Gå til innhold

intervjuet i a-magasinet med Christoffer sin mor.. hva sier dere, er hun uskyldig??


Anbefalte innlegg

Skrevet

For første gang gir moren til Christoffer Gjerstad Kihle sin versjon av hva som hendte før sønnen ble funnet død i sengen sin.

 

{Bilde av Christoffer}

Kan man tenke seg et tristere bilde? Christoffer sitter med sammenbitt munn og ser på oss med alvorlige øyne. Bildet er allerede ikonisk. Det symboliserer svik. Det signaliserer alt vi lukker øynene for. I flere måneder så folk skader på Christoffer. Ingen reagerte før det var for sent og gutten ble funnet død med massive skader. Den såkalte “Christoffer-saken” vakte voldsomme reaksjoner da den ble omtalt i fjor vår. På facebook er det flere støttesider, den ene med 82 000 medlemmer. For to uker siden utkom boken Jeg tenker nok du skjønner det sjøl - historien om Christoffer. Den er allerede trykket i tre opplag.

 

Stefaren soner i dag dommen på åtte år. Moren etterforskes for medvirkning til dødsfallet.

 

Hun har fått to barn med mannen som er dømt for å ha tatt livet av hennes sønn. Her svarer hun på spørsmålene om hva hun mener skjedde før Christoffer døde, åtte år gammel.

 

 

- Din mann sitter nå i fengsel. Kan du si litt om hverdagen?

- Vi har fått to små barn, så det går mye i barn. Og så tenker jeg selvfølgelig mye på ham, på ham som sitter inne, uskyldig dømt. På hvordan han har det i fengsel. På hvor urettferdig det er. De mener mannen min har slått i hjel Christoffer. Men jeg ville jo ikke fått barn med ham hvis det var tilfellet.

 

- Jeg regner med du tenker på ham som er død også?

- Ja, så klart. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Christoffer. Men jeg har to små barn, og jeg kan ikke bli i ulage, for det merker barna. Jeg må være rolig. Men når de sovner på kvelden, gråter jeg.

 

- Hvordan ser du ham for deg?

- En gladgutt. Full av liv. Det var full fart hele tiden.

 

- Hva tenker du når du tenker på ham?

- På de siste dagene han levde. Å se sønnen din ha det så vondt, uten å få vite hva som er skjedd, er det verste. Når vi så en ny skade eller blåmerke, spurte vi ham. Han sa alltid “jeg husker ikke/vet ikke.” Men jeg tror noen har vært stygge med ham. Da er det vondt ikke å nå fram.

 

- Hva gjorde du når han sa “jeg husker ikke”?

- Jeg tenkte selvfølgelig “hvorfor forteller du ikke noe?”. Jeg ble urolig, tenkte at hvis noen plaget ham, så hadde de kanskje truet ham til ikke å si noe. Jeg spurte i håp om at han skulle røpe noe.

 

- Hvorfor tenkte du at noen hadde truet ham? Ga han deg den følelsen?

- Ja, jeg har tenkt det. Folk kan være stygge. Noen kan ha gitt ham juling, og truet ham med mer juling hvis han sa det til noen.

 

- Har du noen konkrete personer i tankene?

- Nei, men jeg har lurt på om større barn på skolen, eller på skoleveien, har vært stygge med ham. Christoffer hadde jo ADHD, det kunne gå vilt for seg, og kanskje noen kan ha blitt lei, og tatt ham for det. Kanskje har det gått over styr. Det er slike ting jeg i mitt stille sinn tenker når jeg leter etter svar.

 

- Har du sett noe?

- Ikke som jeg vet om.

 

- Har du aldri tenkt at det var mannen din som truet Christoffer?

- Aldri. Jeg er 110 prosent sikker på ham. Hadde jeg mistenkt noe, ville han ikke fått være i nærheten av oss, og da hadde jeg meldt fra.

 

- Følger du mediedekningen?

