Barnevern -bekymringsmelding, reagere med sinne

[Anonym bruker]

Det har vært noen innlegg her hvor noen har fått bekymrings melding. Mange påstår at en foreldre som har sitt på det tørre ikke ville reagert med sinne og fustrasjon. Jeg vil bare si at det er det mest overlegne og arogante jeg har hørt. Tror man virkelig at man er så super foreldre at man ikke ville bli sint. Det er bekymrings verding med slike foreldre som er så selvsikre på sin egen oppdragelse av barn at de vil syntes det er helt ok og ikke noe å bekymre seg for når man får en slik beskjed. Hvis man er så selvsikker er det noe galt. Super foreldre er ikke superforeldre, det må være utrolig slitsomt for et barn og vokse opp i ett hjem hvor foreldre tror hardnakket på at de gjør alt rett.

Jeg kan forstå at de fleste av oss er jo ikke redd for at barnevern vil ta barna fra oss eller at det vil få noen konsekvenser hvis det kommer inn en bekyringsmeldig.

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt ufattelig lei meg.

[Anonym bruker]

Tja, man bør jo gå litt i seg selv om man får en bekymringsmelding.. Noen har jo faktisk reagert på oppførselen til mor/far.

 

Det kan hende at HI i den andre tråden ikke føler at hun er noe hissig. Men det kan godt være at naboene reagerer på henne. Og utfra hvordan hun svarte i tråden, kan jeg forstå det...

 

[Anonym bruker]

Sinne er en naturlig reaksjon og helt vanlig.

Man ønsker og tror jo at man fikser livet og barna.

Barnevernet skal ikke være en stor stygg ulv og omsorgsovertakelse skal det mye til for at skjer.

Barnevernet kan faktisk bidra til å gjøre situasjonen i de hjemmene de går inn i mye enklere i form av et kobbel av ulike tiltak som de har.

OG de fleste henvendelsene til barnevernet kommer faktisk fra foreldre selv.

[ellen-propellen]

Min erfaring,når det gjelder alle typer beskyldninger i livet,er at man reagerer med sinne når man føler seg truffet.

 

[Anonym bruker]

Tror nok at hvis man får en helt løgnaktig beskyldning mot seg fra naboer/andre man kjenner godt, så er det naturlig reaksjon å bli forbannet. Blir du aldri sint på folk som sprer løgner om deg og svikter deg, eller går bak ryggen på deg istedet for å prate/spørre om ting de stusser på?

Så jeg synes det er helt forståelig med sånt. Derimot, hvis folk reagerer med sinne mot RIKTIGE meldinger om forsømmelser som faktisk skjer i hjemme, uten å reflektere over seg selv og sin væremåte, så mangler de vurderingsevnen.

[Anonym bruker]

Jeg tror du kan finne situasjoner med alle foreldre med sine barn som "ikke ser bra ut". Med små barn blir alle frustrert på ett eller annen punkt, kombinasjonen med det, -lavt blodsukker og dårlig tid... ja det trenger ikke alltids å høres bra ut :-S

 

Men helt ærlig synes det er bra at folk faktisk tar ansvar og melder det de føler er bekymringsverdig! Heller en gang for mye enn for lite! Barnevernet har ikke som sin primære oppgave å ta fra foreldre barna, men gi foreldrene selv nok verktøy til å håndtere hverdagen slik at barna har det bra!

 

Hadde barnevernet troppet opp på døra her hadde de vært hjertelig velkomne! Har hatt div besøk før vi fikk barn pga "stesønn" til en jeg bodde sammen med før (ikke kjæreste). Har ingenting negativt å si om de.

[Anonym bruker]

Tror ikke at alle reagerer likt. Om det er sinne, sorg, fortvilelse eller hva nå enn reaksjonen er så har jeg stor forståelse for det.

 

Å bli dratt inn i et slikt byråkrati er tøft. Og bli hakket på for en minste detalj (som jeg har hørt noen blir) er vel også tøft i lengden.

 

Som familiestiftelsen skriver http://www.familiestiftelsen.no/node/14627

 

Psykopater i maktposisjoner kan klare å ødelegge psyken til hvem som helst. Skrekken er å møte en slik en i BV. Jeg har vet om en som har møtt en psykopat i BV og hun mistet barna. Hun får nå hjelp da, heldigvis. Så hun kommer til å få dem tilbake, men uansett tenk den belastningen for familien, både liten og stor.

[Anonym bruker]

Jeg tenker nå slik at de aller fleste syns det er ubehagelig å ta en telefon til barnevernet og melde noen. Jeg tror at dette ikke er noe man gjør pga en episode.

Om noen hadde meldt meg til barnevernet hadde jeg blitt fryktelig lei meg og jeg hadde gått inn i meg selv og sett godt etter hva jeg gjør feil.

