Jeg er "biomor", og dette er vår situasjon:

[Anonym bruker]

Min datter på 5 år bor fast hos meg, det har hun alltid gjort. Barnefar og jeg har aldri vært sammen, vi var 18-19 år, og hun ble vel mer eller mindre ett resultat av en flørt. Men vi begge ønsket barnet til verden, og ingen av oss har selvfølgelig angret i ettertid:)

 

Da jeg var 7 mnd på vei, fant barnefar seg ei dame. Hun flytta raskt inn, og de er fremdeles ett par i dag. Var litt rart at jenta mi allerede hadde ei stemor før hun ble født, men ingen vonde følelser sånnsett, jeg hadde jo ingen minner eller følelser for barnefar.

 

Lillejenta ble født og i starten var der litt tull, vi var en del uenige ift samvær osv. Og det at vi var så unge, ødela en del, tror jeg. Stemor var sjalu for hennes kjæreste og jeg delte noe så stort sammen som ett barn, hun følte seg utenfor, og helt sikkert noe truet. Muligens ikke pga meg, meg pga båndet mellom oss (barnet), fikk følelsen av at hun var redd han ville ha meg. Jeg ville uansett aldri ha han. Jeg derimot syns det var grusomt at hun skulle ha noe med *min* lille baby å gjøre, så vi slet med sjalusi begge to, på hver vår kant.

 

Barnefar hadde samvært hjemme hos oss frem til hun var 7 mnd. Først da stolte jeg nok på ham til å la ham ta henne med seg, og først da kjente jeg at det var ok at stemor kunne få "blande seg". Greit, han var pappa, men jeg kjente ham jo ikke godt nok, hvilken mamma sender babyen sin avgårde til en fremmed mann/gutt? + ei fremmed kvinne i tillegg..

 

Jeg hadde hele tiden fam.vernkonoret på min side. Bf viste gjerne umodne holdninger i møtene, gikk mye i "jeg vil, jeg vil". Babyen kom ikke først. Men vi fikk laget en avtale, og den fungerte heldigvis fint. Hun begynte og overnatte da hun var 1,5 - 2 år, huske ikke helt. Det gikk uansett fint, og innen den tid hadde hun blitt storesøster hos sin pappa.

 

Stemor og jeg hadde myyye diskusjoner (helst over mail og sms) de første årene. Ingenting gjorde meg så sliten som samtalene med henne. Vi syns begge det var noe herk at vi måtte ha noe med hverandre å gjøre i livene våre! Sjalusien satt sterkt i hos hos begge, og det ødela masse.

 

Men ting bedret seg....Så fant jeg en partner, da var jenta mi 3 år gammel. Og fra der gikk det bare en vei--Opp. Stemor roet seg ned, sluttet og komme med kvasse sms, jeg ble også mer rolig, for jeg fikk backup for mine meninger. Var veldig slitsomt for meg å være en mot to i hele tre år. Nå var vi to mot to, og samarbeidet gikk mye enklere. Jeg følte meg også mye mer respektert fra hennes side, nå som jeg hadde fått en mann. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har aldri oppført meg verken flørtende eller noe ovenfor hennes mann, men hun har gjerne vært paranoid i tankene. Og jeg klandrer henne IKKE.

 

I dag er vi 25 år blitt, alle fire er voksne og vi samarbeider så godt, og alt er så bra som det kunne blitt mellom alle!! Dattera mi har to småsøstre hos far og en lillebror hos mor. To trygge, stabile hjem med mamma, pappa, stemor og stefar og søsken som alle elsker henne! Hun bor fast her og annenhver helg hos sin far.

 

Kan med hånden på hjertet si at vår sjalusi og "surhet" mellom oss ALDRI har gått utover barnet. Så selvom vi har vært barnslige ovenfor hverandre på visse punkt, har vi alltid hatt barnet i første fokus.

 

I dag kunne jeg ikke tenke meg en annen stemor enn nettop den barnet mitt har!! Vi har begge modnes, og vi er, tro det eller ei blitt venninner!! Ikke sånn at vi shopper sammen uten barn osv, men vi kan fint invitere hverandre hjem til hverandre, kose oss sammen vi to jenter med de tilsammen 4 barna:)

 

Ser når jeg leser her hvor HELDIGE vi er!!!! Og ikke minst dattera mi er. Hun kunne ha følt seg klemt mitt i mellom, men hun føler seg 100% inkludert, det bare vet jeg!