- Ja. Hele Norge har en formening om sønnen min. Det er som om alle andre har født ham, ikke jeg. Det føles rart. Og så ser jeg at mamma uttaler seg ofte. Hun vet ingenting, men snakker som om hun vet alt. Jeg vil ikke ha noe mer med henne å gjøre etter alt hun gjorde mot meg og mannen min etter at Christoffer døde.

 

- Hva har hun gjort?

- Hun har brettet ut tragedien for hele Norge. Når jeg forteller sannheten om hva jeg har sett og hørt hjemme, sier hun til politi og medier at jeg lyver. Det er sårende og frustrerende at alle tror at det hun sier er fakta. Hun liker å være i media. Det gjør ikke jeg. Det er meg og mine det handler om, og jeg vil verne om meg og mitt. Jeg har det vondt nok, jeg har mistet sønnen min, og så får jeg brettet det ut i alle medier. Ja, dødsfallet er mistenkelig, men vi vet ikke årsaken. Den siden er ikke kommet frem i media.

 

- Retten mener årsaken er at din mann har slått Christoffer i hjel?

- Ja, og man tror jeg dekker mannen min. Jeg ville aldri dekket ham om jeg så ham gjøre det han ble dømt for. Aldri! Så mye er ikke en man verdt. Jeg vet han er uskyldig. Jeg vet det.

 

- Alle rettsinstanser har ment det motsatte. Hvorfor er dommene blitt som de er blitt?

- Det er en suggesjon. Mamma har mye av skylden. Hun har fått med seg mange på sin “versjon”. Men ingen vil høre på meg. Ingen vil tro på meg. Det er sårende og tøft. Det er tross alt mannen min og sønnen min det gjelder.

 

- På hvilken måte er det “tøft”?

- Måten saken er fremstilt på. Det er mye feil der.

 

- Hva er feil?

- Ingen har sett stefar skade Christoffer. Likevel dømmes han. Uten at han har gjort det! Folk mener også at mannen min har kuet meg og hatt kontroll over meg. Det er veldig feil.

 

- Hvordan er det å miste kontakt med mor, far, bror, ja, hele familien?

- Det er uproblematisk. Endelig får jeg slappet av. Senket skuldrene. Før jeg kuttet dem ut, gikk jeg på tå hev rundt mamma. Alt jeg gjorde, var feil.

 

- Hvem er dine nærmeste nå?

- Jeg har en nær venninne og er mye med min manns bror og hans kone. Og med svigermor og svigerfar.

 

- Hvor ofte møtes du og mannen din?

- Én gang i uka. Fire og en halv time. Det er det jeg ser frem til. Komme opp til ham, være sammen. Det er ukens høydepunkt. Vi snakker litt om “saken”, men mest om andre ting, om ungene, vi prøver å fungere som en familie, ha tid til bare oss. Jeg vet han er uskyldig. Hvis ikke, ville jeg ikke fått to barn med ham.

 

- Hvordan kan du være så sikker?

- Jeg hadde merket det på ham. Han er ikke typen til å gjøre sånt. Såpass godt kjenner jeg ham.

 

- Men hva gjør deg så sikker?

- Han tok seg av Christoffer. Stefar ble veldig bekymret for ham når han ble syk, redd for at noe skulle skje i forbindelse med ADHD-diagnosen. Ja, selv ADHD tok han på strak arm. Han ble med på møter med leger og psykologer, hjalp meg med medisinering, hjalp meg å få til det beste for Christoffer. Vi lagde regler for ham. Og det fungerte.

 

- I retten gikk det frem at Christoffer forverrer seg etter at stefar kom inn i bildet. Han blir mer sint, mer frustrert og våkner på nettene. Hvordan forklarer du det?

- Jeg synes ikke han forverret seg så mye. Men han slet veldig på nettene. Han fikk ikke sove. Eller, han våknet hver natt. Hva det kom av, vet jeg ikke.

