Kunne trengt flere venner, men liker jo nesten ingen...

[Anonym bruker]

Merker at jeg kunne trengt flere venner med barn på samme alder som mine, men jeg liker faktisk bare et fåtall mennesker gost nok til å faktisk gidde å være med dem. Ikke enkelt....

[Anonym bruker]

Ehm, ser du det egentlige problemet her?

[Anonym bruker]

Javel. Så fortsett å vær sær og venneløs.

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å finne venner om kjemien ikke stemmer... men kanskje du skal møte folk med åpen sinn? Er du negativ, så er det ikke lett...

[Anonym bruker]

forstår egentlig problemet. Jeg er egentlig en veldig omgjengelig person selv, men går bare godt overens med et fåtall. Har jeg ikke god kjemi med noen er det egentlig bare et ork å være på tomannshånd med dem. Er det noen som vil være sammen med meg, som jeg ikke "klarer" å prate med er jeg omtrent avhengig av å ha flere med meg, som holder samtalen igangn. Men det betyr ikke at jeg ikke liker personen, vi bare har ingenting å snakke om...

[Anonym bruker]

kanskje du skulle sjekke om du liker deg selv først da....

[Anonym bruker]

Jeg liker meg selv svært så godt:) Vennene mine er stort sett folk jeg har kjent i årevis. Syns det er et ork å skulle bli kjent med nye mennesker, og liker som sagt ikke så mange godt nok til å bli venner med dem.

 

Hi

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor?

 

[Anonym bruker]

Da høres det ut som du har dårlig utviklede sosiale evner, er uempatisk, selvsentrert og negativ.. beklager at jeg sier det, for jeg skjønner det ikke.. men så er jeg helt i motsatte ende.. jeg liker alle, kan omgås alle aldersgrupper, har mange gode venner og jeg er ekstremt sosial, utadvent, vennligsinnet innstillt og jeg tror (alt for) godt om andre mennesker..

 

tror ikke du får flere venner med den innstillingen din.. Du må ikke være så fordomsfull..

[Anonym bruker]

Nei, det er jeg ikke. Jeg jobber med mennesker og er godt likt både i nabolag, på jobb og blandt kjente. Problemet kommer når det er snakk om nære vennskap. Jeg liker folk, men jeg liker dem gjerne ikke godt nok til å bli venner med dem. Kan komme av at de vennene jeg har er helt unike, så andre faller gjennom.

 

Hi

[Anonym bruker]

Tror du er litt som meg HI Skulle gjerne hatt flere nære venninner, men bare takler ikke å gå gjennom den bli-kjent-fasen med veldig mange av de som er i samme situasjon som meg pr i dag, derfor holder jeg meg mest til de jeg har kjent en stund

 

"Easy come, easy go" er et uttrykk jeg bruker mye, siden det er erfaringen min med mange jenter..De blir din besteste venninne etter en time på kafe sammen med andre venninner, men når det brenner på dass ser en ikke snurten av de

 

Vet ikke om dette gjelder deg, men jeg har såpass vanskelig for å stole på mennesker, og er såpass selektiv at de fleste klarer rett og slett ikke å passere nåløyet. Derfor er det enklere å holde seg til de en har fra før, som en vet hvor en har

 

Men, kjedelig er det da, når en gjerne skulle kjent flere i samme livssituasjon...

[Anonym bruker]

Samme her. Jeg har noen venner som jeg har kjent i årevis, og har egentlig ikke kjemi med andre jenter enn dem. Kanskje det er meg, og kanskje er det dem, men i hvert fall er det ikke noe jeg gidder å bruke tid på. Venner kommer når de kommer, det er ikke noen vits i å stresse

[Anonym bruker]

Skjønner akkurat hva du mener. Jeg pleier å tenke på om jeg ville holdt kontakt med vedkommende om hun hadde flyttet. Dersom svaret er nei vet jeg at vi ikke kan bli gode venninner.

 

Jeg har 5 nære venninner med barn, og må kanskje bare være fornøyd med det. Men med såpass få hender det at ingen kan være med på det jeg har lyst til.

 

Hi

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Jeg har blitt mye mer kresen med åra. Treffer jeg noen som virker hyggelige, men så finner jeg ut at de f.eks stemmer Frp så mister jeg interessen og gidder ikke mer. Teit at jeg ikke klarer å være mer åpensinnet. Da jeg var yngre var jeg jo venn med alle slags folk..