 

Vi har måttet svelge mye av hverandre hele tiden for å oppnå det vi har i dag. Jeg er så glad vi har hatt kontakt hele tiden, selvom det var mye surt i starten, vi lærte mye av hverandre. Og det tror jeg er viktig! Vi jenter er ofte fulle av følelser og mange av våre følelser er overdramatiserte i våre egne hoder, og ikke engang reelle! Vi har hele tiden vært veldig åpne og ærlige mot hverandre, på godt og vondt og i ettertid har vi begge sagt unnkjyld for det ene og det andre. Forstått hverandre for ting vi tidligere har sagt, gjort og reagert på. Og også funnet ut at det beste vi kan gjøre er å kommunisere saklig. Også når vi er uenige. Vi er egentlig ikke så vanskelige å ha me då gjøre noen av oss, når alt kommer til alt;)

 

Jeg stoler fullt og helt på stemor og jeg lar henne oppdra jenta mi sammen med barnefar, nå jenta mi er hos dem, bestemmer de. Og når hun er her, bestemmer vi. Jeg sender gjerne sms og spør hvordan det går, men det syns de bare er flott, og besvarer meg gjerne med en koselig mms med bilde av henne og hennes søte småsøstre. Hun er 5 og søstrene er 4 og 1. Hun storkoser seg på pappahelg, og jeg kunne ALDRI gjort noe for å motkjempe det!!

 

Vet ikke hvem av dere jeg skriver dette innlegget til egentlig, men ville gjerne bare si at der finnes faktisk solskinnshisotrier her også!! Men det går mye på egne holdninger. Med slike holdninger som "Jeg skal bitche og ødelegge"......Da ødelegger du virkelig. Ikke bare for de andre men også for deg selv. Vil du virkelig bruke resten av livet ditt på hat?

 

MEN: Jeg/vi har vært heldige!! Vi har sluppet unna mye av hva andre sliter med i vår situasjon, nettop pga bf og jeg aldri har hatt ett forhold. Vi har ikke masse minner sammen, stemor slipper å se bilder av meg med SIN mann, ingen kom og stjal min mann ifra meg...osv...Så ja, vi har sluppet mye sånt!! Vi har likevel måttet takle vonde følelser ift "fordeling" av barnet, og jeg synes vi har vært modne og flinke, til tross ung alder.

 

Håper flest mulig av dere husker min historie, og tenker over den om det er dere som engang skal "dele på barna". Så lenge en er enige om ett brudd, burde det ikke være noe problem og unne den andre videre lykke i livet..?? Blir man dramatisk dumpet, forstår jeg at problemet med en gang forverrer seg:(....Men likevel...barna først..!

 

I sommer var jeg og min forlovede i kirka og så bf og stemor gi sitt ja til hverandre. Jeg ble både rørt og tårevåt! Han har giftet seg med ei flott jente som virkelig er glad i jenta mi, og som aldri kunne stengt henne ute på noen måte. Jenta mi har det godt, både der og her. Det er alt som betyr noe.

[Anonym bruker]

For et flott innlegg, godt å lese:)

Du virker utrolig reflektert ut til tross for din unge alder og skal huske dette innlegget da jeg selv står midt i et samlivsbrudd og vil noke oppleve noe lignende i årene fremover, om det kommer nye partnere inn i bildet.

[Anonym bruker]

...nesten så jeg sender linken til x'en til gubben... Jeg er nemlig blitt den store fienden siden jeg er sammen med bf.. Meeen.. Jeg får leve i håpet om at hun også blir voksen en dag.

 

Takk for inspirerende innlegg!!

[Anonym bruker]

Så utrolig bra skrevet. Blir beundret av dere alle, 25 år og så voksne, det står der respekt av! Tommelen opp for dere. Om alle hadde det sånn

[Anonym bruker]

der sier du det selv..du har ikke så mye du skulle ha sagt hi, siden du har ikke opplevd å bli frastjålet din kjære for ei annen bitch!! Opplev det, så kan du komme med solskinnshistorie etterpå!!