Dere som har tatt keisersnitt...

[trudekua]

Jeg tok mitt for 3 mnd siden, og har reflektert litt over opplevelsen ved det...

 

Er det bare meg som ble LIVREDD inne på operasjonsstua???

Fra jeg ble trilla inn og til jeg lå på oppvåkninga var jeg et nervevrak...

Da de skulle sette bedøvelsen før spinalen gråt jeg. Da de satte på den automatiske blodtrykksmåler'n var gråten verre, og da de satte spinalen hyperventilerte jeg samt HYLGREIN!

 

I ettertid føler jeg meg en anelse puslete, jeg gikk jo tross alt ikke igjennom en smertefull vaginal fødsel...

(selv om vannet mitt gikk 4 timer før ks og jeg hadde vonde veer som beit meg hardt i rumpa!)

 

Vil jeg være like redd ved neste fødsel/ks-forløsning?

 

Psst! Var førstemann, så jeg VEIT jeg skal ha flere;)

[gerd]

Tja - jeg var jo spent, men oppførte med da normalt likevel :-)

Neste gang vet du hva du går til så da blir det annerledes vet du :-)

[Trio?]

Jeg vet ikke om ditt ks var planlagt noe mitt ikke var. Jeg hadde roen der og da for jeg ble så fokusert på at barnet mitt skulle ut i beste velstand som mulig var.. men jeg har bestemt meg for at hvis vi får gleden av å bli gravide en gang til, så skal diskutere grundig med jordmor om dette. Hvis det viser seg at det er grunnlag for å søke om ks ved neste fødsel så vurderer jeg å gjøre det. Et planlagt ks har jeg hørt gjør at man er mye bedre forberedt på hva som skal skje. Noe et hastekeisersnitt ikke er. Jeg håper jo selvsagt at jeg kan få en vaginal fødsel men vi må prate litt rundt dette med ks likevel for det kan skje et haste ks til. Sånt vet man bare ikke.

[Sweet Amber]

Jeg var også veldig redd, og har ikke lyst til å utbrodere detaljer, men du er hvertfall ikke alene om det:) Mulig du vil være like redd neste gang, men forsøk å tenke laaangt fram. Det er jo verdt det for disse småttingene våre:)

[PennyLane78]

Hadde hastesnitt, og var som du, hysterisk! Helt grusomt, orker nesten ikke å tenke på det.

 

Det var en helt grusom opplevelse hele fødselen/opphold på barsel og jeg kommer til å kreve planlagt ks ved neste fødsel.

[trudekua]

Mitt var planlagt, og jeg visste om det 5 mnd i forveien, så jeg hadde jo tid på å "planlegge", men jeg trodde ikke jeg kom til å være så pokkers redd!

 

Den følelsen av at det var sååå mange der, anestesi, sykepleiere, leger PLUSS fire leger og sykepleiere til lillegutt...

Jeg liker ikke leger, sprøyter eller blod så er nok mye av grunnen.

Men med forhenget 5 cm unna ansiktet mitt, og lydene og ikke minst følelsene av hva som skjedde (bullshit at man ikke kjenner noe etter å ha fått spinal!!!!!)

Jeg kjente ikke smerte pga snittet, men pga hele opplevelsen fikk jeg megahøyt blodtrykk og den dustete blodtrykkmåleren stramma så inni pokker at armen min ble blålilla...!

 

Godt å høre at det ikke bare er meg som ikke var helt komfortabel på operasjonsbordet da:p

 

Men en fattig trøst til meg selv: jeg var oppe å gikk samme dagen, og kutta fort ut de smertestillende tablettene:)

[It's all about me]

Jeg hadde planlagt ks etter eget ønske, så hadde vært forbrdet på hva som skulle skje leeeenge.

Var rolig og gledet meg hele tiden.

Men så kom morgenen, mentalt var jeg helt rolig og trygg, men kroppen tok over. Under forbredelsene begynte jeg å skjelve og klarte ikke å slutte.

Etter en stund fikk jeg roet det ned og lå stille helt til jeg ble trillet inn på opperasjonsstuen, da startet det for fult og det psyket meg fullstendig ut.

Følte meg kjempe dum siden jeg jo hadde søkt om det selv. Samtidig ble jeg jo kjempenervøs da jeg så for meg å sette spinlane, skjære og dra ut babyen av lille meg som ikke klarte å ligge stille et sekund.

 

Takk og lov var det på opperasjonsstua verden koseligste og spurte om jeg ville ha noe beroligende. Takket med et høyt ja og det hjalp masse. Men skjelvingen ga seg ikke helt så jeg fikk en dose til (og fra da av skjønte jeg de som ble avhengig av beroligende, he he, det var fantastisk).

