Min datters venninne!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner tolmodigheten min snart tar slutt, min datter har en venninne som er veldig spesiell. Denne jenta har det ikke så godt hjemme, og det er veldig synd på henne. Men NÅ er jeg lei, hun behandler min datter forferdelig til tider. Og jeg skjønner at det er pga at hun ikke har det så godt hjemme, men nå føler jeg at jeg må skjerme min datter.

 

Vi bor i samme blokk som denne jenta og hun er her ganske ofte og leker. De går i 2 og 3 klasse. Plutselig kan hun finne på å bare gå uten å si et ord. Jenta mi blir fryktelig lei seg når hun gjør det, og vil gjerne gå over til henne for å ringe på, men da stopper jeg henne. Da kan denne jenta ringe på til oss etter en time eller to og lure på hvorfor ikke vår datter ikke kom for å spørre hvorfor hun gikk.

 

Her for en uke side frøys hun ut min datter i nesten to uker, nektet å gå med henne til skolen, snakket ikke til henne, hun behandlet henne rett og slett som luft. Da jeg endelig fikk ut av min datter hvorfor fikk jeg sjokk. Min datter hadde fått med seg pasta med kalkun og fløtesaus en dag på skole (rester fra en middag) og denne jenta trodde ikke på at hun hadde fått saus med seg, så da startet utfrysingen, hun prøvde til og med å få andre med seg på å fryse min datter ut, men heldigvis klarte hun ikke det.

 

I dag så kom hun å ringte på for hun ville ta følge til skolen, vi brukte litt lang tid på å lete etter skoene hun skulle ha på, så denne jenta sa hun ville hjem for å skifte lue. Et par minutter etter ringer hun på igjen og sier at hennes far hadde sagt at hun måtte gå, jeg sier det er greit og at min datter da kan gå med en annen jente hvis hun ikke har tid til å vente mer.

Jeg sier til min jente at jeg skal følge med i vinduet, jeg står der en liten stund uten å se henne så går til slutt ut på verandaen, da står hun på siden av blokken, jeg spør hvorfor hun ikke springer ned til den andre jenta hun bruker å gå med. Da forteller hun at hun må gå alene for det har nemlig ''marie'' sagt, for hun og en annen skal gå med den jenta og søsteren, jeg sier at det bestemmer ikke ''marie'' og hun skal bare gå ned å gå med de andre ungene.

Jeg står å følger med i vinduet å ser at ''marie'' prøver å få de andre barna til å fryse ut min datter, heldigvis så hører de ikke på henne og hun trasker sint litt etter alene. Så der frøys hun ut seg selv.

 

Med en gang hun merker vi skal noe så er hun bestevenn med min datter i håp om å bli med, siden jeg har syntes så synd på henne tar vi henne ofte med oss på åpen gård, kino og andre aktiviteter. Hun får ellers aldri oppleve slike ting, ikke er familien på ferie en gang. Hun får heller ikke så mange leker og det er moren som bestemmer hva hun får like og ikke like. HUn har sagt hun ikke får like dukker, barbier, ponnier og slike ting for det er for babyer. Hun er også sjalu på min datter som har mer enn henne. Og dette får min datter høre, hun kan finne på å si ''dette er det bare små babyer som leker med'' hvis hun ser at min datter har fått en ny barbiedukke.

 

Det er mye mer også, jeg kan skrive på timevis. Bare så det er sagt så har jeg kontaktet barnevernet grunnet situasjonen denne jenta har hjemme.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette, noen som har noen råd å komme med?

[Anonym bruker]

Jeg hadde prøvd å fa snakket med henne når min datter ikke er der. Ta en samtale om hvordan situasjonen er, hva du føler, hva ditt barn føler og hva denne jenta føler om situasjonen. Også hadde jeg fortalt ungen om hvordan jeg vil at ting skal være i vårt hjem, og om hva som er akseptabelt eller ikke. De er jo så store nå at det burde gå ann å ta en samtale.

