Tungt å være alene om ALT!

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten for øyeblikket... Men det kan jeg ikke innrømme, det er ingen vits i at jeg innrømmer det. For hva hjelper vel det? Nei, det er bare å bite tennene sammen og stå på! Det er utrolig hva man greier.

 

Jeg henger etter med alt, husarbeid, regninger, bilen skulle vært vasket, har en garasje som skulle vært ryddet, klesvasken kommer snart krypende ut av vaskerommet, jeg mangler søvn, det skulle vært handlet klær til barna igjen... ja, hva er det som ikke skulle vært gjort!

 

Det økonomiske er vele egentlig det som tynger mest: greier vi alle regningene neste måned? Hvor stor blir lønna denne måneden? Det hadde vært så godt å dele den bekymringen med noen i det minste! Men, nei, sitter alene med den også...

 

Samtidig sitter barnas far i en solseng i Thailand med paraplydrink i hånda... Bekymringer finnes ikke... Det er så URETTFERDIG! Ungene hans kommer ikke til å få en eneste sydenferie på mange år, mens han reiser over alt i Europa, USA og Asia. enn om han kunne hjulpet oss og kjøpt årets vinterdresser i det minste?

 

JEG valgte ikke dette livet. Det var noen som valgte det FOR meg. Derfor føles all motgangen så urettferdig av og til...

 

Akkurat nå er det en sånn periode, der jeg bare vil velte meg i selvmedlidenhet. Men jeg har jo ikke tid til det, så det går fort over i alenemammaens hektiske hverdag.

 

Tross alt dette føler jeg meg heldig: jeg har to skjønne barn som gjør det verdt å kjempe Vi skal greie dette vi! En dag blir det så mye lettere. håper jeg...

[Anonym bruker]

Andre som har det slik i perioder? eller er jeg en selvmedlidende pyse...? Virker som alle andre greier seg så mye bedre enn meg... :/

[Anonym bruker]

Tror vi er mange:)

Har så jeg klarer meg økonomisk - ikke mye, men nok. Det er sikkert den bekymringen som er tyngst, tipper jeg.

Jeg er derimor veldig sliten.

Ikke har far hatt henne mer enn to timer sammenhengende ennå, (er 1 år), og han har en jobb som gjør at det er en stund til det kommer til å skje også.

Jenta er krevende, og jeg har en jobb som tapper meg for energi. Synes det er for langt frem i tiden til at jeg ser noen lyspunkt akkurat nå, men de kommer nok kanskje om et år, eller to;)

(Men, akkurat nå føles det jævlig lenge til:)

 

Når jeg er ferdig på jobb for tida, er det rett på jobb igjen, føles det som, og i helgene og ferien er det fullt kjør.

Hadde vært deilig med litt egentid:)

 

[Anonym bruker]

Du beskriver veldig bra de der periodene For det er perioder. Når barna vokser litt til, så er det verste forbi:)

 

Ikke tenk så mye på hva barnefar driver med, for det er virkelig noe som kan knekke en. Hvertfall når han holder på slik du beskriver(jada, jeg har vært der selv, og vet godt hvordan det kjennes...).

 

En har til tider bare lyst å gi opp, men så har du barna og klarer ikke gi opp likevel

[Anonym bruker]

Så "godt" å høre at det ikke er bare meg

For meg også er det slik at jeg har så jeg greier meg økonomisk, men hadde fint kunnet hatt noen kr til inn hver mnd. Denne mnd er det økonomien som tynger mest ja: vinterdekk, renovasjon, strøm, forsikring, telefon ... alle de regningene som kommer årlig eller kvartalvis, kom på en og samme mnd for sikkerhetsskyld

 

Sliten har jeg også vært, har hatt tunge tider, men nå er det lettere igjen Far her har ikke hatt minste enda, henter bare eldste barnet og er ikke en gang innom og hilser på yngste. De er 2 og 8 år. Så føler med deg når det gjelder mangel på avlastning.

 

Egentid hadde vært topp ja Lyspunktene kommer, det er jeg sikker på

 

Lykke til! Du høres ut som et sterkt menneske

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det er perioder Stort sett har jeg det kjempebra Har bare en downperiode akkurat nå... :/ Snur vel igjen så fort regningsbunken er borte, og jeg kommer mer ajour med skolearbeid, presset på jobb letter, og husarbeidet ikke lenger virker uoverkommelig

 

Ja, prøver å si til meg selv at jeg ikke skal bry meg med hva han gjør... Men det er så J... provoserende å se han ha råd og tid til ALT han har lyst til! Og så bidrar han bare med knappe 2000 kr mnd og tar med seg eldste ungen vår på overnatting en gang i blant. Han skulle bare prøvd å levd mitt liv ei uke...