 

Men nå skal det også sies at naboen over gangen hos meg har sagt rett ut til en av de andre naboene at hun har vært fristet å ringe og melde oss bare for å være litt jævlig. Hun er virkelig ikke riktig i hodet og gjør absolutt alt hun kan for å forsure hverdagen for oss. Så det finns nok flere av henne rundt i landet. Hun er så ille at hun har fått beskjed av styret at om hun ikke slutter å plage oss slik hun gjør, blir hun tvunget til å flytte fordi ingen av oss ønsker å ha slike naboer.

Men man må uansett ta en bekymringsmelding alvorlig. Det er også en grunn til at barnevernet velger å følge det opp.

[Anonym bruker]

HI her. I den andre tråden vaar det så mange som reagerte på at hun var sint fordi en nabo hadde sent bekymring til BV. Mange svarte med at hun burde være glad for at noen brydde seg og at fordi hun var sint beviste det at naboen hadde rett i å sende en bekymring. Derfor lurte jeg på hvordan er egentlig disse menneskene som sier de ville blitt glad hvis en nabo brydde seg og sendte BV melding og at de ikke ville bli sinte, frustrerte og lei seg. I det forrige innlegget skrev HI at hun hadde en ny baby og strevde med 2 åringens sjalusi. Alle som svarte ga inntrykk av at de ville reagert med en pedagogisk riktig handling. Særlig det skjer bestandig, det varierer selvsagt. En god mor vil gi masse kjærlighet, men også av og til være pedagogisk ukorrekt og kanskje kjefte eller sende til timeout etc. Så bra det er for barn. Noe så forferdelig å vokse opp i ett 100% pedagogisk riktig hjem med ingen feil, det er nesten like ille som de som kjefter hele tiden. Når man gjør feil som mor så kan man omfavne sitt barn og vise at det er lov å gjøre feil. Perfekt er forferdelig oppvekst

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid man kan noe for at noen blander inn bv. Eksen min sendte bekymringsmelding til bv, etter en opprivende skillsmisse hvor han ikke fikk mer enn vanlig samvær for våre små barn. Han påsto at jeg var psykisk syk og en fare for meg selv og barna, KUN i håp om at bv skulle gi han omsorgen. Han innrømmet selv i etterkant at han hadde angret idet han gikk ut døra der, og at han hadde prøvd å trekke tilbake bekymringsmeldingen, men at det da var for sent. Prosessen var allerede i gang. Bestyreren i barnehagen, som jeg har kjent i 9 år fordi jeg har hatt barn der før, sa hun hadde fått sjokk da hun mottok brev fra bv, fastlegen min reagerte med sinne da hun hørte hva han hadde gjort; begge mente jeg bøyde meg bakover for ungene mine og at dette var det dummeste de hadde hørt, og totalt urettferdig på mine vegne. 2 samtaler med bv, ett møte hvor jeg forklarte meg og et møte hvor vi gikk igjennom brev fra lege og barnehagen var nok til å henlegge saken. Men jeg føler uansett at jeg har fått et stempel på meg fordi jeg nå har vært en barnevernssak.

Men nå skal det sies at jeg har lagt stoltheten min i gjøre alt for barna og at jeg selv ikke følte jeg trengte å bekymre meg eller hadde gjort noe galt, men allikevel klarte jeg aldri å slappe helt av før jeg fikk brev om at saken var henlagt. dessuten kommer det nok også litt an på hvem som sender meldingen. Hos oss var det advokater osv innblandet, og andre innen helsetjenesten som visste hvordan ting var, men hadde en nabo eller en "ukjent" sendt mld, hadde det stilt seg annerledes for meg. Jeg visste jo at dette kun var et desperat forsøk fra eksen om å få hovedomsorgen, så jeg klarte å forholde meg rolig. Men jeg tror jeg hadde blitt knust om det var andre som mente jeg sviktet eller vanskjøtet barna mine. Så jeg kan på en måte skjønne at man reagerer på det. Man føler man har null kontroll.

[Anonym bruker]

Men bare for å ha sagt det; jeg er glad for at noen tar tak om man VIRKELIG er bekymret. Ingen barn skal bli oversett og ha det vondt. Bedre å melde fra en gang for mye enn å unngå å melde noe som burde vært tatt tak i. Så jeg har forståelse for at man må melde fra hvis man mener noe er feil. Men i mitt tilfelle var det ren hevn, og det var det jeg mente med innlegget..

 

hilsen 11.21

[Anonym bruker]

Perfekt er ikke bra, men autentisk er bra. Autentisk innebærer at man blir sint når man er sint, men forskjellen ligger i hva man gjør med det sinnet. Jeg kan si til min datter på 3 år at jeg er sint. Jeg kan også si at nå er jeg så sint at jeg må gå bort litt for å roe meg ned. Og noen ganger roper jeg og blir lei meg for at jeg skremte vettet av ungen. Å straffe henne for å ha følelser er for meg absurd.