 

I ettertid har jeg blitt fortalt at det er bare slik som kroppen kan oppføre seg innimellom. At det trenger ikke ha noe med et en er redd, men at det underbeviste tar over styringen. Og at jeg var spent var jo ikke noe å legge skjul på.

 

Så etter mine tre besøk på en fødeavdeling har jeg slått meg til roo med at de har nok sett det meste, he he.

[It's all about me]

Og prøv å overse alle skriveleifene, skal skjerpe meg....til neste år )

[Tøysetipp]

Det var ingen vei utenom, og etter 18 timer med rier var jeg glad for at det ble keisersnitt. Jeg var litt engstelig da de skulle til å skjære, men følte meg godt ivaretatt og gleden over å snart få se barnet mitt overskygget frykten. Hva kunne jeg gjøre? Ut måtte hun jo.

 

Det har vel noe med hvor lett man lar seg bli oppjaget, hvor mentalt foreberedt man var etc. etc. Til neste gang vet du prosedyren, og vil sikkert ikke føle den samme fremmedfrykten som sist.

[Glajenta ♥]

Jeg var gjennom en lang og smertefull fødsel, som holdt på å ende i katastrofesnitt pga meget lav puls over en lengre periode hos datteren min. Da det tilslutt ble bestemt hastesnitt, gikk det vel ca 30 minutter fra det ble bestemt til hun var ute.

Da jeg lå på operasjonsstuen var jeg egentlig mest lettet, og tenkte ikke så mye annet enn at jeg var glad det hele snart var over og at jeg nå mest sannsynlig kom til å få henne ut i live.

Siden fødselen ikke gikk helt som den skulle hadde jeg to episoder hvor fødestuen var full av hvite frakker og et meget høyt aktivitets - og stressnivå. DA var jeg hysterisk redd. Inne på operasjonssalen fikk jeg derimot en følelse av kontroll og ro - alle visste hva de skulle gjøre og alt virket veldig trygt og godt.

Under hele graviditeten derimot var jeg livredd for keisersnitt, tenkte at folk som frivillig valgte det måtte være gale - og de som måtte, ja de synes jeg utrolig synd på.

Jeg er veldig usikker på en evt fødsel nr 2. Jeg ser ikke for meg at jeg noensinne tør å prøve en vaginal fødsel igjen.

Tipper likevel at det blir anderledes når alt er "planlagt" slik som hos deg, da får du mer tid til å tenke over det. Det var først lenge etterpå at jeg hadde kapasitet til å tenke over hvor stor operasjon det egentlig er!

[Mia_73]

Jeg hadde planlagt snitt og jeg var klar over hvordan det hele foregår. Selvfølgelig var jeg spent og litt nervøs, men klarte meg. Litt kritisk øyeblikk når jeg skulle gi dem min ipod...

[Dronning Sånnja]

Jeg hadde planlagt snitt, men hadde allikevel samme opplevelse som deg. Forferdelig opplevelse!!

[<3 mine søte små<3]

Jeg hadde et tregt forløp i fødsel og fikk innvilget ks etter eget ønske.

Opplevde det hele som helt ok.

var nok litt nervøs, men gledet meg mest på å endelig få se den lille gutten min.

 

jeg kjendte ingenting etter jeg fikk spinal. eneste som jeg opplevde som var litt " skummelt" var BT fall. ble kvalm . og følte jeg måtte spy. men hadde en rolig og flikk sykepleier, som kom med pussbekken, for forklarte det som skjedde.

 

etter ks, måtte jeg opp til intensiven (oppvåkningen), pga nedre del av kroppen måtte våkne:)

og trengte et par ringers til

 

var redusert et par uker etter ks, men det er nok normalt.

snittet etter ks, er i dag en liten tynn strek, ingen komplikasjoner.

 

 

dersom du er nervøs ang ks.

snakk med JM eller den legen som skal opperere deg:)

 

 

 

[Mummimamma - med 2 mummitroll]

Kanskje ikke helt sammenligebart, men jeg hadde hastekeisersnitt for snart 7 år siden pga alvorlig sv.skapsforgiftning/hellp-syndrom. Det var stor fare for at både jeg og ungen min kom til å dø om jeg ikke ble forløst der og da. Hadde absolutt ingen tid til å forberede meg og alle avgjørelser ble tatt over hodet mitt. Jeg var så dårlig at jeg i grunnen bare var glad til for at jeg nå fikk sjansen til å bli frisk igjen, til tross for at sønnen min ble født 12 uker prematur. Det er mulig at jeg er en følelsesløs person, men jeg var helt rolig under hele operasjonen (fikk spinalbedøvelse) og følte absolutt ingen frykt eller redsel. Bare en lettelse over at alt kom til å bli bedre...

 

Jeg ble ikke mer "skadet" av denne opplevelsen enn at jeg fikk barn nr. to 3,5 år senere, vanlig fødsel 14 dager over termin