Ensom, fryktelig ensom... Og trist:(

[Anonym bruker]

Her sitter jeg da, med barn, ingen mann. Han fant det for godt å flytte tidligere denne uken.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg visste ikke engang at ting ikke var bra som de var. Jeg trodde faktisk de var bra!

 

Men nå har jeg gått fra "alt er bra" til "antagelig alenemor" på under en uke...

Jeg ser jo når jeg leser her inne at jeg langt fra er alene og flere av historiene de siste dagene har vært bemerkelsesverdig like min egen. Det er litt vondt å se, og jeg håper i grunn de andre som har endt opp alene denne uken kanskje har visst det litt lengre enn meg.

Jeg tror kanskje ikke jeg har kommet meg av sjokket ennå, men håndterer nå det meste greit.

 

Det jeg kanskje strever mest med er den snikende følelsen av å være veldig ensom. Jeg har ikke mange venner, men de jeg har er gode. Det er bare det at de kan jo ikke bruke all sin tid til å dulle med meg, de har sine egne liv og familier...

Og da blir jeg alene da, veldig alene føler jeg. Jeg følte meg vel ensom og alene i utgangspunktet også, med en mann som arbeider mye og er lite hjemme. Jeg hadde jo ikke akkurat flere venner forrige uke:p

 

Jeg vil vel egentlig ikke frem til noe, eller kanskje. Hva må jeg huske å ordne? Jeg antar jeg vet om det meste, men er det noe jeg kanskje ikke har tenkt på?

[Anonym bruker]

Jeg burde skrevet en overskrift om Kristine Mossing eller no...

 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan vennene dine "dulle" med deg så mye du trenger, de er jo vennene dine. Det er ikke så ofte at man virkelig trenger de, så de har nok stor forståelse for at du har en vanslkelig tid foran deg, ikke nøl med å fortell de hvordan du har det. Skjønner at det sikkert føles tomt og ensomt ut i starten, men dette er bare begynnelsen på ditt nye liv..mannen har jo tydleigvis ikke vært der så mye, så nå må du bare brette opp armene og se framover.. selv om det er vanskleig akkurat nå.

Stor klem til deg, hvertfall..

[Anonym bruker]

Føst tar du deg en prat med NAV om hva du har rett på nå som du er alene med barna. Du og bf må avklare hvor mye samvær dere skal ha, og det er lurt å ta dette gjennom nav, så vet du at bidraget du har krav på, blir rett, om han skulle stige i lønn, etc.

Dobbel barnetrygd, barnebidrag, overgangsstønad kan du få helt om du er arbeidsløs og delvis om du ikke tjener over 400.000 (tror jeg summen var), (i opptil 3 år om du har barn under 8 år), du har rett på å få dekket en del barnehageutgifter om du har noen der, skatteklasse 2. Har du så lite med penger at du sliter med å klare deg, så kan en også søke om hjelp til husleia.

Alt dette er skjemaer som må inn, og det er like greit å bare begynne:)

 

Etterpå skaffer du deg en hobby og møter andre mennesker.

Viktig med et sosialt liv også

 

Lykke til! Selv om det ser mørkt ut akkurat nå, så kommer det til å bli lettere med tiden:)

[millie+2klumper]

er i samme situasjon som deg.. og har heller ikke en flokk med venner. Føler meg veldig ensom nå.. Er tøft med to små også. Send meg gjerne en pm visst du vil prate litt!

[Anonym bruker]

Annie 20:01

 

Samværet blir nok sporadisk. Han har en type jobb som gjør at han ikke kan ha feks fast annenhver helg.

Jeg vet hva jeg har krav på i bidrag, og han vil ikke stige i lønn. (hvorfor holder jeg utenfor)

Jeg tror jeg tjener for mye for OS, med mindre der har vært en endring i satsene i 2010. Barnehageutgiftene får jeg vel heller ikke dekket tror jeg. Skatteklasse to får jeg derimot. Det utgjør nesten 12000 ekstra i året dersom jeg har regnet rett...

Jeg eier bolig og dermed får jeg nok ikke dekket husleien, og jeg tjener for mye til bostøtte.

 

Altså, kort sagt, det økonomiske er egentlig ikke min bekymring, megling var jeg klar over.

 

Hobby derimot kunne nok vært lurt, jeg har ikke det nå heller, så det vil nok uansett gjøre meg godt.

 

Takk for et meget langt og utfyllende svar med en masse detaljer! Hadde jeg hatt dårlig råd ville det vært gull verdt!

