Hva hadde dere gjort? Ang venninne av min datter

[Anonym bruker]

Min datter er 9 år. Hun har ei venninne som har dårlig inflytelse på henne.. Vi kaller venninnen for Kari.

Kari er veldig opptatt med å irettesette min datter. Hele tiden går hun å hakker og småkjefter. Alt er en konkuranse. "Jeg kan ditten og datten bedre en deg!" "Jeg har flere sånne en deg!" "Jeg fant på det først" Osv

En gang hun var her og strømmen gikk sa hun til oss at de hadde mye bedre strøm hjemme hos seg...

Jeg pleier å si at det er det samme hvem som fant på leken først og si til henne at det er ikke pent å snakke sånn til vennene sine, men de er store nå og jeg er ikke med dem under leken og når de er ute.

 

Jeg vet at foreldrene til jenta er litt sløve, hvis jeg kan kalle dem det.

De glemmer å hente henne på fritidsaktiviteter hvis hun i det hele tatt blir med på noe. Hun slipper unna ting som klassen må gjøre for å tjene til klassekassen (skoletur).

Foreldrene møter ikke opp til fam samlinger på skolen eller foreldremøte. Dette er noen eksempler.

Hun har det kanskje ikke så lett hjemme. Kanskje hun blir hakket på og irettesatt hele tiden?..

 

Nå har hun stjelt en leke fra min datter og blånekter. Min datter er veldig lei seg for dette var noe hun har fått i gave. Jeg fikk greie på dette i går kveld.

 

Jeg prøver hele tiden å foreslå andre venner. Min datter er med på fritidsaktiviteter som denne venninnen ikke går på og jeg prøver å dytte henne i andre rettninger men de finner alltid tilbake. Min datter er veldig følsom og jeg tror hun ikke klarer å si nei til Kari når hun spør. Kari kan også finne på å true med ting hvis min datter ikke vil leke med henne på skolen f eks

Men de leker og har det greit sammen mesteparten av tiden.

 

Min datter blir preget av disse konkuranse-nykkene og blir frekkere i munnen og man merker forskjell i perioder når disse leker mye sammen.

 

Jeg kan ikke nekte dem å leke sammen heller. Men hun har mange venner hun leker med så det går litt i perioder.

Hvordan ville dere løst dette?

Jeg tenker også på denne leken som nå har blitt stjelt.

 

Setter stor pris på synspunkter!

[Anonym bruker]

Ang. den leken som hun har stjålet fra din datter, så synes jeg du bør prate med foreldrene hennes om det. Ring eller gå dit og si hva som har skjedd, og be om å få leken tilbake!

 

Utover det har jeg ikke så mange råd å komme med når det gjelder disse to venninnene, men skjønner godt både din irritasjon & bekymring.

Du må nok kanskje bare prøve å prate med din datter om dette og prøve å "bygge opp" henne på en måte slik at hun ikke føler seg mindreverdig når hun blir hakket på av "Kari". Slett ikke enkelt dette her...

 

Jeg tror også jeg ville forsøkt å få datteren min til å leke mere med noen andre barn, som du også nevner i innlegget ditt at du har gjort.

[Anonym bruker]

Jeg var den snille jenta som bestandig måtte være sammen med den "slemme", la oss kalle henne Ida.

Flere foreldre nektet deres barn å være sammen med Ida. Og jeg måtte være hennes støttevenn uansett hvor slem hun var mot meg. Min mor sa til meg at kanskje Ida ikke hadde det så enkelt hjemme, og at hun ville bli veldig lei seg om hun ikke hadde noen venner.

Ida kalte meg stygge ting, slo meg og holdt på å kvele meg da jeg fikk en ny venn, selv om hun bestandig fikk nye venner som forsvant like fort igjen. Hun brydde seg nesten bare om sine følelser, og jeg fikk et stygt rykte på meg pga jeg var hennes støtte.

 

Selvfølgelig led jeg under dette "venneforholdet", og da jeg ble 17 kuttet jeg henne ut, for da var jeg så psykisk sliten, og hadde opplevd alt for mye. Vi har nå tatt opp kontakt igjen, for hun har fått medisiner som hjelper. Og jeg er glad for at hun hadde en så trofast venninne som meg, selv om hun ikke var min venninne. Hadde ikke jeg vært der, hadde hun nok ikke vært den personen hun er i dag.

 

Og hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke brent for denne jobben jeg har i dag. Hvor jeg hjelper barn som har det vanskelig.

 

 

 

 

Jeg råder deg til å prate med din datter om at Kari kanskje ikke har det så trygt og godt som hun har det hjemme, men at hun alikevel ikke skal godta alt hun kommer med. Ikke la henne bli kuet.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar begge to!

Høres ikke ut som det var noe greit for deg anno 1357. Men du har jo fått noe ut av det og har en fantastisk og viktig jobb!

 

Jeg føler at min datter er i et mildere men samme venninneforhold som du beskriver. Min datter har hatt noen lignende opplevelser med andre på skolen og har lett for å bli tråkket på.

Vi har snakket mye om det og spilt rollespill noen ganger. Der jeg er min datter og hun skal være den som er "slem". På den måten prøver jeg å vise min datter hvordan hun kan prøve å løse forskjellige situasjoner. Føler det hjelper litt, blir litt enklere for henne å forstå tror jeg.

