trøblete amming

[pytten]

fødte for to uker siden mitt første barn. Melken kom etter 3 dager, men da hadde brystvortene allerede rukket å bli såre og blodige. jeg grudde meg til hver amming og tårene spratt hver gang junior skulle legges til. jeg måtte til slutt sette ned foten for alle velmenende råd fra jordmødrene. pumpet meg og junior fikk mm og mme på flaske, i kopp eller fra sprøyte. endte opp med brystskjold for å verne om brystvortene. nå er jeg klar for å slutte med dem, men junior vil ikke ta brystet. jeg har virkelig ikke kapasitet til å pumpe meg etter amming 3x/dag i tillegg til å amme. han vil gjerne spise hele tiden, og jeg kjenner at jeg ikke har tålmodoghet til å fortsette slik. er helt nedbrutt og tenker ikke på annet enn amming. føler meg mislykket og har mest lyst til å gi opp hele ammingen, men får dårlig samvittighet av å skulle gi opp nå som faktisk sårene er grodd og det fungerer på et vis med disse forbaska skjoldene

 

noen gode råd?

[-˙·٠•●♥ Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ ♥●•٠·˙-]

Synes du skal gå inn på www.ammehjelpen.no og lese litt der.

Der står det gode råd for både brystvegring og avenning av brystskjold.

 

Lykke til!

[froeken]

Hei,

 

Jeg har ikke noen råd for hvordan du skal få til ammingen. Det jeg kan fortelle deg er at jeg har født to gutter. Den første ammet jeg til han var 10 uker. Han var alltid fornyd og sovnet ved brystet. jeg pumpet og pumpet fra første stund, men fikk aldri noen mengde melk å snakke om. Han klaget ikke. På kontroll ved 10 uker var han blitt så tynn at jeg endelig fikk "lov" av helsesøster til å kutte ammingen og gi bare mme. han hadde tatt flaske fra dag 1, så heldigvis ikke noe problem. Gutten var fornøyd og begynte endelig å legge på seg.

 

Så med nr to hadde jeg bestemt meg for at ammingen skulle jeg jaggu klare, men var åpen for å gi mme fra dag 1. Jeg ammet og pumpet og satt ute med puppen 18 timer i døgnet for å få opp produksjonen. Da gutten var 4 mnd ga jeg rett og slett opp. Han var velfødd av mme og jeg hadde absolutt ikke noe liv utover ammingen og pumpingen de første mnd.

 

Nå venter jeg nr tre. Én ting er jeg veldig klar på: Jeg kommer ikke til å pumpe meg et sekund, men amme så lenge det er melk og gi mme tvert det er behov for det. Dette blir mitt siste barn og jeg vil nyte tiden vi har sammen, ikke gå rundt som et vrak med dårlig samvittighet og følelse av å mislykkes.

 

Begge guttene mine er i dag sunne og friske og jeg e rikke i tvil om at mme er den beste løsningen for mange i min (og din?) situasjon. uansett hva du velger, ikke ha dårlig samvittighet, for du vet at du gjør det du mener er best for både deg og barnet ditt.

[Tigergutt]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv for 4 år siden! Jeg føler med deg, for du har ikke hatt en lett start med amming! Etter en identisk beskrivelse så endte det med at jeg tok kontakt med Barsel poliklinikk på sykehuset og ammehjelp der! Jeg fikk fantastisk hjelp! I mitt tilfelle var det rett og slett å holde babyen på en annerledes måte - jeg fikk først veiledning med en dukke, og på forsøk nr 2 tok babyen puppen for første gang uten brystskjold.

 

Jeg anbefaler deg å søke hjelp for å få lagt babyen riktig til brystet ! Lykke til!

[Anonym']

Hei, kjære deg!

Jeg har vært i dine sko både med mitt første, og mitt andre barn. Første gav jeg opp da hun var 2 mnd., og andre slet og slet jeg i to måneder, men da løsnet det på et vis. Hadde da vært i kontakt med ammehjelpen.no via mail, og det var HELT FANTASTISK! De backet meg opp og kom med konkrete og fornuftige råd. Ingen forutinntatthet når det gjaldt verken mme eller skjold eller noe annet. Moralen var at alle må finne en måte som fungerer for seg og sitt barn.

 

Dette gjorde jeg for å få nummer to til å samarbeide med meg for å bli kvitt skjold og pumpe:

1. Ammet ofte

2. Fylte på med mme etter hver amming

3. Pumpet om jeg følte behov

 

Rent konkret i forhold til skjold, fikk jeg råd om å legge ham til uten skjold, prøve litt - så ta skjold på. Jeg satt i opp til tre timer hver gang, men det vil jeg ikke gjøre når nummer tre kommer (sliter deg helt ut!)

 

Husk at om du og barnet bare får det til å fungere er det ikke noe i veien for å bruke skjold så lenge du trenger det. Litt vanskeligere å få den rette stimuleringen av brystet da, men det går fint det også.