 

- Han sov godt andre steder, men ikke hjemme. Spurte du ham hvorfor?

- Jeg spurte ofte. Han sa han var urolig, og at han ikke klarte å sove. Det er det rare.

 

- Kort tid etter at du og stefar møttes, overtar han leggerutiner, medisinering og grensesetting, og han passer Christoffer om natten. Hvorfor ble det sånn?

- Det bare falt seg slik. Stefar tok ansvar, som om Christoffer var hans egen, og han var bedre på grensesetting. Christoffer hørte på ham. Jeg måtte si noe ti ganger, med stefar holdt det med én. Christoffer skjønte at han ikke kunne dra stefar så langt ut som han gjorde med meg.

 

- Hva ville skje om Christoffer ikke hørte på stefar?

- Vi sa: Hører du ikke på det vi sier, kan du få husarrest, og må være på rommet. Slike ting.

 

- Christoffer skal ha ønsket å ha gaver og nye leker hos mormor og morfar fordi lekene hans hjemme ble kastet eller brent. Hvorfor ble de det?

- Ingenting ble kastet eller brent. Men hvis han ikke hørte etter, tok vi en leke han var glad i vekk for en stund. Han kunne ta et glass og kaste det i gulvet. Et askebeger kastet han en gang mot meg. Vi tok bort leken til han innså at han hadde gjort noe galt.

 

- Hvorfor tror du han var så sint og frustrert at han kastet glass og askebeger mot deg?

- ADHD-diagnosen. Frustrasjon og sinne er en del av det.

 

- Ifølge stefar var Christoffer umulig å oppdra. Synes du også det?

- Nei. Jeg så at rutiner og medisiner ga stor forandring. Tidligere kunne han bygge Lego i ett minutt, og klossene gikk veggimellom. Med medisiner kunne han sitte i flere timer. Jeg tenkte “Wow!”. Han ble en helt annen gutt. Han ble gladere, og fikk en lettere hverdag.

 

- Når oppdaget du de første skadene på Christoffer?

- Jeg husker veldig godt 14 dager før han døde, da han ikke greide å holde hodet rolig, og tunga stakk ut. Da reiste vi rett til sykehuset. Men da vi kom på legevakta, sjekket de alt annet enn det vi kom for. Da jeg nevnte hoderistingen og det med tunga, fikk jeg beskjed om at det skulle være sånn.

 

- Legen sa det skulle være sånn?

- Ja. Men det var jo derfor vi kom, for å sjekke det, sa jeg. Uansett: Hoderistingen kunne være tics utløst av ADHD-medisinene (Ritalin, red. anm.).

 

- Hvordan reagerte du da hodet hans plutselig begynte å riste ukontrollert?

- Jeg tenkte: Hva er dette for noe?! Jeg ble urolig. Det må være noe alvorlig galt. Det her må vi få sjekket. Derfor reiste vi på sykehuset.

 

- Dere reiste til sykehuset først to dager senere. Hoderistingen oppstår søndag, den fortsetter mandag morgen, og dere sender ham på skolen, der flere reagerer. Det samme skjer tirsdag. Hvorfor ventet dere to dager med å oppsøke lege hvis det var så alvorlig?

- Vi… man gjør jo det. Jeg husker ikke helt, men mener vi dro med en gang.

 

- Dere drar på sykehuset tirsdag kveld, etter at stefar hadde vært alene med Christoffer mens du var på jobb, og Christoffer angivelig skal ha falt fra en stol, deretter skal han ifølge stefar ha vært så groggy at han falt igjen mens stefar vasket bort blod fra ham?

- Ja. Men det er hodebevegelsene og det med tunga vi drar for å sjekke.

 

- Sykehuset mener at hoderistingen skyldtes Ritalin-overdosering. Det underlige er at Christoffer, dagen etter at ristingen oppstår, skal ha fortalt på skolen at han fikk noe “hvitt pulver” som gjorde ham helt “ploppetiplopp” i hodet, og at det prikket i huden?