 

Vi hadde en lignende situasjone med en nabogutt. Der viste det seg til slutt at faren slo han når han var sint, og jeg meldte det til barnevernet. Aner ikke hva som har skjedd etter det, men gutten bor nå hjemme, og er roligere, og virker å ha det bedre. Han har fritt leie i vårt hjem, og har gått fra å være ett marreeritt å ha i hus, til en ordentlig høflig og hyggelig gutt. Jeg passer på å skryte mye av positive ting han gjør og sier. Og man bare ser på gutten hvor mye han vokser på det, og suger det til seg.

 

Så kanskje denne jenta trenger noen andre voksne i sitt liv? Noen voksne som ser henne?

[Anonym bruker]

Jeg føler vi har prøvd, som sagt så er hun er ofte, hun baker sammen med oss, spiser middag med oss, er med å leier film med oss osv.

jeg gir henne komplimanger, skryter av henne og snakker med henne.

 

Takk for svar.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei det er ikke lett.

Har du prøvd å hatt en "seriøs" samtale med henne, alene?

 

Dersom du føler det går ut over ditt eget barn og din egen familie, så kommer det til ett punkt der en bare må kutte bort og beskytte sin familie. Jeg vurderte det sterkt og gjorde det en liten periode med den nabogutten, men det var den samvittigheten da For oss gikk det jo bra da, og det snudde i tide.

 

Har du snakket med skolen om dette? De har ofte god erfaring, det opplevde iallefall jeg.

 

Hilsen "svar nr 1"

[Anonym bruker]

Nei har ikke snakket med henne alene. Kan jo prøve det.

 

Kanskje jeg skal ta det opp med skolen når vi skal dit på samtale, så kan jeg jo også kontakte helsesøster, vi har en god tone oss i mellom.

 

Dette er veldig vanskelig, vil ikke nekte henne å komme hit heller, hadde jeg bare kunnet forutse når det blir slik, men det kan jeg ikke. For hun kan være i perlehumør for så å plutselig snu helt om å bli ufordragelig, hun er rene diktatoren noen ganger og går helt av skaftet hvis hun ikke får viljen sin.

 

En gang så stod hun i gangen og hylte at hun hatet min datter, bare pga av at ene jenta som bodde her før ringte på min datter og ville gå med henne, det ble det bråk av. Da måtte jeg gå ut og mekle, og da skrek hun til meg at hun hatet min datter og ville hun skulle dø. Da ble lunta mi kort og jeg sa i fra at slikt snakk hørte ikke hjemme noen steder.

 

HI

[Anonym bruker]

opp

[Anonym bruker]

Huff, får helt vondt i magen av å lese innlegget dit.. Jeg hadde en slik veninne når jeg gikk på barneskolen.. Hun hadde meg rundt lillefingeren fra 4. klasse til 7.klasse... Jeg var kjempe flink til å skjule hvordan det var for mamma, men til slutt så skinnte det for godt igjennom, å jeg ble jo ødelagt selv.. Fikk da hjelp av skolen og mamma til å komme meg bort fra henne, å få nye venner.. Dette var også en jente som ikke hadde det så lett hjemme.. (Bodde alene med sin mor som satte seg selv først hele tiden)

Husker hun og moren kunne sitte å drikke alkohol sammen når jeg var på besøk.. Dette var i 5.klasse!!!

 

Så jeg sier bare: Få din datter bort fra henne. Selvom hun er "ødelagt" og trenger hjelp, så skal ikke din datter bli det samme.

[Anonym bruker]

Du sier kraftig ifra når slikt skjer. Da tar du det også opp med foreldre mens jenta er der. Du ber læreren og de voksne på skolen følge godt med, slik at episoder kan hindres. Vær sterk og klar, hun har gått over streken. Å skrike ut at hun ønsker din datter dø, for så å bake med dere dagen etter, nei, det går ikke. Sorry hvis kvass, men voksne er altfor "snille" noen ganger. Du vil hjelpe hun mye mye mer ved å si at slikt godtas ikke! Hverken med din datter eller noen andre barn. Snakk også med din datter, det er minst like viktig. At du anerkjenner situasjonen, og ikke glatter over. Du liker ikke hvordan venninnen hennes oppfører seg mot henne. Stå ved din datters side. OG venninnen. Det krever en sterk voksen i slike situasjoner, du har det i deg. Sterk og klar!

