Jeg trenger seriøst litt hjelp her....

[Anonym bruker]

Har en gutt på 6 og et halvt år, han er enebarn. Han er alt i verden for meg som alle foreldre ville sagt, og det er der problemet ligger...

 

Jeg greier ikke gi slipp på ham. Jeg er livredd for å miste ham, hver time i løpet av dagen han ikke er hjemme. Når han er på skolen er jeg redd noe skal skje, når han er ute å leker er jeg aldri langt unna. Ser jeg ham ikke blir jeg hysterisk. Når han ligger over til besteforeldre er jeg på telefon hver time og plager vettet av dem. Når vi er ute og handler, følger jeg ham med argusøyne. Jeg tror alltid at noen skal ta ham fra meg, det er mitt værste mareritt og jeg drømmer om dette om nettene. Jeg drømmer også at jeg ikke vet hvor han er blitt av, ikke husker hvilken skole jeg har levert han på. Er redd hele tiden. At han skal forsvinne og jeg ikke vet hva som har hendt med ham. Ja, det er faktisk så ille at jeg har erkjent at jeg har et problem.

 

Vi henger ikke oppi hverandre i hverdagen, han er en sunn og normal gutt som går skole og leker med barn i gaten. Mannen min og jeg har nå et et godt forhold, men jeg var alenemor en periode da gutten var mindre. Likevell er det egentlig ingenting som skulle tilsi at jeg har grunn til å ha denne angsten. De gangene besteforeldrene vil ha ham med på hytta, burde jeg jo absolutt ha slappet av og pleid meg selv. Istedet sitter jeg som et nervevrak og ser for meg de værste scenario. Bilkræsj, ulykker, ditt og datt...Jeg har alltid følelsen av at nå mister jeg ham, dette er siste gang jeg ser ham. Jeg kan nesten få meg selv til å tro at ting kommer til å skje og det værste er alltid det samme : Noen stjeler ham, bortfører ham og gjør ham vondt, jeg får aldri vite hva som har hendt.

 

Dette holder på å ta psyken min helt. Jeg er som en hauk over mobiltelefonen når han er på skolen om dagene, tenk hvis han stikker av derfra og blir påkjørt? Hva hvis han finner ut at han skal gå seg en tur, drukner i sjøen like ved eller noen stjeler ham?

 

Jeg kan ikke ha det slik lenger, jeg tror jeg blir gal. Jeg slapper aldri av, er anspent som få. Ungen er hele livet mitt og da mener jeg hele. Alt dreier seg om ham og om hvor sinnsykt redd jeg er for å miste ham.

 

Kan noen hjelpe meg, gi meg råd om hva jeg kan gjøre?

 

På forhånd takk fra en psykisk utslitt mamma.

[Anonym bruker]

Huff, ikke rart du er sliten!

Her er det mye tanker og inngrodde mønstre å ta tak i, jeg vil anbefalle deg å printe ut det innlegget du har skrevet og ta det med til fastlegen din og be om henvisning videre til psykolog.

Sender deg en god klem, du vil greie å komme over dette med litt hjelp

[Anonym bruker]

Oi, du har akkurat skrevet hva jeg føler. Jeg har to barn som jeg er redd for konstant. De har aldri vært på overnattingsbesøk og hvis de en sjelden gang sitter på med noen i bil er jeg skrekkslagen frem til jeg vet at alt er ok.

 

Det er ingenting som er skjedd her heller for at jeg skal føle det slik. Kanskje fordi jeg hadde noen spontanaborter før jeg fikk førstemann,?