Jeg er litt redd for å snakke for mye med min datter om at Kari kanskje har det vanskelig hjemme for jeg er rett og slett redd for at hun skal snakke om dette videre. Enten til Kari eller andre venninner. Noen tips til hvordan å snakke om det?

 

Jeg mener at min datter har mange gode egenskaper og det at hun bryr seg om andre og har medfølelse er en av dem Men hun skal ikke bli kuet eller tråkket på. Man skal ikke være dumsnill heller.

Noen andre tips til å "tøffe" henne opp litt?

 

Igjen tusen takk for gode råd!

[Anonym bruker]

13:57 her:)

Jeg sier dette i min versjon, selv om kanskje Ida er maaaaange hakk verre enn Kari. (Det håper jeg virkelig)

 

Jeg håper datteren din er like sta som meg.

Jeg måtte utfordre Ida hele tiden. Der hun ikke eide grenser, måtte jeg si til henne at jeg hadde grenser på de områdene. Da hun begynte med alkohol og sex i en alder av 11-12 år, så måtte jeg si til henne at jeg ikke ville være med på det. Selv om det kanskje var veldig spennende.

 

-Når Kari gjør noe din datter ikke liker, må hun si i fra at hun ikke liker det. Og kanksje hun må si i fra mange ganger.

Du må si til din datter at hvis det er noe dumt som skjer, skal hun aldri måtte tvile på å ringe deg, for du vil hjelpe henne uansett hvor dumt det er.

 

Gjør din datter noe dumt, som du vet Kari har skylden for, sier du at du er skuffet og at hun kanskje får en straff for det. For selv om du vet at Kari kanskje er den som har presset din datter til å gjøre det, så vis din datter at det er din datters valg å ha gjort det..

 

Å ha stolthet er en god egenskap. Da vi hang med de eldre, hadde jeg stolthet nok til å heve meg over det laveste som ble gjort. Jeg fikk fort respekt, og da var det mye lettere for meg å ikke synke på alkoholens nivå.

Hehe, så det er kanskje Ida å takke at jeg har en mann som er 10 år eldre også Siden det var det miljøet hun skulle være i.

 

 

Jeg synes det er flott at du driver på med rollespill sammen med henne. Jeg var nok vanskelig ovenfor min mor, fordi jeg kanskje ikke forsto hvorfor jeg måtte være sammen med Ida. Men i dag er jeg veldig reflektert over ting. Og jeg er glad for at jeg fikk oppleve deler av det jeg fikk oppleve.

 

Jeg tror nok bare du skal fortsette å prate med henne, og fortelle henne at Kari kanskje ikke vet at hun har det så ille selv. For man er trofaste mot sine foreldre, og det hadde vært kjipt om Kari hadde sagt hvor dumt dere evt. kunne hatt det hjemme.

 

 

Jeg vet ikke helt om du fikk noe positivt ut av dette innlegget, for jeg er nok litt rotete av meg!

Men lykke til!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Når jeg leste dette fikk jeg frysninger!

 

Jeg var nemlig som din datter og hadde også en Kari fra jeg var 10 til jeg ble 16-17..

 

Hun sa stygge sårene ting, stjal tingene mine, ødela tingene mine, latterliggjorde meg, gjorde meg vondt med vilje, snakket nedsettende om min familie, spredde rykter om meg, samt opphøyet alt ved seg selv og sin familie..

 

Hun ville ALLTID være sammen med meg, mens jeg ofte trengte litt tid alene.. Dette ble ikke godtatt og hun tok kontakt med meg hvert ledige sekund av dagen. Hun terroriserte meg rett og slett med telefoner, banking på ruten, ringing på dørene osv.. Jeg var rett og slett redd for å si nei pga frykt for hva hun kom til å gjøre..

 

Jeg vet den dag i dag at "min" Kari ikke hadde det enkelt og at hun senere fikk angst og depresjon osv.. Men!!!

 

Dette gikk i STOR grad utover meg! Jeg fikk nesten angst av hele greia og jeg grudde meg veldig til skolen, og til de gangene hun skulle ha samvær med moren sin (som bodde rett over veien)..

 

Jeg skulle faktisk ønske at foreldrene mine visste hvor fælt jeg hadde det den gangen da og flyttet meg over på en annen skole slik at jeg vertfall kunne klart å slappet av der og gjort det bra faglig i stedet for å være redd for å bli latterliggjort om jeg fikk bedre karakterer enn henne..

 

Den dag i dag har jeg fortsatt mareritt om henne og har vært nødt til å gå i terapi for å behandle trakaseringen jeg ble utsatt for.. I marerittene mine er jeg den maktesløse lille piken igjen som blir overkjørt gang på gang uten å klare å stå i mot...

 

Jeg er rett og slett livredd for at mine unger skal oppleve noe av det samme, og kommer til å følge med med argusøyne!

 

Vær så snill å kjemp for din datter slik at hun kan få en lykkelig og bekymringsfri oppvekst!

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Les Aftenposten (a-magasinet) på nett, der har Willy-Tore Mørch noen artikler om den destruktive kompisen som legger beslag på en "bestevenn"