Orker rett og slett ikke mer...

[Anonym bruker]

Har rett og slett mistet lysten til å se lyst på livet. Har vært gjennom mye mobbing på skolen, fra barneskolen til videregående. Grunnen til mobbinga var at jeg hadde en veldig overbeskyttende mor som fulgte meg overalt og aldri lot meg ha besøk eller dra på besøk til noen, og at vi var fattige da jeg vokste opp.

Har aldri hatt draget på mannfolk til tross for at jeg er hyggelig og har et OK utseende. Har vært sammen med faren til barna i en del år, men de siste årene har han vært utro etter noter og utøvd psykisk vold mot meg, slik at jeg mistet alt som heter selvtillit.

Nå har jeg vært alene med barna i ca 2 år. Har aldri avlastning, sliter med helsa, har 100% jobb og barna har aktiviteter som må følges opp. Dette gjør at jeg er konstant sliten og trøtt, og føler at jeg ikke strekker til. Siden forholdet med barnefaren tok slutt, har jeg ikke hatt noen ny kjæreste. Har prøvd 3-4 ganger å få igang et forhold med en jeg likte, men jeg ble bare brukt til sengekos under løfter om forhold, følelser osv. Vanlig scenario er slik, at en mann blir interessert i meg, vi snakker litt, dater litt, og etter at han har fått "sitt", så kutter han meg helt ut. Ingen forklaring på hvorfor det ikke er noe mer kontakt, bare slutter å svare på sms eller ta kontakt selv. Ikke lenge etterpå finner disse mannfolkene en ny kjæreste som de flytter sammen med.

Og nei, jeg er ikke "lett på tråden", og går ikke til sengs på første date(selv om det har hendt et par ganger). Lengste jeg ventet med sexen etter man begynte å date, var vel rundt 1 måned. Likevel ble jeg gradvis kuttet ut der også.

Har ingen nære venner her jeg bor (innflytter for 2 år siden), så sitter alene kveld etter kveld og ser TV/surfer på nett/driver med hobbyer uten å snakke med noen voksne. Mine bekjente/venninner sier at det er såååå fantastisk å være singel og alene, jeg må nyte tilværelsen. Javel, når man aldri kommer seg ut, aldri har barnevakt, ikke har noen venner som stikker innom, og har hatt EN kjæreste i løpet av sitt 30 år lange liv, og ingen mannfolk vurderer å se på meg en gang når de er edru... Vet ikke hva som er så fantastisk med det jeg egentlig... Forklarer disse venninnene at jeg liker å være etablert i et stabilt forhold, men da blir jeg oppfattet som desperat av en eller annen grunn. Lett for dem å si, når de flyr på byen HVER helg, vasser i mannfolk og finner på morsomme ting med hverandre, som uteturer, trening, shopping og vinkvelder.

Beklager sutreinnlegg, men jeg er faktisk ganske lei det livet jeg lever nå, SELV OM jeg har en god jobb, fantastiske barn, grei økonomi osv.

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna?

Ta de med i livet ditt. Det er mye fjas der ute og jeg forstår hvordan du har det, har vært der, alene med ansvaret i flere år. Jo eldre barnet ble jo sterkere ble det vi hadde, jeg har fått flere barn etter hun, men det jeg prøver å si er at egentlig har du alt du trenger bortsett fra tid for deg selv.

Har heller ingen avlastning, vet så altfor godt hvordan det er. Jeg sender deg en medsøster klem og sier; bare du får litt tid for deg selv så kommer det et overskudd, og det nyter alle av

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre ikke alt jeg trenger føler jeg. Har ikke noe god helse, sliter og må gå på medisiner hver dag. Har NULL venner, bare bekjente som har nok med sitt. De få sjeldne gangene jeg har barnevakt, går jeg ut, og sitter der alene ved et bord. Har heller ikke opplevd kjærlighet og nærhet på 5-6 siste år av mitt liv. Så BARE å få tid løser egentlig ingenting...

Men ja, jeg er velsignet med 2 friske glade barn. Gjør alt for at de skal ha det bra. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten dem i dag.

Forresten, takk for svar og klem.

