Det pappa ikke vet.....

[Anonym bruker]

Er at vi ligger å snakker sammen om kveldene.

Lurer på hva han gjør?

Er han frisk nok til å se oss snart?

Har han andre ting å gjøre som er viktigere enn oss?

Kommer han sånn som han har lovet oss eller drar han bort å koser seg alene denne gangen også?

 

For pappa er en mann vi sjeldent ser. Mamma sier det er fordi at pappa er syk at vi ser han så lite. Ja, for pappa bor på sykehuset det er helt sant. Vi var der sist han bodde på sykehuset en periode. Vi hører de voksne si noe om at han har noe som kalles schizoaffektiv og mange andre vanskelige ord. Kan man dø av det? Mamma prøver å forklare, men det er nok ikke så enkelt. Hun sier at han ikke kan dø av det, men at når han er glad så blir han veldig glad og når han er trist og lei så blir han veldig trist å lei. Og når han har disse triste periodene så trenger han å være alene. Men han er veldig glad i oss, selvom sykdommen gjør at han sjelden ser oss.

 

Vi tenker mye, selvom vi bare er 6år og 5år gamle. Vi trekker konklusjoner mamma sier skremmer henne innimellom. For noen dager siden satt vi å spiste middag å filosoferte. Da kom vi frem til dette: "Vi har en ordentlig pappa og en stefar. En som er der hele tiden, som er med på treninger og møter og som leker med oss og snakker med oss. Og en som er innom innimellom å leker pappa. Det rare er at den som leker pappa er den ordentlige pappan vår." Dette vet ikke pappa, for vi ser jo ikke dette til pappa. Vi er jo glade i han uansett!

 

Og innimellom lyver vi til vennene våre. For de har aldri sett pappan vår og de vet jo at stefaren vår er akkurat det, stefaren vår. Det siste var at vi sa at pappa er politi og han jobber veldig mye, derfor kan han ikke være sammen med oss. Det gjør vondt å lyve, men det gjør enda mere vondt å tenke på at pappa kanskje ikke ser oss så ofte fordi at han har gøyere ting å gjøre enn å være med oss.

 

Vi er heldige. Vi har en mamma som gjør alt for oss. Vi har en stefar som er utrolig glad i oss og som alltid er der om det skulle være noe. Vi har gode venner. Vi har bonusbesteforeldre og en bonusonkel som forguder oss. Vi har mormor og morfar som savner oss og ønsker at vi kommer på besøk til de snart, og vi snakker med de ofte. Vi har tante og onkel som snart kommer på besøk, vi gleder oss. Og vi har mange flere! Men vi savner farmor og bestefar og farfar og ikke minst så savner vi pappa. Men vi sier ingenting, for vi vil jo ikke såre de vet du!

[Anonym bruker]

Rørende...

 

Sitter med tårer i øynene her...

[Anonym bruker]

Kjære tid. Sender en klem

[Anonym bruker]

Fint skrevet.. Snufs.

[Anonym bruker]

Uff, trist historie... men hvorfor kan de ikke se farmor og farfar da? Det er vel pappa som er syk, ikke de?

[Anonym bruker]

Er pappa som er syk ja! Men selv når jeg og han bodde sammen hørte vi minimalt fra farmor og mannen hennes(bestefar) og fra farfar. Jeg sendte meldinger om utvikling osv og ringte et par ganger i månden for å høre hvordan det gikk, men de tok aldri kontakt utenom bursdager.

Etter bruddet forsøkte jeg å opprettholde holde kontakt med farmor og bestefar, for barnas del, sendte meldinger kanskje en gang hver 14.dag og ringte ca 1gang annenhver mnd i ca et halvt år. Så fikk jeg beskjed om at all denne kontakten opplevdes som påtrengende og masete, derfor sluttet jeg.

 

Guttene ser de når de er på ferie med pappan da. Men ellers hører vi ingenting bortsett fra en telefon ca til bursdagene. Vi bor 100mil unna også da så er ikke bare å stikke innom, men jeg tror ikke om det hadde hjulpet så mye å bo i nabolaget heler desverre.

 

De ser pappan sin i perioder, men det varierer veldig og det er som skrevet over her noe de synes er trist og ikke minst tenker mye på.

 

HI