[Anonym bruker]

Annie 1954

Ja, de kunne jo.

Men jeg er av typen som ikke liker å føle meg "needy" heller, og selv om jeg har informert dem om hva som foregår kommer det ikke en eneste tekstmelding, ingen ringer, ingen kommenterer på FB, ingenting. Jeg føler meg så utrolig dønn alene, og derfor trist.

 

Jeg har all tro på at jeg skal kunne klare meg uten denne mannen i livet mitt. Jeg ønsker det ikke, men jeg klarer det.

 

Men uten venner, nei da har jeg faktisk ingenting å stille opp med, følelsene av ensomhet er altoppslukende, gnagende:(

[Anonym bruker]

millie

 

Hei, jeg vil veldig gjerne holde det helt og holdent anonymt hvem jeg er.

Jeg har heller ingen profil her inne å sende pm med, etter eget valg.

 

Jeg håper virkelig ting løser seg for deg, og for meg. Hvordan det nå enn blir...

 

Tusen takk for ditt svar, skulle jeg få et behov for å prate så tar jeg kontakt

[Anonym bruker]

Hei "Ensom"

Er meg som nettop ble alene, eller er vel ca 2 timer siden nå.

 

Huff føler emg ensom alerede, og venner har jeg nesten ikke. 2, kanskje 3, men de er uten barn og lever et helt annet liv enn meg. Ellers var det bare hans venner..

 

Huff, er ikke mye konstruktivt i meg i kveld, men ønsker deg lykke til videre i livet.

[Anonym bruker]

Sender deg en klem jeg

[Anonym bruker]

Er så dritt lei folk som deg!! slutt å syt!!

[Anonym bruker]

Hei igjen, jeg har også bare 3 venner i grunn...

Og en av de har barn på fulltid, en er samværsforelder og den tredje barnløs...

Men likevel har de alle nok med seg og sitt...

Utorlig glad i vennene mine, men de kunne jo godt ringt og sjekket om jeg hadde klart meg greit gjennom dagen...

 

Nå er jo jeg tydeligvis "mer erfaren" i dette enn deg, for jeg har vært alene siden fredag:p Her går det i huslige sysler, holde ungene blide og intetanende (for nå) og ellers holde hodet over vannet.

Har også ordnet noen praktiske detaljer, som feks strøm/nettleie og forsikringer slik at de er i mitt navn fra nå av. Det er lurt uansett hva som skjer videre...

 

Har du mulighet til å bli boende der du bor?

Og finnes det noen mulighet for å lappe ting sammen igjen over tid tror du?

[Anonym bruker]

Hei igjen, jeg har også bare 3 venner i grunn...

Og en av de har barn på fulltid, en er samværsforelder og den tredje barnløs...

Men likevel har de alle nok med seg og sitt...

Utorlig glad i vennene mine, men de kunne jo godt ringt og sjekket om jeg hadde klart meg greit gjennom dagen...

 

Nå er jo jeg tydeligvis "mer erfaren" i dette enn deg, for jeg har vært alene siden fredag:p Her går det i huslige sysler, holde ungene blide og intetanende (for nå) og ellers holde hodet over vannet.

Har også ordnet noen praktiske detaljer, som feks strøm/nettleie og forsikringer slik at de er i mitt navn fra nå av. Det er lurt uansett hva som skjer videre...

 

Har du mulighet til å bli boende der du bor?

Og finnes det noen mulighet for å lappe ting sammen igjen over tid tror du?

[Anonym bruker]

Annie 21:41

Takk:)

[Anonym bruker]

Annie 21:45

Jeg er dritt lei folk som deg også.

 

Jeg mener empati er en god kvalitet, du mangler det tydeligvis fullstendig.

 

[Anonym bruker]

og jeg mener syting er en dårlig kvalitet! ta deg sammen!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kommer til å beholde huset, er ikke poeng i å selge for å finne rimeligere, for leieprisene er sinnsyke her vi bor. Huset kan jeg sikkert ordne avdragsfrihet på.

 

Jeg håper jo på at ting skal ordne seg, men er redd jeg må innse virkeligheten.

 

Føler meg så hjelpeløs, er ikke vandt til å klare meg alene. Var ganske ung når jeg traff mannen, og mistet kontakt med alle forde han var så sjalu. Det gav seg etter 3-4 år da, men jeg går fremdeles ikke ut, og har nesten ikke kontakt med noen utenom familien og de 3 veninnene jeg har.

