Jeg skjønner ikke moren min..

[Anonym bruker]

..jeg er en ganske ung dame i begynnelsen av 20-årene som nå er gravid for første gang med min ektemann. Siden jeg ikke er ferdig med utdannelse var graviditeten absolutt ikke planlagt, og det var litt rart å fortelle foreldrene mine om det. Spesielt moren min er en veldig sterk og selvstendig kvinne som har kjempet for rettighetene sine siden hun var ung. Hun er i midten av 50-årene og har vel vært engasjert om dette lenge. Jeg har selv fått en del av disse holdningene, og synes det har hatt en positiv innvirkning på livet mitt. Jeg er sterk og tror på meg selv på kvinne og jeg har ikke mindreverdighetskomplekser for menn. Så da jeg fortalte det til henne var jeg rett og slett redd hun skulle bli skuffet. Etter å ha giftet meg i en ung alder og nå gravid før avsluttet skolegang føler jeg at jeg har blitt en "typisk" jente, og at det skuffer henne litt. Men etter noen måneder tror jeg hun nå gleder seg til å bli bestemor, og vi er glade og fornøyde.

 

Det har vært et vanskelig svangerskap.. jeg har vært syk og kvalm, og ikke har kunnet jobbet. Så mannen min har tatt over forsørgerrollen. Dette har ikke gitt meg problemer med moren men. Samtidig har jeg vært mye redd. Utrolig kvalme har gjort at jeg har gått ned veldig mye i vekt og ikke greid å spise. Nå hører litt tilbakehistorie med.. moren min hadde et bra svangerskap med meg. Jeg var en mønsterunge (kom ut litt stor men glad!) og har vært flink på skolen og hatt et ganske bra liv. 5 år etter meg kom lillesøsteren min. Hun er multihandicappet; har cerebral parese og kan hverken snakke, gå eller ta vare på seg selv på noen måter. Man finner vanligvis ikke ut av dette før etter et par måneder inn i babyens liv, og hos min søster ble hun vel diagnosert rundt 5 måneder. Før dette hadde moren min aninger om dette, og nå som jeg er gravid kommer hun ut med det.

 

Jeg er i 22 uke (21+2) og er enda ikke sikker på at jeg kjenner liv. Moren min har fortalt meg at lillesøster ikke sparket og bevegde seg i magen like mye som jeg gjorde, og når hun sier det blir jeg selvfølgelig redd. I tillegg har mamma fortalt meg at hun var veldig kvalm lenge mens lillesøster var i magen. Jeg vet at svangerskapskvalme ikke trenger å bety noe negativt; noen ganger er det til og med et sunnhetstegn. Samtidig er det jo ikke det hun siert til meg, hun bare blir stille når jeg har snakket om det. Det som overrasker meg er at hun vanligvis er en utrolig intelligent mor som gjør alt hun kan for å støtte meg og hjelpe meg til å føle meg bedre. Hun er omsorgsfull og sier ofte at hun er glad i meg. Men i forhold til graviditeten synes jeg hun har oppført seg sært. Å rakke opp i fortiden og fortelle meg likhetstegn fra sin graviditet med sin handicappede datter virker bare feil, og når vi ellers snakker om symptomer og slikt hører hun litt på meg men trekker seg unna etter en liten stund å må gå. Jeg kjenner henne nesten ikke igjen. Er hun redd på mine vegne? Misunnelig at hun aldri fikk to sunne unger? Hun har jo meg, og jeg er jo frisk og rask, så selv om det har tært på hele familien at lillesøster er som hun er så har hun jo opplevd en vanlig oppvekst hos et vanlig barn. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle situasjonen, noen ganger så stenger jeg meg selv inne og slutter å snakke med henne, men som hjemmeværende er jeg jo mye alene og når hun ringer vil jeg jo dele... dessuten så har hun jo vært gravid to ganger før OG er sykepleier, så hun burde jo kunne være en god ressurs med mange gode råd!

 

Jeg er utrolig glad i moren min, men noen ganger gjør hun meg altså bare bekymret og redd... og sånn vil jeg helst ikke føle.. Heldigvis skal vi på ultralyd i morgen, så håper at alt står bra til slik at jeg kan slutte å bekymre meg så alt for mye....

