Jeg er så sliiiiten...! :(

[Anonym bruker]

Jeg orker ingenting lenger. Kan sitte hele dagen i sofaen etter å ha levert guttungen i bhg - har mange ting som hoper seg opp, men jeg orker ikke å begynne med det. Noen dager har jeg kanskje en halvtimestid hvor jeg har ork til å gjøre noe. Da pleier jeg å forte meg så jeg får gjort litt.

Jeg er student 100% i tillegg jobber jeg 40% og har mann, barn hus og hjem. Mannen er støttende til skolegangen min - i all fall når man hører han snakke, men han gjør allikevel ikke så veldig mye hjemme at det gjør noe. Kommer bare med fraser som "du er jo bare hjemme uansett (jeg har svært lite forelesninger og desto mer selvstudie og med totalt en time reisevei for å sitte på skolen å lese så velger jeg å spare tid og penger ved å lese hjemme) så du kan jo gjøre litt her - vaske klær, handle, vaske og rydde"

 

Nå er jeg sliten og føler jeg er på grensen til deprimert. Jeg tenker at jeg burde avslutte skolegangen og begynne å jobbe istedet. Jeg misunner mannen som kun har seg selv å tenke på om morgenen - står opp, går på jobb og har ingenting annet å tenke på enn å gjøre jobben sin, kommer hjem gjør en minimal innsats hjemme (han er flink å gjør mye med sønnen vår, men lite ellers i huset).

Han skjønner ikke overhodet at det er slitsomt for meg å ha ansvar for bringing/henting i bhg, mat og handling, vask og stell av klær og hus.

 

Alt er mitt ansvar - han jobber jo tross alt! Åh, herregud så lei jeg er av å høre det!!! Jeg prøver og prøver å forklare han en vanlig dag for meg - men det glir liksom unna. Han har jo tross alt en fysisk jobb (tømrer) så han er selvfølgelig sliten hele tiden og må slappe av når han kommer hjem.

 

Nå har jeg snart eksamen og jeg kjenner jeg blir kvalm av hele opplegget! Jeg føler ikke jeg har kontroll på emnene mine og at jeg er generelt lite "med".

 

Jeg føler jeg er en dårlig student, en dårlig mor, en dårlig kjæreste og en dårlig husmor! Men jeg orker ikke å gjøre noe med noe av det.

Det eneste jeg drømmer om nå er en full jobb, faste tider og avtaler og en forutsigbar hverdag!!

 

Hva vil jeg med dette!? Tja - få det ut kanskje. Håpe at det blir bedre når jeg nå har "sagt" det til noen..!? Kanskje få noen tips og råd..? Lykkeønskninger.. eller, jeg vet ikke.. Hvis det i det heletatt er noen som har tatt seg tid til å lese ; Takk!

[Anonym bruker]

Jeg kunne skrevet akkurat det samme selv.. Er også student og mannen min jobber ganske mye. Alt er mitt ansvar... Har snakket med han om det, og da sier han at han skal gjøre mer. Men han klarer aldri å gjøre noe på eget initiativ. Jeg må spørre flere ganger om det samme, og jeg liker ikke å "mase" så mye.

Jeg har også kommet i en periode hvor jeg ikke klarer å holde huset i orden, og jeg klarer heller ikke å henge helt med på skolen. Tror eksamen skal gå greit nok, men det blir nok ikke toppkarakterer... Og jeg hadde store forventninger til meg selv tidligere.

Er nok litt deprimert.

Har egentlig ikke noen gode råd til deg, ville bare si at da er vi ihvertfall to.

Det eneste er å fortelle han hvordan du føler, og at han MÅ ta over noen av oppgavene hjemme. Og man blir minst like sliten av å studere og ha "ikke-fysisk" jobb, som å være f eks tømrer som han. Men likevel skal han ha bedre grunner til å være sliten, og må slappe av på kvelden... det er jo ikke riktig.

 

lykke til. Klem fra meg

[Anonym bruker]

Been there! Akkurat slik var det her i huset også, i flere år. Fra ungene var født ( 5år siden første) og frem til i fjor, da ble jeg SYK av dette. Jeg var/er også fulltidstudent, jobber ikke i tillegg heller. Men som deg, tok meg av absolutt alt med ungene og i hjemmet ( han tok de heller aldri med på noe den tiden, lekte med dem osv). Om jeg ymtet frempå at nå trengte jeg litt hjelp, om ikke han kunne levere de den dagen jeg skulle ha eksamen osv. så fikk jeg disse svarene at han jobbet jo, jeg var mer/tidligere hjemme, de andre gjør slik og sann osv. Jeg beit tennene sammen og presset meg selv hardt lenge, mye aggresjon samlet seg opp mot mannen min og til slutt sa det pang, noe så innmari.

 

Jeg fikk en akutt stressreaksjon og ble hentet i ambulanse. Fikk deretter høy grad av angst, en alvorlig depresjon og utbrenthet. Første halvåret klarte jeg ikke fungere i hverdagen noe, ble sykmeldt og frem og tilbake til psykolog/legevakt. Fikk ikke i meg mat og gikk ned 13 kilo. Etter angsten og depresjonen ble bedre gikk det laang tid før kreftene begynte å komme tilbake. Lå i fosterstilling på sofaen nesten hele dagene. Da jeg ble syk hadde ikke mannen noe valg, han måtte komme på banen. Men selv da jeg lå i senga, kastet opp og gråt måtte jeg bønnfale han om å ikke levere ungene om morgenen. Etter hvert tok han mer og mer over, men det var en lang og slitsom prossess, han ante jo ingenting om ungenes hverdag.

 

Nå har det gått et år og jeg er på vei til å bli meg selv igjen, men fortsatt ikke på topp. Er i gang med studiene igjen og koser meg med barna . Men jeg har gått glipp av et år av livet deres og jeg er sint på mannen fordi han ikke kom på banen lenge før, eller jeg er enda mer sint på meg selv for at jeg fant meg i dette. Er usikker på om vi noen gang kan få det godt sammen igjen, så vi vurderer å ta ut seperasjon.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

du kan jo komme med at det faktisk er viktig for deg å komme deg gjennom denne eksamenstiden uten å miste forstanden, så da får han jaggumeg ta i, han også! det er jo ikke til hjelp for hverken ham eller du at du stryker, liksom. dessuten kan du kanskje snakke med han om disse følelsene? kan jo hende han har sympati.

[Anonym bruker]

Jeg ville egentlig bare fortelle min historie fordi jeg kjente meg igjen i mye av det du skriver. Og du må ta vare på helsen din, den skal vare lenge!

 

Det å ha barn og være en familie handler mye om å samarbeide og støtte hverandre når en har behov for det.

 

Anonym over her:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

Jeg har snakket med han om det flere ganger - men alltid så ender det med at han har mye og gjøre han også. Og rett skal være rett - han fikser bilen og klipper plen - men igjen, det er ting han LIKER å gjøre! Hadde mine oppgaver i huset vært å flyte rundt på vaser, kjøpe blomster og pynte så hadde jeg gjort det med glede, for å si det sånn Men det er det en gang ikke. Jeg hater å vaske, både gulv og klær. Og ikke har jeg ork til å sette igang heller.

Dessuten så tar han seg bare sammen en liten stund før det glir ut og over på meg igjen...

 

Og ja, det er absolutt i hans interesse at det går bra for meg på eksamen - det vil jo bety en bedre betalt jobb for meg og dermed mer til familien AS. Men det er vel såpass langt frem i tid at det ikke hjelper nå..

 

Ahh.. fire uker til første eksamen..! Jeg gleeeedeeer meg sånn til juni 2012!!!