 

Håper så veldig at han skal komme hjem igjen og være glad i meg, og være hyggelig og gi meg oppmerksomhet innimellom. men det er nok bare en fjortis-ønskedrøm..

 

welcom too real life

[Anonym bruker]

Annie 21:53

Han gikk for to dager siden, får jeg ikke lov å bry meg liksom?

Jeg synes i grunn heller ikke jeg syter, meg bekjent er syting når man klager unødig mye over noe man enten kan takke seg selv for eller noe man egentlig ikke trenger å klage over.

At den man elsker, har valgt å dele livet med og har barn med finner ut at man vil noe annet, og rett og slett bare går, så mener jeg faktisk ikke det er syting jeg da.

 

[Anonym bruker]

HI:

 

Hvorfor ble det slutt mellom dere? Pga jobbinga hans? For lite eller ingen sex? Følelser som forsvant?

[Anonym bruker]

Hei! Nå har jeg vært inne på forumet "Aleneforeldre" i stolpen til høyre her og dyttet opp et innlegg som inneholder alt du trenger å vite.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Folk flest driter i hva du mener, 21.53.

Ta tablettene dine og gå å legg deg.

[Anonym bruker]

Vet du? Du opplever noe som er vanskelig for mange å forholde seg til. De vet ikke hva de skal si til deg. Akkurat som en sorg-sak. De holder avstand for at du skal få tid, og for at de skal slippe å si " det blir bare bedre". For de VET at det ikke er sikkert det blir bedre akkurat nå. De har ikke noe å helpe deg med, rett og slett.... Men det er dårlige venner, samme hva du har tenkt om dem tidligere.... Venner SKAL være der også i dårlige tider! Jeg er en slik venn. Spør heller litt for privat, så¨får min venn bestemme om jeg tråkker over eller ikke.

 

Dette er en vanskelig sak å håndtere for mange som ikke har vært der selv.

 

Jeg er i en annen, men like vanskelig for venner, situasjon. Og de få vennene jeg trodde jeg hadde, har ikke tatt kontakt på over ett halvt år nå. De vennene er ute av mitt liv, for jeg trenger venner også å dårlige tider. Ikke bare de gode. Jeg regner med at jeg snart finner meg nye og bedre venner

 

Jeg kjenner følelsen din, men tenk fremover, og vær positiv selv Hva dine tidligere venner gjør, bør heller være en markør for deg at det er på tide å finne et helt nytt liv for deg selv

[Gjest Kira06]

Huff, dette hørtes ikke noe morsomt ut nei!

Håper alt løser seg til det beste for dere alle, og at du med tid og stund ikke føler deg ensom lengre. Jeg har ingen erfaring med en mann som stikker, men vet godt forskjellen på det å være alene og det å føle seg ensom. Man kan være ensom selv om man har 20 venner som ringer hver dag!

Sender over en god klem, og håper dere klarer å fokusere på å gjøre ting så lett som mulig for barnet (barna?) deres i fremtiden!

Masse lykke til i tiden som kommer!

[Anonym bruker]

Så bra, det er godt med litt stabilitet også, deilig å slippe å flytte. Det er en tung prosess...

 

Jeg også er litt der, at jeg håper, men jeg vet ikke. Jeg har også blitt så skuffet og såret selv i denne prosessen, så selv om han kanskje ombestemmer seg, så er det ikke sikkert at det lenger er det jeg vil. Det er sånn det føles akkurat nå i alle fall. Men det kan jo endre seg.

 

Jeg er vant til å klare meg alene jeg da, og det blir liten forskjell på hverdagen. Det er de andre dagene jeg lurer på hvordan skal bli, feks julaften. Skal jeg bli en av de som sitter helt ensom og alene på julaften når ikke barna er hos meg?Og hvordan blir det for barna å feire jul sammen med et så ensomt menneske som meg? Bare oss tre liksom...

 

Men ja, du har rett, Welcom to reality!

[Anonym bruker]

Jeg har jo noen, så sånn sett bør jeg strengt tatt ikke klage.

Men så var det kanskje noen inne i dette bildet jeg hadde større forventninger til enn hva som har blitt innfridd. Jeg har faktisk ikke hørt en ting! Og jeg vet hennes "mann" var sammen med min den kvelden han flyttet ut, så det er ikke som at hun ikke vet heller.

 

Men, nytt liv, nye venner!