sex og sånn

[Anonym bruker]

Er 24 uker på vei, og motivasjonen for sex er sunket til null. Jeg vet det er vanlig, og jeg har en fremragende samboer som jeg kan snakke med om det, og som sier "så, så, dette er vanlig, og det går fint for meg, vi gjør det som passer deg".

 

Men, jeg klarer ikke å synes at det er greit, og får dårlig samvittighet ovenfor ham. I tillegg savner jeg kosen som følger med. Jeg er sånn sett priviligert for jeg kan (heldigvis) snakke med samboeren min om det også, og han sier så det "riktige" ("men vi kan jo kose?"), men jeg klarer liksom ikke det heller, for jeg klarer ikke å la være at HAN sikkert EGENTLIG tenker på sex. Nå som jeg endelig har store, kule pupper, og jeg vet at han liker de nye formene mine, men jeg har bare ikke lyst.

 

Råd/tanker/erfaringer, anyone?

[Anonym bruker]

Vel, slik jeg ser det gjør dere jo nettopp det som er viktigst: snakke sammen om det. Fortsett med det!

 

Det første jeg tenkte var jo at dere kunne inngå en avtale om "null sex i 14 dager" feks, men at dere skal kose massemasse. Det gjorde vi en periode mannen mistet helt lysten pga stress på jobb og mye å tenke på samt litt sykdom. Det endte med at etter en uke sprakk vi så det sang. For det blir gjerne slik at forventingen kan drepe lysta. Om man hele tiden tenker at "han vil sikkert mer" så blir man så fokusert at man glemmer å kjenne at det er jo faktisk godt å bare kose også. Også har man jo dette med at "det man ikke får, det vil man ha" om du skjønner. ;-)

 

Må si at etter alle innleggene her om krevende og egoistiske menn så er du nok blandt de heldige her, flott at mannen legger mer vekt på deg enn på hva han evt kan oppnå (selv om man faktisk burde forvente såpass av en blivende far, men man blir jo så farget av å lese om alle tullingene her inne).