[Anonym bruker]

dytt..

 

eller kanskje det ble for langt til at folk orker å lese. >_<

[Anonym bruker]

Hun mener det kanskje i beste mening, men det å gjøre en gravid kvinne engstelig og redd er ikke den beste måte å gjøre det på.

Det er greit å ha et realistisk syn på at det KAN være noe galt med baby i magen, men i det aller aller fleste tilfeller så er babyen frisk og rask. Så å ha fokus på det gale som kan skje er ikke så lurt og svangerskapet kan bli veldig langt og utrivelig. Så jeg skjønner godt at du blir lei når hun påpeker disse tingene i negativ retning.

 

Når det er sagt så kjente jeg også liv og spark sent i svangerskapet og det var ikke før i uke 27/28 at jeg kjente det daglig. Jeg var heller ikke noe kvalm eller hadde andre plager. Og nå er jeg mamma til ei jente på 4 måneder.

 

Om du får det til så kan du pent be din mor om å holde de negative tankene for seg selv. Om hun ikke kan bidra positivt så er det kanskje best at hun holder litt avstand selv om du skjønner at hun mener det godt.

 

Lykke til og lykke til med resten av svangerskapet:-)!

 

 

[Anonym bruker]

Beklager, jeg tok litt feil. Leste at du hadde vært mye kvalm, men jeg kjenner maaaange som har vært kvalme som har fått friske babyer. Faktisk alle jeg kjenner:-)

Så la IKKE det bekymre deg!

 

18:39

[Anonym bruker]

Jeg er tomåneder unna termin og fremdeles kvalm....håper ikke det betyr at det er noe feil med babyen.

 

 

Synes moren din virker ondskapsfull mot deg.

[Anonym bruker]

Tror virkelig ikke hun er ondskapsfull! Hun er som sagt en veldig god og omsorgsfull person som alltid har vært snill og støttende. Men jeg har jo selv opplevd å vokse opp med en multihandicappet lillesøster, og etter å ha sett hvordan det har påvirket meg så må det jo ha påvirket henne enda mer, siden hun er mammaen...

 

Kan hende jeg forteller til henne at hun må slutte å være så kort med meg når det kommer til alt dette, men det er så vanskelig å kritisere når jeg vet hun ikke mener vondt (eller håper, iallefall..) og hun ellers hjelper til mye mer enn hun kunne ha gjort. Hun og pappa har kjøpt en leilighet nært dem vi skal få leie til god pris, og de skal hjelpe oss med flytting osv...

 

Takk for støttende ord. Er vanskelig å ikke være nervøs. Synes mitt perspektiv på disse tingene er veldig annerledes enn f.eks min veninne som er gravid... jeg bekymrer meg nok veldig mye mer.

[Anonym bruker]

Og 18.41 det at du enda er kvalm trenger ikke bety noe som helst. Haha, det er så sykt for det er slik jeg alltid sier til bekymrede venner eller folk her på BiM, men ja, det kan til og med være et positivt tegn (selv om det føles helt for j*vlig!).

 

Skulle ønske jeg kunne høre mer på meg selv og mindre på ekle magefølelser..

[Anonym bruker]

Uten at jeg skal analysere din mor for mye her siden jeg ikke kjenner henne, men hun (slik du fremstiller henne) virker ikke som en ond person, men som en god mamma og det kan tenkes at hun på en litt misforstått måte forsøker å forberede deg på at det kan feile babyen noe slik at du kanskje unngår det store sjokket hun fikk da din søster ble født.

Kan det være noe slikt? Du burde uansett ta en prat med henne

 

18:39

[Anonym bruker]

Sjansen for at det samme kommer til å skje med meg er jo minimal, da. For det er jo ingenting arvelig som forårsaker cerebral parese... faktisk vet man vel egentlig hva det kommer av egentlig. Men ja, det kan jo hende at hun bare vil "advare" meg, men siden jeg er 7 år yngre enn henne da hun fikk sitt første barn og ellers har nok av bekymringer siden økonomien vår ikke er helt god og jeg har vært mye dårlig så burde hun vel som omsorgsperson og helsesøster forstå at hun gjør mer skade enn nytte?