 

Jeg vil ALLTID etterstrebe å gjøre det riktig hver gang. Den viktigste jobben noensinne er nemlig å veilede et nytt lite menneske til hun klarer å reguler seg selv. Jeg oppnår absolutt ikke det jeg vil ved å dele ut straff og drive kadaverdisiplin.

[Anonym bruker]

hehehe.. hvorfor bli sint? Og på hvem? Den som sendte meldingen? Er den personen perfekt da, eller gjør alt galt? Hvem er perfekt? Må en være det for å ha barn?

 

Det har ikke med å være selvsikker og tro at en gjør ALT perfekt, men det har heller med at en vet at barnevernet ikke er farlige

 

Jeg VET med sikkerhet at mange nok har villet sende bekymringsmelding ang oss opp gjennom årene, og at skolen faktisk har gjort det. Men sint.... hvorfor skulle jeg bli det?

 

Nå må jeg vel ta med at barnevernet er inne i vår sak, og var det før skolen sendte bekymringsmelding. Så alt er åpent her når det kommer til barnevernet.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg fikk et brev fra barnevernet en gang. Der det sto at de hadde motatt en bekymringsmld.

Min reaksjon var tårer. Jeg ble kjempelei meg over at noen kunne tro at jeg ikke tok vare på barnet mitt. Jeg ble usikker og redd for jeg viste ikke hva som hadde blitt sagt og hva beskyldningene var. Jeg vet jo at jeg er en god mor og det ikke er eller var grunn til bekymring.

Bf som har laget mye trøbbel for oss har truet mange ganger med å lage livet mitt et helvete og han skal ringe bv. Han mente jeg kidnappet ungen osv. (det er en veldig lang historie om en syk og voldlig man)

Jeg trodde da at det var han som hadde gjort det og da ble jeg sinna! På han.

 

Det viste seg at han hadde blitt tatt av politiet med narkotika og siden han har barn under 18 måtte de sjekke det ut. Det var ingen bekymringsmld men de sendte ut en standarbrev i slike tilfeller. Da de snakket med meg og fikk vite at han ikke har kontakt med barnet var alt helt greit. Jeg har hatt kontakt med dem igjen pga andre dommer bf har fått og jeg har bare positivt å si om dem og vårt møte med dem!

 

Jeg kan skjønne at man reagerer selv om man ikke føler seg truffet. Alle reagerer forskjellig tror jeg. Nå har jeg ikke lest den andre tråden men ville bare fortelle om min erfaring og reaksjon.

[Anonym bruker]

11:42, ditt tilfelle er litt uvanlig da, de fleste har ikke noe med barnevern å gjøre. Det er ikke vanlig skjønner du å få bekymringsmelding eller trenge hjelp fra BV. Derfor ville jeg bli helt satt ut.

[ellen-propellen]

så i en annen tråd her tidligere at 3 av 10 barn hadde kontakt med barnevern. Altså ca 1 barn pr skoleklasse.

Da er det ikke så uvanlig som man skulle ønske 12:36 :-)

[Anonym bruker]

Alltid like morsomt å lese om "fasiter" på hvordan man skal reagere i gitte situasjoner og om man reagerer utenfor det som kan kalles normalen så er man rar, gal eller man føler seg truffet.

 

Det finnes faktisk ingen fasit på hvordan man opplever og reagerer på ting. Noen blir sinte, noen blir lei seg, andre blir sjokkerte og tause, noen løper til media, mens andre murer seg inne. Og for den som opplever dette føles det som riktig måte å reagere på og hvem er vi som skal fortelle at det er feil bare fordi vi tror at vi ville reagert annerledes. Er ikke det en smule arrogant?

[Anonym bruker]

Da har du ikke hørt mye overlegent og arrogant i ditt liv Så beskyttet du må ha levd.

 

Å reagere med voldsomt temperament er et tegn på umodenhet og menglende kontroll på følelsene sine.

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt fortvilet og sint for så å gå inn i meg selv og tenke på hva som kan ha ført til dette. Jeg ville ikke kalt noen idioter, jævler osv.

[Anonym bruker]

14:02 : Og å være usaklig og nesevis er?

 

Haha! Snakk om å kaste sten.... :-)

[Anonym bruker]

Hvorfor skal man ønsle at det er så få barnevernsaker? Over 90% av barnevernsaker er frivillige hjelpetiltak. Det innebærer ikke omsorgssvikt i de fleste tilfellene.

[Anonym bruker]

Usaklig? Det var ingenting usaklig med den observasjonen.