[Anonym bruker]

Noen tips:

 

Ta kontakt med barnevernet og se om du kan få avlastning en kveld eller en helg innimellom. Det er ingen skam!

 

Ta kontakt med frivillighetssentralen der du bor og spør om det er mulighet for å få kontakt med noen reservebesteforeldre eller om de har noen som kan være barnevakt innimellom!

 

Det er heller ingen skam å bruke psykolog en stund for å få ryddet opp i gamle traumer og få hjelp til å rydde opp i hodet!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Får jeg spørre hvor du bor? om du bor i nærheten av meg så vil jeg gjenre bli kjent med deg. Jeg kjenner omtrent ingen her jeg bor heller. flytta hit for noen mnd siden og er alene med barna mine på andre året uten avlastning selv. vet hvor vanskelig det kan være.

 

Men du må si noe om du har vært på flere date så ser du jo selv at mannfolk ser på deg når de er edru da

 

[Anonym bruker]

Finnes dessverre ikke sånne ordninger i vår kommune, verken avlastning eller reservebesteforeldre. Har jo barnevakt et par timer om gangen, men når man ikke har noe vennekrets, så får man heller ikke funnet på noe. Har ventet på psykolog i 1.5 år nå, og står fortsatt i kø.

 

Tusen takk for svar

[Anonym bruker]

Har vært på flere dates med flere forskjellige ja, men samme greie skjer hver gang. Jeg blir rett og slett dumpet/kuttet ut, og bare brukt som trøst. Kan sende deg PM om hvor jeg bor hvis du har noe nick?

 

Hilsen HI

[Tia med 2 ♀]

det var meg som lurte på hvor du bor

[Anonym bruker]

Uff, jeg forstår godt at du har det tungt! Jeg skal ikke si at jeg har vært i akkurat samme situasjon, men har hatt problemer med å finne meg en seriøs kjæreste, og var stuck i en deltidsjobb som strakte seg til en hel dag i uka, samtidig som jeg skulle ha råd til å bo i en leilighet i Oslo (med alle utgiftene det medfører). Jeg hadde sluttet på studiene i utlandet "under tvang" fordi de, etter å ha knekt selvtilliten min i tre år ved å hakke på meg og flere andre under både undervisning og eksamen, mente jeg ikke var god nok til å fortsette. Så jeg hadde ikke så veldig høye tanker om meg selv.

Han jeg datet var veldig klar på at vi kun var "fuck buddies", men mitt dumme hjerte klarte selvsagt ikke å godta det, så da han fikk seg kjæreste ble jeg helt knust (ja, jeg vet det var min egen skyld, men det er ikke så lett å tenke klart bestandig).

 

Det kommer til å høres dumt ut, men redningen for meg ble faktisk nettdating. Jeg meldte meg inn på sukker, øste ut alt mulig om meg selv, la ut bilder av meg i joggis på en søndagsmorgen, på tur i skogen, alt annet enn fancy partybilder. Litt sånn what you see is what you get, og forventet egentlig ikke å få noe særlig respons. Men vet du, det fikk jeg (og jeg er ikke noe vidunderlig vakkert vesen), og da fra ålreite mannfolk som syntes det var så godt å se "skikkelige" jenter som turte å være seg selv (slapp også unna disse sleazy gutta som bare vil ha fotomodeller). Var på et par dates som ikke var noe spesielt, men så møtte jeg plutselig en super fyr fra nesten andre siden av landet, og nå bor jeg hos han. Har ingen egne venner her ennå (og jeg har bodd her i 2,5 år), men trives som bare det likevel. Prøver å dra ut mer nå som jeg er gravid, og bli med på aktiviteter som er i regi av kommunen (gravidsvømming, treff for gravide etc) i håp om å kanskje finne meg noen venner.

 

Jeg skjønner at det blir ekstra vanskelig å finne tid til å gjøre som du vil når du har barn i tillegg. Men hvis de er store nok, kanskje de kan ha en helg hos bestemor og bestefar? Eller en hel ferieuke? Så kan du få tid til å gjøre det DU har lyst til, reise og besøke venner, eller bare slappe av hjemme og samle krefter. Evt invitere noen på besøk til deg?

