Erfaring med pause når man har barn?

[Anonym bruker]

Har vært i forholdet i snart 8 år, har 2 barn og er gift.

Forholdet har de siste 3 årene, etter at sistemann ble født, har vært helt dødt. Vi bor under samme tak og samarbeider om barna, men vi har ikke noe parforhold. Snakker kun sammen når det gjelder barna, har ikke hat sex på ett år og dette resulterer i to foreldre som er lei og er irritable. Barna merker nok dette og det er virkelig ikke det jeg vil.

 

jeg vet jo at han og jeg en gang i tiden hadde det fantastisk og var 100% sikre på at det skulle være oss for alltid, men nå klarer vi ikke å finne tilbake til det vi hadde. Har prøvd, men går virkelig ikke. Jeg har foreslått at jeg evnt flytter ut for en periode, 3-4 mnd og at vi har barna 50/50. Dette da som en pause for at vi skal kunne kjenne litt på det å savne hverandre og finne tilbake gløden. Jeg foreslo dette som en løsning for at vi skal finne tilbake ikke for at vi skal gli fra hveradre. men han mener at pause er det samme som slutt...

 

jeg hadde skaffet leilighet 3 km fra huset vårt og var klar til å prøve for å redde ekteskapet, men han mener at hvis jeg flytter så er det slutt....Så da får vi fortsette å bo sammen og snakke enda mindre sammen...om mulig....

 

Har du erfaring med å ha pause når man har barn sammen?

Setter stor pris på erfaringsutveksling!!

 

Synne

[Anonym bruker]

Beklager. Spurte mannen og 2 kompiser av han hva pause betyr for de.

 

Pause betyr slutt/finish. For oss kan det være tenkepause. Mens menn er det slutt og ofte så lever de livet veldig godt.

[Anonym bruker]

Har dere prøvd å gå til en parterapeut? Hvor gamle er barna? Det er nok greit å vite litt hva man vil før man evnt flytter fra hverandre, selv for en periode. Litt avhengig av hvor gamle barna er tenker jeg... Jo mindre de jo mindre skjønner de, mens er de større så kan det være veldig dramatisk for dem. Jeg ville prøve å ordne opp mest mulig mens dere begge bor der. Prøv å tenke positivt, les bøker om temaet, gå til en samtaleterapeut, finn på hyggelige ting sammen, bli nyskjerrige på hverandre igjen. Hvis begge vil at det skal fungere igjen så kan dere få det til!! Men man må ville det, og det er hard jobb.. Lykke til da.

[Anonym bruker]

Vi har snakket om terapeut men han liker ikke å snakke om følelser...(så mye av problemet ligger jo der...) så han vil ikke det. Tusen takk for tilbakemld, jeg trenger alle råd og innspill jeg kan få nå. Barna er 5 og 3.... Det er kun de jeg har tenkt på de siste årene, derfor jeg har blitt boende, men mulig jeg er litt egoistisk men føler jeg fortjener å være lykkelig jeg også...

Skal prøve å overtale mer ang terapi. Skal man da gå til psykolog, eller ekspert?? Kan lite om slikt kjenner jeg...

[Anonym bruker]

Heisann

Jeg har gjort det. Jeg flyttet ut samtidig som vi gikk til rådgivning. Flyttet tilbake etter en stund, følte at jeg skyldte ungene det. Men selv om vi virkelig prøvde så endte det med seperasjon og skillsmisse to år senere. Men vi snakket veldig mye under hele prossessen og er i dag gode venner som kommer veldig godt overens med den andres nye partner. Ungene har det som plommen i egget med to foreldre som i tillegg til å ha det bra, er gode venner Kommunikasjon er viktig, og la det gå tid før andre evt. blir involvert (om dere da ikke klarer i redde forholdet), det er mitt råd. Vi brukte 3 år på at vi og ungene skulle tilpasse oss livet uten hverandre. Gjorde ting sammen og behøvde ikke forholde oss til andre. Ergo har skillsmissen vår tatt 5 år, men vi kunne ikke fått et bedre resultat.

 

Tilbake til sp.målet ditt: Jeg tror ikke det er mulig å redde et forhold når dere har kommet så langt som å snakke om å flytte fra hverandre, men det vil hjelpe dere til at dere virkelig prøvde og det er en følelse som er god å ha underveis "vi gjorde virkelig det vi kunne for å redde forholdet".

 

 

Men alt er mulig,

lykke til!!