener.

 

Tenk tilbake på hvordan det var når dere nettopp kom sammen. Hva var det som gjorde at du ble forelsket og glad i ham og motsatt.

Prioriter dere selv. prioriter tid hvor du å mannen din kan gå ut å spise en god middag, gå på kino eller en konsert. Avtalen på forhånd må selvsakt være at tiden er hellig og at dere IKKE skal snakke om problemer. Del drømmene deres om fremtiden med hverandre.

 

Lykke til

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Det høres ut som du vil finne en løsning på dette.

For å få mannen til å bite på så kan det hjelpe å påpeke hans positive egenskaper og skryte av han (selv om man ikke føler for det).

Menn er svake sånn. Får dem klager og skjenn så blir dem bare mer vrange men får de skryt og ros så blir det mer medgjørlig ;-)

[Anonym bruker]

det er sant Miziz

og min samboer er dessverre også ekstremt sta, sta på den måten at han aldri kan innrømme noen feil..og hvis han vet jeg har rett så sier han ikke det, men da tier han bare...!

 

HI

[Anonym bruker]

Oi, oi, her må jeg si at jeg kjenner meg litt igjen!

Jeg var som deg for et år siden. Jeg var effektiviteten selv, løp rundt for å få til alt. Jeg var mye sint, og spesielt på samboeren min som jeg syntes var utrolig lat. Kombinasjonen meg som ville ha ALT på stell og han som var mer avslappet - ja, rett og slett ingen god kombinasjon:(

Vi klarte stort sett å kontrollere oss når unga var til stedet, men vi kranglet MYE ellers og ungene kan godt ha hørt det fra soverommet etter leggetid:(

 

Jeg valgte å ta tak i meg selv før jeg skulle endre på forholdet mellom meg og samboer. Jeg gikk til legen, fikk time hos psykolog og fikk medisiner (Cipralex). Jeg takker GUD for det i dag! Jeg har fått roen til å ta tak i problemene til meg og samboer. Jeg har klart å sette meg ned, snakke, ikke brøle, og sammen har vi funnet ut at vi må faktisk JOBBE for å få forholdet til å fungere.

 

Enden på visa er at jeg er mer avslappet og samboer nå har fått mer ansvarsfølelse for unger og hjem.

 

Jeg foreslår at du tar tak i deg selv før du går inn i å forandre på forholdet og mannen din. Dere må begge gjøre noe med dere selv, men det er oftere lettere å gjøre noe med seg selv først!

[Anonym bruker]

Veldig bra at det ordnet seg får dere, virkelig:))

Men jeg mener at samboer må lære seg og kommunisere også, det går ikke uten,

Han nekter å prate, skylder alt på meg..prøvde å prate til han nettopp..han bare gikk...enig i det jeg sier, men han ser ikke at han selv har feil?!

Jeg blir så provosert..så krangler vi...

 

HI