 

Vet ikke om noe av dette er til noe som helst hjelp eller oppmuntring for deg, men jeg vil bare si at det ordner seg alltid til slutt! Noen perioder i livet er tyngre enn andre, men sola ligger alltid på lur bak skylaget. Ikke gi opp!

 

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Du finner ikke løsningen i en MANN nå, det er jeg helt sikker på. Du må reise deg selv opp, uansett fortid og hva som har skjedd deg i livet.

JEg ønsker deg kraft til å ta livet i egne hender. Hva slags medisiner er det du bruker? Og hvordan er kosthold vitamin opplegget ditt?

[Anonym bruker]

Det har jeg også hørt så mange ganger før, for all del IKKE let og IKKE finn deg en mann nå. Javel, når man er rundt 30 og aldri hatt noen som elsket deg, hvor mange år til skal man vente?

Nettopp det jeg sliter med mest, er ensomheten. Jeg er IKKE skapt for å leve alene, har prøvd å endre tankegangen, men sånn er min personlighet, alle folk er forskjellige. Så jeg tror nok at jeg fortsetter å ha øynene åpne for og ønske meg en mann i livet mitt, som kan stå ved min side.

Ellers har jeg jo orden på mitt liv, som sagt, husvære, bil, to skjønne barn, jobb og aktiviteter for meg og barna. Har orden på økonomi, er mye ute med barna. Medisinene er mot kronisk infeksjon som sliter meg helt ut. Tar kosttilskudd også hver dag, uten at det gir noe effekt.

HI

[Anonym bruker]

Jeg fant mannen i mitt liv etter å ha funnet meg selv. Etter å ha funnet ut at jeg var glad i meg selv. Etter at jeg hadde vært igjennom pesimisme med meg selv, jeg måtte snu den. lete etter det positive

Man vet ikke hva man har før man mister det, du har en god jobb og du har nydelige barn, det er for mange ikke en selvfølge. Du sliter med din selvfølelse, den som engang klarte å knekke, eller situasjonen som knakk deg, må du lete etter, se på og gi slipp. Mannen kommer, men den rette er det enklest å finne når man er i kontakt med seg selv. Da får du mannen som ikke går eller forsvinner, Energien du har nå tiltrekker kanskje feil menn. Kanskje trenger du hjelp fra andre som kan løfte deg, men det er i hovedgrunn ditt eget ansvar, du vil få det best med å løfte deg selv. Hva med å gå til en dyktig akupunktør? Få liv i energien din. Hvis kosttilskuddet ikke har effekt hvorfor tar du det? Fikk lyst til å sende deg på spa, sende deg til en dyktig ernæringsterapeut, naturmedsiner, få massert deg, ryddet i rotet ditt, kastet alle materielle ting/klær du ikke trenger. Noen ganger trenger man hjelp til det, kanskje du våkner opp i morgen og bestemmer deg for at nå skal det ryddes i livet. Ikke lengere offer, rydde opp, livet venter på deg

 

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Er enig i mye av det du sier. Har dessverre ikke noe ting og klær til overs å rydde, fordi jeg shopper sjeldent og lite. Har ingen unødvendige pyntegjenstand i hus bortsett fra julepynt, og foretar jevnlig rydding av leker til barna. Spa og sånt koster forferdelig dyrt, inkludert barnevakt, så det tar jeg meg faktisk ikke råd til. Har ventet på psykolog å snakke om det som bekymrer meg, i 1.5 år, og venter fortsatt. Har ikke råd til å gå til privat psykolog heller.

Tror forresten ikke jeg er pessimistisk. MEN... når man kun møter motstand... gjør folk tjenester når de spør om det, men får aldri noe tilbake. Blir sett på som "utenforstående" siden man er innflytter og aldri blir bedt med på noe som helst. Når din innsats ikke blir verdsatt, og folk bare prøver å bruke deg. Da ser man faktisk ikke så lyst på livet... Men man reiser seg opp igjen og fortsetter å kjempe fordi man skylder sine barn det.

HI