13 uker, hvorfor klarer jeg ikke være glad?

[Anonym bruker]

Jeg har lenge ønsket meg barn, nå er jeg gravid og har verdens flotteste samboer. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å vise glede over å være gravid, noe jeg merker påvirker min samboer som er helt i ekstase. Nesten som at det blir for mye...

 

På en annen side er jeg redd for noe skal skje meddebattanter lille inni der, så jeg vet jeg bryr meg.

Hørte hjertet for første gang i går, jeg for meg selv føler glede, men klarer ikke helt vise det.

 

Hærregud, jeg føler virkelig der er noe galt med meg...skal ikke dette være en fin tid?

 

Noen som har følt noe av det samme...?

[Anonym bruker]

Med den lille skal det stå, ordlisten som tuller:)

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt, det høres ut som om du er så redd for at noe kan gå galt, at du ikke tørr å tillate deg selv å bli glad. Dette er et etterlengtet barn for dere begge, men dere viser det på forskjellige måter. Du, ved å beskytte deg selv for å bli skuffet og han som blir "for glad" og ekstatisk. Ta tiden til hjelp, følelsene vil etterhvert bli sterkere og sterkere

Jeg følte det slik i starten, er nå i uke 32 og gleder meg Selv om jeg syns fortsatt det er noe ureallistisk med alle disse baby greiene i stua mi til tider

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Du er full av hormoner, forventinger og spørsmål og du er på vei inn i noe du ikke har vært borti før. Det er ikke noe galt med deg

Ta en dag av gangen

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord:) hvem hadde vel trodd at totalt fremmede mennesker kunne få meg til å føle meg så mye bedre:)

 

Håper på å føle den gleden jeg på forhånd trodde jeg kom til å føle:)

 

Takk!<3

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn nesten hele svangerskapet, jeg.

Før ultralyden føltes det ikke virkelig i det hele tatt, og ettersom magen ble større gikk jeg bare å bekymret meg for alt som kunne gå galt.

Turde ikke glede meg, eller kjøpe klær, i tilfelle det at jeg gledet meg for mye skulle "forhekse" ting... Herregud, så patetisk jeg var.

 

Men håper at du klarer å glede deg litt mer enn meg etterhvert, jeg ville bare du skulle vite at du ikke er alene....

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn nesten hele svangerskapet, jeg.

Før ultralyden føltes det ikke virkelig i det hele tatt, og ettersom magen ble større gikk jeg bare å bekymret meg for alt som kunne gå galt.

Turde ikke glede meg, eller kjøpe klær, i tilfelle det at jeg gledet meg for mye skulle "forhekse" ting... Herregud, så patetisk jeg var.

 

Men håper at du klarer å glede deg litt mer enn meg etterhvert, jeg ville bare du skulle vite at du ikke er alene....

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord:)

Trodde bare alt skulle være rosenrødt, en smule naivt ja:)

 

Hvordan var det for deg etter at beibien var født?

[Anonym bruker]

Våget knapt å tro det når de la babyen på magen min, til og med! Men nå er han her, og har vært her i månedsvis, og han er bare så fantastisk!

Selvfølgelig finner jeg ting å bekymre meg over, det kommer jeg sikkert til å gjøre resten av livet (sånn er det å være mor), men jeg skjønner nå i alle fall av og til hvor heldig jeg er! )

 

*hun over*

 

[Anonym bruker]

Du er fortsatt deg selv, man blir ikke gående rundt i en evig rosenrød tilværelse selv om man er gravid. Prøv å ikke ha så høye krav til deg selv, det er som det er, og det er helt ok. :-) Du trenger ikke være eller føle deg på noen bestemt måte i det hele tatt.

 

Jeg er i uke 23 og har nå begynt å glede meg til helt konkrete ting, som feks å kle på ungen et bestemt plagg eller vise ham frem til venner, men har ikke noen altoppslukende opplevelse av at ohmygod, nå er jeg så lykkelig som jeg aldri har vært før. Jeg føler meg derimot tilfreds og rolig, og det er gode følelser.