- “Det hvite pulveret”. For å få poengtert det med én gang: Christoffer fikk bruspulver som smeller på tunga! Unger får sånt i bursdager! Og da har sikkert Christoffer sagt at han ble “ploppetiplopp”. Men det snur de til å være noe “hvitt pulver” fra stefar. HALLO! Alt snus på!

 

- Han skal ha blitt svimmel og dårlig av det. Omtrent samtidig som stefar mener at 100 Ritalin-piller trolig er forsvunnet. Du har aldri mistenkt en sammenheng?

- Overhodet ikke. Og jeg tror ikke at legene fant så mye Ritalin i kroppen hans.

 

- Sykehuset beordrer stans av Ritalin-medisinering, og kort tid etter forsvinner hode- og tungebevegelsene. Uansett: Ett vitne sier at stefar filmet Christoffer med disse hodebevegelsene, og viste filmen for kolleger på jobben. Ifølge vitnet skal han ha ledd og sagt: “Se så gæærn han er.” Hva tenker du om det?

- Jeg har nevnt dette for stefar. Han sier han ikke har gjort det. Og hvorfor skulle han? Han er ikke sånn. Vitnet som sier dette, er ikke troverdig.

 

- Da Christoffer dør, hadde du kjent stefar i litt over ett år. Hva om du ikke kjenner ham godt nok?

- Jeg er enig i at ett år ikke er mye. Flere har sagt det samme. Men jeg følte og føler at jeg kjenner ham. Og en kamerat han har hatt hele livet, helt fra barnehagen, har samme oppfatning som meg.

 

- Ifølge flere familiemedlemmer forandrer du deg når dere blir sammen. Det hevdes at du blir innesluttet og slutter å ha egne meninger, at stefar bestemmer hjemme hos dere?

- Jeg kjenner meg ikke igjen i det der. Jeg ville aldri godtatt at noen kontrollerte oss. Jeg har mine egne meninger, og har aldri vært redd for å si ham imot.

 

- Hvilken grunn skulle de ha til å lyve?

- De tror jeg er hjernevasket og dekker mannen min. Men det er de som lyver. De røper at de ikke kjenner meg. De forholder seg ikke til fakta, men kommer med falske anklager på ting de ikke vet noe om. Det sårer meg. De bør heller høre på meg.

 

- Du har beskrevet Christoffer som “ikke akkurat en ulykkesfugl”. Når skader oppstår i 2004, sier du at han har en tendens til å falle. Så du noen fall?

- Nei, ikke som jeg kan huske. Men man tenker jo alt mulig når man ser sånne skader.

 

- Dere fryktet også selvskading. Hva bygde dere det på?

- Ja, hva bygde vi det på? Vi skjønte ingenting og begynte å tenke alle muligheter. Du gjør jo det når du ser de skadene. Du gjør alt for å finne et svar.

 

- Tenker du fortsatt at han kan ha drevet selvskading? Og spurte du?

- Jeg har spurt om alt mulig. For å få noe å gå videre på. Men jeg fikk det samme svaret: “Jeg husker ikke.” Og kanskje husket han ikke, at noe hadde skjedd som gjorde at han ikke husket. Hadde jeg visst, ville jeg kanskje kunnet redde ham. Det er det som kvernet i hodet mitt.

 

- Flere skader oppsto på natta. Hvilke lyder hørte du fra rommet hans?

- Kun at han romsterte på rommet. Christoffer kunne stå opp midt på natta og begynne å lekke og surre rundt på rommet. Da gikk stefar inn og ba ham på en rolig og mild måte om å legge seg.

 

- Når du er sikker på at stefar er uskyldig, hva kan da ha skjedd inne på rommet?

- Hadde jeg bare visst, ville jeg sagt det. Jeg vet like lite nå som den gang. Det er det som er så frustrerende.