[Anonym bruker]

Hun stod ikke å baket her dagen etter sammen med oss Det tok noen dager før de ble venner igjen.

 

Har prøvd å snakke med faren, men til ingen nytte. Moren kan ikke norsk.

 

Men ja vi skal snakke med skolen.

 

Kom på enda en episode, min datter ble invitert i bursdag til denne jenta, men hun fikk streng beskjed om at hvis hun skulle komme måtte hun enten kjøpe Littelest pet shop hus (koster over 500 kr), eller en blender (og det måtte være en skikkelig en, i hvertfall over 300 kr).

Jeg forklarte til min datter at det kom ikke på tale, sendte med henne en liten gave med to pet shop figurer i. Og da hun kom hjem fortalte hun at hun hadde fått kjeft og at jenta og hun prøvde å kaste henne ut, men moren hadde latt henne bli.

Da snakket jeg med den jenta etterpå å forklarte at så dyre gaver kom hun aldri til å få av oss, og at det måtte hun spare opp til selv eller ønske av sin egen familie. Da ble hun så snurt på meg at hun gikk.

 

Nå kjenner jeg at sinnet koker i meg igjen. Hvordan skal vi gå fram, nekte de å leke sammen? Vi bor i samme oppgang så ser for meg det kan bli vanskelig.

 

HI

[Anonym bruker]

Slike ting er kjempevanskelig. En ting som virker bra her er : mitt hus,mine regler!

I mitt hus er det feks ikke lov å være uhøflig.Om ett barn bare hadde reist ville jeg hentet barnet (før det kom hjem seff) og fått barnet til å si hadet el.

Alle som er her følger de samme reglene, ellers tar en voksen ansvar.

samtidig forklarer vi barn at om du gjør "sånn" da kan ikke du være med på "sånn". Eller: hvordan ville du lilkt om noen gjorde slik med deg spørsmålet.

[Anonym bruker]

I kveld setter du deg ned og snakker med din datter, du forteller hun at du ikke kan se på at hun har en venninne som ikke er ok med hun! Litt av problemet nå, og mye av grunnen til ditt sinne nå er at det er så mange episoder hvor du skulle satt ned foten. Så tar du en tur over gangen, ber om å få snakke med jenta og faren og forklarer at du ikke vil ha mer av dette, og at hun får holde seg unna din datter om hun ikke kan oppføre seg.

Sterk rygg, dette gjør du ikke bare for din datter. Du gjør det like mye for alle barn! Det er så viktig at noen voksne tør å ta i et tak når det går over stokk og stein, som her. Jeg har selv gjort det ved flere anledninger, også når andre voksne ikke tør, vil blande seg inn. Jeg skjelver innvendig, men jeg trosser det og går ut og gjør det jeg må for mine og andres barn

Lykke til

[Anonym bruker]

Det er også situasjoner du ikke har sett. Snakk med jenta di i kveld

[Anonym bruker]

Tro meg jeg er fort på plass og snakker med de hvis jeg ser en av de gå over streken. Jeg har også valgt å ikke ta med denne jenta noen ganger på utflukter grunnet utbrudd fra henne.

 

Snakket med jenta i dag om det som skjedde når de skulle gå til skolen da mente hun at min datter hadde hørt feil og at hun bare sa at de også skulle gå med disse jentene. Jeg sa rett ut til henne at jeg ikke trodde på henne, og det er hun ikke vant med. Da gikk hun å visket til min datter så jeg gikk bort og sa til min datter at hun skulle gå sammen med meg.

Da hadde hun klart og overbevise min datter om at hun hadde tatt feil.

 

Hun har faren rundt lillefingeren, han tror absolutt på alt hun sier. Har prøvd å snakke med faren tidligere og det går ikke.

 

Takk for svar

[Anonym bruker]

Ønsker at det løser seg for dere