Det blir ikke borte....

[Anonym bruker]

jeg sliter med dårlige minner fra vårt forhold. Mannen har vært egoistisk og manipulert meg mye, og jeg har ønsket å hjelpe han til å bli "bra". Vi har gått i terapi i laaaaaang tid og før det har jeg ikke tall på hvor mange kvelder vi har diskutert om hva som er greit og hva som ikke er greit. Må legge til at han har til tider hatt en ganske overkjørende oppførsel mot meg og jeg har vært naiv nok til å ta det på meg og prøvd å hjelpe han til et bedre menneske.

 

Etter mange år i terapi, virket det plutselig som om han forsto litt mer og tok seg kraftig sammen. Da hadde jeg de siste terapitimene sittet og sagt at jeg egentlig ikke orket mer. Jeg følte meg utslitt og utnyttet og kjærligheten var ikke sterk. Visste ikke lenger om den var til stede. Man vet når man er glad i en person, men det er ikke lett å vite når man slutter med dette.

 

Siden terapislutt i våres har han med dog noen unntak, vært greiere å ha med å gjøre. Men jeg føler meg død innvendig. Føler at jeg har stilt opp så mye for han i mange år, og nå, når jeg har det vondt, så har han ikke mye annet å si enn at jeg må legge fortiden bak meg og begynne på nytt....nå har han jo forstått!!! Men mer enn det vet han ikke å gjøre, han sier han ikke kan gjøre ting for meg (greit nok), men jeg føler at han ikke gidder å prøve en gang. Det blir liksom nådestøtet for meg, å ha en mann som bare fortsetter med sitt liv og ikke tar alvoret i de konsekvensene det har fått at han har oppført seg slik og slik i mange år.

 

Er jeg vanskelig, eller forstår dere meg?

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt:)

Hadde nok tuslet for en stund siden hadde det vært meg.

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg vet....jeg burde nok gjort det for lenge siden. Er dessverre en såkalt "pleaser", ønsket overalt her i verden at vi skulle ha det bra. Men vi har det jo ikke bra. Vet ikke hvorfor jeg er her egentlig (eller jeg vet det jo, men gidder ikke legge ut om det her, men kort fortalt er jeg fortiden øko. avhengig av han, bor langt bort fra venner og familie og er livredd for å være alene....tør derfor ikke ta skrittet med å flytte)

[Anonym bruker]

Du er ikke vanskelig! Når har du tenkt at det skal bli din tur å leve, da? Kanskje du må løsrive deg fra han for å kunne legge fortiden bak deg og begynne og leve DITT liv?

Det virker jo bare som om det at han har skjønt noe er bare noe han sier. Han kan tydeligvis ikke gi deg det du trenger. Min mening er at det virkelig ikke skal være slik at noen skal ofre alt for andre, slik det virker som du har gjort.

Lykke til med DITT liv!

[Anonym bruker]

Hvis du ikke tør å ta skrittet og flytte fra han, får du jo bare slutte å gi han skylden for ditt elendige liv! Da er det jo et liv DU velger!

[Anonym bruker]

Du virker absolutt ikke vanskelig, men det er nok på høy tid at du blir både vanskelig og litt egoistisk Vær sterk, ta vare på deg selv og lykke til med valget ditt

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg snakket med han nå i kveld og sa at jeg ikke orket mer, klarte mer osv. At det var best for oss å skille lag for å se hvordan det gikk da.

 

Han fram litt etter litt med alle sine argumenter om at hvorfor det, jeg ville nok ikke dette selv, hvorfor nå - nå oppfører han seg jo?, osv.

 

Jeg vet han kommer hjem i kveld og oppfører seg som om ingenting har skjedd. Han kommer ikke til å ta dette opp igjen. Han kommer til å late som om alt er greit og håpe jeg kommer på bedre tanker.

 

Tror det er hans teknikk for han er nok godt klar over at det er der jeg synes det er verst. Om jeg ikke synes det er ille bare det å avslutte dette forholdet, så bryter det meg ned å måtte gjøre det om og om igjen.

 

Takk for deres innlegg, jeg er nødt til å lufte meg her inne regelmessig for å få mot til å kjempe videre. Takk igjen!