 

- Angrer du på noe? Kunne du gjort noe annerledes?

- Jeg skulle gått hardere på sykehuset. Jeg stolte blindt på dem. Jeg forventet å få hjelp, men de sjekket ikke Christoffer godt nok. Jeg burde mast mye mer.

 

- Hvordan var formen hans de siste 14 dagene han levde?

- Han ble veldig forandret. Han ble så stille. Han var opptatt av biler. Han pleide å brumme høyt når han kjørte småbilene sine. De siste 14 dagene hørte vi knapt en lyd. Vi måtte inn på rommet hans for å sjekke. Da så jeg ham sitte på gulvet og kjøre bilen helt stille, uten å brumme. Han var ikke seg selv. Det var så rart. Som om han hadde klappet sammen.

 

- Vurderte dere å dra til lege?

- Selvfølgelig. Jeg reiser heller ti ganger for mye til sykehuset enn ikke å dra. Barna er det viktigste man har.

 

- Så hvorfor gjorde dere ikke det?

- Vi så det hele tiden an.

 

- Jeg forstår ikke dette. Du sier han forandret seg totalt, at dere var bekymret, at dere heller oppsøker lege for mye enn for lite; dere oppdager dessuten den siste tiden nye skader, som et brannsår og en kul i hodet. Likevel sjekker dere ikke hva som feiler Christoffer?

- Vi tenkte at om han blir verre, drar vi. Slik tenkte vi også dagen han døde. Han var svimmel og kastet opp på morgenen. Hvis han ikke ble bedre i løpet av kvelden, skulle vi på sykehuset. Da han sovnet på kvelden, skulle vi vekke ham senere og sjekke formen, for å se om vi skulle kjøre ham inn.

 

- Stefar var alene med Christoffer på nettene, og den kvelden han havnet på sykehus. Kvelden han dør, var også stefar en liten stund alene med ham. Har du spurt mannen din om dette?

- Se det fra min side. At stefar var alene med Christoffer, har aldri bekymret meg. Fordi han var god med Christoffer. Uten mistanker kan jeg ikke spørre “Har du gjort det?” Jeg har verken sett noe, hørt noe eller mistenkt noe. Da blir det vanskelig å spørre ham om dette.

 

- Dere har ofte sagt at dere ønsker svar. På sykehuset oppfattet sykehuspersonalet at stefar reagerte svært negativt på opplysningen om obduksjon. Hva tenker du om det hvis han virkelig ønsker svar?

- Også dette blir vridd og vrengt på. Stefar ble misforstått! Han var redd for at Christoffer kom til å bli så forandret når de var ferdig med ham. Det er forklaringen.

 

- Ifølge rettssakkyndige oppsto de største hodeskadene de siste 24 timene. Da var kun du, stefar og Christoffer der. Har du noen alternative svar på hvordan skadene oppsto?

- Jeg var jo der. Siden jeg ikke har hørt eller sett noe unormalt, har jeg ingen svar.

 

- Er det noe du vil si, som jeg ikke har spurt deg om?

- Det vanskeligste er at jeg ikke blir trodd. Du må ha noe å skjule, tenker folk. Hvorfor tror ingen meg? Christoffer dør. Når stefar blir dømt uskyldig, blir hans liv ødelagt, og mitt liv blir ødelagt. De to små barna vil bli preget av det. Hør på meg. Jeg beskytter ikke mannen min. Han er uskyldig.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Argumentasjonen og logikken hennes styrker i alle fall ikke hennes sak. Rart at advokaten hennes gikk med på dette.

Skrevet

Hun er hvertfall skyldig i å være svært lite intelligent.

Skrevet

Den dama lot sønnen sin dø!! Hun visste godt hva som skjedde? Meg bekjent er hun hverken blind, døv eller lam!!!

Skrevet

Jeg eier ikke ord for hva jeg synes om moren..... Nei, hun er ikke uskyldig. Hun vet hva som har skjedd!