 

Og viktigst av alt (det lærte jeg smertelig med førstemann):

- Sov masse selv

- Prøv å ikke kave med den ammingen mer enn nødvendig, går det så går det

- Ikke still umulige krav til deg selv. Orker du ikke, så stopper du. Det er IKKE verdt å ødelegge den første tiden sammen med barnet på å slite seg helt ut både fysisk og psykisk med ammeproblemer.

 

Det beste du kan gjøre for barnet er å gi det et forsøk, men kaste inn håndkleet når du føler at nok er nok. Du er en mye bedre mamma om du er uthvilt og glad, enn om du er trist og uslitt. Dette nektet jeg å etterleve med førstemann, for jeg ville så inderlig gjerne få det til. Ser i ettertid at omstendighetene rundt fødsel og barseltid (operasjoner og fødselsskader), samt mange dårlige og forvirrende råd ødela for meg den gangen. Hadde en mye sunnere innstilling med nummer to, og med nummer tre tror jeg at jeg vil ta livet med ro i mye større grad.

 

Ønsker deg all mulig lykke til!

Ta kontakt med ammehjelpen med en gang (den satt litt langt inne hos meg, men når jeg først gjorde det var det en lettelse!), og stol på at uansett vil barnet ditt ha det bra.

 

Stor trøsteklem til deg <3

 

[TrultemorM2Småtrulter+2012 :)]

Jeg har to barn som jeg har ammet. Begge gangene har mildt sagt vært helt forferdelige.. Allerede under barseloppholdet på sykehuset ble brystvortene såre, jeg fikk dype sprekker rundt hele brystknoppen som væsket og som blødde. Det er umulig å beskrive hvor vondt det var å amme, bare de som har opplevd dette selv, vet hvor smertefullt det er. Jeg søkte hjelp både på sykehuset og på helsestasjonen i tiden etter at vi hadde kommet hjem. Jeg fikk hele veien vite at jeg holdt barnet riktig, og hadde god ammeteknikk. Likevel ble jeg sår, selv om jeg prøvde å la barnet ligge på ulike måter under ammingen, jeg smurte med diverse salver, gikk og luftet puppene nesten hele tiden når jeg var hjemme, brukte brystskjold +++ Jeg prøvde også å pumpe, og så da at melka som kom, var jo helt rosa pga blodet fra sårene. :/ Å pumpe var jo like vondt som å amme, men jeg fikk i det minste kontrollere det selv, og kunne ta små pauser.

 

Den eldste dattera vår ammet jeg utrolig nok helt til hun var ni måneder, da ville hun ikke mer selv. Det var jeg faktisk litt lei meg for, for det var etter ca 7-8 måneder med amme-helvete at jeg endelig ikke var så sår lenger, og omsider kunne kose meg med ammingen. Så hadde det vært opp til meg, så ville jeg på det tidspunktet gjerne ha fortsatt litt lenger

 

Med datter nr 2 holdt jeg ikke ut like lenge, jeg hadde bestemt meg for at hvis det ble som med førstemann, så skulle jeg bare slutte - ikke drive og pine meg selv, og gråte meg igjennom hver amming. Denne gangen ble jeg også forferdelig sår allerede på sykehuset, men håpet liksom at det skulle bli bedre etterhvert, så jeg ville forsøke å holde ut litt lenger likevel. En tanke som var i hodet mitt hele tiden var at det var viktig at barnet fikk morsmelk, så det var det som drev meg. Men to måneder etter fødsel fikk jeg kraftig brystbetennelse i begge brystene (hadde gått med det en stund før jeg oppsøkte lege), og da var det nesten ikke melk igjen. Jeg forsøkte å pumpe opp mengden igjen, men de dype sårene bare sprakk opp igjen, og jeg rett og slett maktet ikke mer. Så fra da av fikk trulta mme, og dette gikk jo kjempebra. Og jeg fikk det også bedre...

 

Det jeg har bestemt meg for nå, er at hvis vi får et tredje barn etterhvert, så skal jeg IKKE holde på sånn som jeg har gjort med de to første. Det kan jo ikke være noe særlig for barnet heller, når det merker at mor kvier seg for å amme, og hyler til når hun starter ammingen og gråter under det hele. Hvis jeg merker de samme tendensene med et evt. tredje barn, så vil jeg bare amme/pumpe så barnet får råmelka, som er viktig ift immunforsvaret, også vil jeg gå over på mme etter det.

 

Tror ikke vi mammaer må henge oss så opp i at vi absolutt for enhver pris skal amme, det ødelegger så for opplevelsen av barseltiden.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til! Om ikke du fortsetter ammingen, så er ikke det krise altså! Du er ingen dårlig mor av den grunn.. Klem

 

[Fru.Antonsen]

Det å amme betyr mye for en. Men det er også under mye press fra fagpersonellet, mediene osv. Selv følte jeg meg som en elendig mamma når jeg kastet inn håndkleet etter 4-5 mnd sist gang og gikk over til flaske og mme.

Vi er så heldige i det landet her at vi har en god mme å få tak i til barna våre! Og det er kos å heller slappe av når man mater barnet sitt, andre kan bidra litt de også. Du kan event pumpe og gi på flaske, er mye enklere for barna å få flaske og når de har vendt seg til det er det ikke alle barn som vil "jobbe" for maten igjen.