 

Jaja, vil ikke såre henne på noen måte, bare kjenner at jeg blir lei meg og redd noen ganger etter vi snakker, og det er jo trist siden hun er mammaen min..

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg, men ta en prat med henne du. Skjønner godt at du vil ha mamma og ikke "skremsels-trollet" ved din side. Og jeg tror at hun vil forstå:-)

 

18:39

[Anonym bruker]

Kjære deg, det er ikke greit med disse mødrene våres....

 

Jeg har to svangerskap bak meg, 1 med ingen kvalme, 1 med spying frem til uke 33. Så disse tingene er bare naturlige, kroppen er rar!

Jeg tenker nok at mamman din bekymrer seg for deg og ikke minst for barnet, men istede for å klokelig holde det inni seg så deler hun sine bekymringer med deg. Og det er skikkelig urettferdig!

 

Ta en prat med henne, si at du ikke ønsker at hun skal sammenligne ditt svangerskap med det hun hadde med din lillesøster. Det har ingenting for seg, skaper kun uro og frykt (samt sikkert litt irritasjon fra din side;)

Jeg har selv måtte ha en slik samtale med min mor. Jeg er veldig glad i henne, men hun var helt på tuppa hele mitt svangerskap da jeg har mistet en søster som hadde svangerskapsforgiftning. Hun sammenlignet plager, symptomer osv. Måtte tilslutt sette ned foten og gjøre henne oppmerksom på hvordan hun holdt på. Hun var jo ikke helt klar over selv at hun tråkket over streken.

Snakk med mamman din, hun kommer nok til å skjønne poenget ditt;)

[Anonym bruker]

Kjære deg, det er ikke greit med disse mødrene våres....

 

Jeg har to svangerskap bak meg, 1 med ingen kvalme, 1 med spying frem til uke 33. Så disse tingene er bare naturlige, kroppen er rar!

Jeg tenker nok at mamman din bekymrer seg for deg og ikke minst for barnet, men istede for å klokelig holde det inni seg så deler hun sine bekymringer med deg. Og det er skikkelig urettferdig!

 

Ta en prat med henne, si at du ikke ønsker at hun skal sammenligne ditt svangerskap med det hun hadde med din lillesøster. Det har ingenting for seg, skaper kun uro og frykt (samt sikkert litt irritasjon fra din side;)

Jeg har selv måtte ha en slik samtale med min mor. Jeg er veldig glad i henne, men hun var helt på tuppa hele mitt svangerskap da jeg har mistet en søster som hadde svangerskapsforgiftning. Hun sammenlignet plager, symptomer osv. Måtte tilslutt sette ned foten og gjøre henne oppmerksom på hvordan hun holdt på. Hun var jo ikke helt klar over selv at hun tråkket over streken.

Snakk med mamman din, hun kommer nok til å skjønne poenget ditt;)

[Anonym bruker]

så kranglete forumet plutselig ble da!

 

Takk for snille ord, folkens. Tror nok jeg får ta en prat med henne. Skal jo på ultralyd i morgen og de kan jo faktisk se mye mer nå enn de kunne med meg og lillesøsteren min for 20 år siden. Så kan hende både hun og jeg slapper litt mer av da..

[Anonym bruker]

Jeg tipper hun egentlig er veldig bekymret på dine vegne for at du skal oppleve det samme som hun gjorde, å få et handicappet barn. Jeg tror ikke hun prøver å få deg bekymret, men at hun ikke ønsker å snakke med noen om at hun er bekymret selv og så kommer det uheldig ut ved at hun gjør deg også bekymret. Spør henne rett ut hvorfor hun sier sånne ting og si at du ikke ønsker at hun skal gjøre det. Kanskje det kan hjelpe henne å bli mindre bekymret ved at hun kan fortelle deg at hun er det.

 

Når det gjelder å kjenne liv, så er det ikke uvanlig å kjenne liv forholdsvis sent i første svangerskap og hvis morkaka i tillegg ligger mot magen din, så er det vanlig at man kjenner enda mindre.

 

Jeg har forresten spydd frem til uke 18-20 i mine to svangerskap og jeg har til nå ikke merket noe galt med noen av sønnene mine (de er 3år og 6mnd).