Skrevet

Løgnaktige f****e.

Gjør seg dum ja. Sitter vel der like dum når jævelen slipper ut og dreper de to hun er alene med nå, også...

Skrevet

For et sykt menneske hun må være. Verre mamma finnes ikke.

Skrevet

Hvor redd tror dere hun er? Hvis du visste innerst inne at stefaren til barnet ditt var drapsmann, ville du vært redd for ditt eget liv?

 

På meg høres det ut som om hun er i full fornektning av hva som har skjedd og på toppen av dette livredd. Dette er snakk om ei dame som er fordømt av alle, hvordan tror du det kjennes?

Skrevet

Det er faktisk Christoffer som er offeret her..

Skrevet

'Ikke som jeg vet/så'

Er DET forsvaret hennes?? Fy f@€n, jeg kommer til avsnittet om hoderistingen, så orker jeg ikke lese mer.. Det hele er helt forkastelig. At det finnes gale mennesker som tar livet av barn er en ting, at SÅ mange unnlot å hjelpe denne gutten er en skam for oss alle. Så for Christoffer, baby P og alle de andre..

Skrevet

Igjennom hele intervjuet slår det meg gjentatte ganger: Hun er mere opptat av mannen i fengsel, enn sønnen hun "mistet"

Jeg har ikke ord, tror ikke stefar hadde blitt dømt uten beviser, og forhåpentlig kommer de frem til svar når det gjelder moren også. Så hun kan få den straffen hun "fortjener" Det norske rettssystemet fungerer jo ikke her, så ingen av de får det de fortjener fra de iallefal.... men iallefal en dom, noe mp bli gjort NÅ, før disse nye små uskyldige skapningene må lide samme skjebne....

 

Det siste jeg har å si, som ikke Christoffer sin mamma orket å bruke tiden på å si: Kjære vakre lille gutt, vil i fred, lek med englene, og nyt tryggheten du så sårt trengte og endelig har fått...

 

Og de ansvarlige for denne guttens lidelser i sitt korte liv; måtte dere brenne i evigheten, alle som en!

Skrevet

Håper det kjennes jævlig.

Skulle vært inne hun og.

Skrevet

Hva kan jeg si?

Psykopat treffer en svært, svært korttenkt dame. Det får tragisk utfall. Uff, det er en helt forferdelig hjerteskjærende historie.

Jeg kjener jeg blir så forbanna over at mennesker mangler kunnskap for å kunne avsløre psykopater og KOMME SEG BORT FRA DEM!!!

Skrevet

Ikke bare. Kristoffer er død, det er ikke søskene hans. Hvor stor nytte tror det gjør å fortsette å fordømme moren deres? Det finnes faktisk bedre måter å bruke engasjementet sitt på enn gjennom sinte dibinnlegg som ikke fører til noe konstruktivt.

Skrevet

Et kjennes nok ikke bra, men så kjennes det nok ikke så bra å få juling hjemme og ikke få noe hjelp hos mora di heller...

Skrevet

Helt utrolig at hun ikke blir dømt. Blir så provosert når folk kommer med uttalelser som over her "tenk så redd hun var da, ingen liker henne". Skammelig at folk har slike holdninger. Et lite barn har blitt plaget til døde og mammaen har ukket øynene for det som har skjedd. Den som tier samtykker. Håper barnevernet har vett nok til å ta fra henne de barna hun har nå.

Skrevet

Virker som du kjenner henne blond...siden du vet hva hun føler. Denne dama er kun et offer for seg selv.

 

Skrevet

De barna som de har nå,kommer det ikke til å skje noe med.De er hans,Christoffer var ikke.Han passet ikke inn i det nye livet som han skulle få med denne mora.

 

- Vurderte dere å dra til lege?

- Selvfølgelig. Jeg reiser heller ti ganger for mye til sykehuset enn ikke å dra. Barna er det viktigste man har.

 

- Så hvorfor gjorde dere ikke det?

- Vi så det hele tiden an.

- Jeg forstår ikke dette. Du sier han forandret seg totalt, at dere var bekymret, at dere heller oppsøker lege for mye enn for lite; dere oppdager dessuten den siste tiden nye skader, som et brannsår og en kul i hodet. Likevel sjekker dere ikke hva som feiler Christoffer?

- Vi tenkte at om han blir verre, drar vi. Slik tenkte vi også dagen han døde. Han var svimmel og kastet opp på morgenen. Hvis han ikke ble bedre i løpet av kvelden, skulle vi på sykehuset. Da han sovnet på kvelden, skulle vi vekke ham senere og sjekke formen, for å se om vi skulle kjøre ham inn.

"HAN BLE JO VERRE HEELE TIDEN I 14 DAGER,Å LIKEVEL DRO DE IKKE INN"????

 

- Stefar var alene med Christoffer på nettene, og den kvelden han havnet på sykehus. Kvelden han dør, var også stefar en liten stund alene med ham.

 

"SÅ FORDI MOR IKKE SÅ HVA DENNE MANNEN GJORDE TIL ENHVER TID,SÅ HAR HAN ALTSÅ IKKE GJORT NOE....KANSJE DET VAR FANTASI - VENNEN TIL CHRISTOFFER SOM SLO HAN HELSELØS OG DERETTER PUTTET PAPIR I MUNN OG SVELG DA"

 

 

- Se det fra min side. At stefar var alene med Christoffer, har aldri bekymret meg. Fordi han var god med Christoffer.JA DET VET JO DU ALT OM ETTER Å BARE KJENT HAN NOEN MND NÅR DETTE SKJEDDE

 

"SÅ BETYR DET......AT STEFAR IKKE KAN HA HOLDT GUTTEN FOR MUNNEN MENS HAN,KNEP,DUNKET,LUGGET- OG TRYKT I HAN MASSE MEDISIN SOM HAN IKKE SKULLE HA?"

Dere har ofte sagt at dere ønsker svar. På sykehuset oppfattet - Ifølge rettssakkyndige oppsto de største hodeskadene de siste 24 timene. Da var kun du, stefar og Christoffer der. Har du noen alternative svar på hvordan skadene oppsto?

- Jeg var jo der.

"NEI DU VAR IKKE DET,DU GIKK UT DU MENS STEFAR VAR ALENE MED DIN ALLER DYREBARESTE SKATT........

 

NEI,DET ER NOK FANTASIVENNEN SOM ER SKYLDIG HER.FOR INGENTING SETT ELLER HØRT= STEFAR KAN IKKE HA GJORT HAM NOE

 

Den mora der har den leeengste lunten jeg noengang har hørt om....

 

Skrevet

Tusen takk HI for at du delte dette intervjuet med oss.

Det er så trist,så trist det som skjedde med lille Christoffer.

Må han hvile i fred!

Skrevet

Hvem som er skyldige eller ei er ikke opp til oss å dømme. Men dette er jo en grusom tragedie uansett hva som er sannheten.

Skrevet

Måten hun svarer på høres om som noe en dopa fjortiss kunne lirt ut av seg for å unnslippe politiet eller noe... Veldig lite troverdig.

 

Jammen godt det svinet av en mann sitter inneburet, i sånne saker er man skyldig til det motsatte er bevist spør du meg.

 

 

Skrevet

Nei, jeg kjenner henne ikke og vet ikke hva hun føler, men med bare litt kunnskap om psykologi er det lett å forstå at situasjonen hennes ikke blir enklere at å bli fordømt. Hva med å vise empati? Hvorfor gjøre situasjonen hennes enda mer fastlåst? Hva vil du oppnå ved å forsette å snakke stygt om henne?

Skrevet

Hun er faen ikke uskyldig! Å tie er det samme som å samtykke...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...