 

Nei, kommer aldri til å gi opp Jeg er alt disse barna har - og det skal jeg aldri ta fra dem!!

 

takk for kloke ord

 

HI

[Anonym bruker]

Hei,

 

Du kan nå lese gjennom innlegget mitt litt lenger nede her: Lys i tunellen... for ja jeg har også hatt det slik som deg en gang.

[Anonym bruker]

Takk Det skal jeg gjøre

[Anonym bruker]

Klem til alle dere hverdagshelter der ute.

 

Mange menn aner virkelig ikke hvor hardt kvinner jobber og hvor mye de gjør for barna og familien.

 

Jeg er ikke alenemor, men har så mye respekt for hva de fleste alendemødre får til, synes mange av dere er superhelter i hverdagen, og dere får dessverre ikke så mye ros og takknemlighet som dere fortjener.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver ja.. Har vært alene med snuppa i litt over 3 år. Hun var 9mnd, da jeg gikk fra pappaen. Pappaen har samvær annenhver helg.

 

Jenta vår er forsinket motorisk og språkelig, så det er ganske mye oppfølging i tillegg som faller på meg så klart. Møter med PPT, bhg og div utredninger som må følges opp. Det er ganske tøft, men jeg må være sterk for jenta mi.

 

Jeg er veldig glad for at jeg får beholde overgangsstønaden til hun er 18 år, slik at jeg ikke MÅ jobbe 100% for å få endene til å møtes!!

 

Prøver å tenke på at all erfaring jeg har med div instanser kan jeg bruke i jobben min som førskolelærer!! Som igjen vil komme godt for noen andre

[Anonym bruker]

Alenemortiværelsen er ikke bare dans på roser, nei....Ble slutt med barnefar i sommer, sliten etter bruddet var vi begge, så han ble plutselig lagt inn på sykehus en mnd etterpå, holdt på å dø, jeg og tuppa ble sittende 40 mil unna med forvirring, master, ny barnehage, uten bil, trist og lei. Skal si at jeg i tillegg har blitt såkalt deprimert og må utsette resten av studiene til neste høst...og føler meg ganske alene. Håper pappan snart blir frisk så han kan bynne med samvær igjen også snuppa får en frisk og fin far! (Og mor)

Men!!! Takk og pris for at snuppa er blid og glad og lyser opp tilværelsen. The show must go on!!!!!

Klem til alle slitne alenemødre!

[Anonym bruker]

Kjenner meg allt for godt igjen i det du skriver.

 

Jeg vet jeg klarer meg økonomisk da.

FOr meg er bekymmringene om å strekke til og savnet etter å gi barna mine en oppvekst med 2 foreldre/omsorgspersoner.

 

Her jeg bor går mange søndagstur, mor far og barn ser så lykkelige ut.

Og når jeg ser hele familier på butikke eller andre steder.

Det var det jeg ville gi barna mine en kjernefamilie. Da gjør det vondt at barna mine bare har meg. Jeg valgte heller ikke dette det valget tok han.

 

Værst er det når barna spør hvor pappan deres er, noen ganger tenker jeg det var lettere om han var død.For jeg kan jo ikke si til dem at pappan deres har bestemt at han ikke vil ha dere i livet sitt.

[Anonym bruker]

Tusen takk Dette var godt å høre

 

Spes siden jeg har ei venninne som hele tiden forteller meg hvor heldig jeg er som er alenemor... For da har jeg det så mye bedre økonomisk enn henne, og jeg trenger ikke å forholde meg til en annen voksen når det gjelder avgjørelser... sier hun. Skal sies at hun lever i et elendig forhold med en egoist av en mann, men hun velger å bli, så da kan ikke alenemortilværelsen være så innbydende likevel

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ble alene da eldste r var 6 år, og minste var i magen min. Så har snart vært alene i 3 år jeg også. Pappaen her har sporadisk samvær med eldste, og det er alt.

 

Vil tro det er en del å følge opp hvis datteren din trenger ekstra oppfølging ja. Jeg jobber også med barn, men er nå i permisjon for å ta videreutdanning. Synes du høres ut som en sterk dame Datteren din er heldig som har deg til mamma

 

Ja, det er bra du har mulighet til å beholde OS til hun er 18 Det er jo en lettelse når det gjelder økonomi i alle fall

 

Det virker som du har en positiv innstilling Det er bra! Prøver å ha det jeg også, men i perioder faller det helt i grus. Er heldigvis ganske raskt tilbake igjen

 

Lykke til

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, hørtes ut som du har møtt en del motgang i en periode - håper du går lysere tider i møte!

 

Ungene lyser opp tilværelsen ja! De er den største gaven man kan få.

 

Lykke til videre - håper alt blir bedre for dere snart

 

HI

[Anonym bruker]

Så fint at du ikke trenger å bekymre deg over økonomi Gleder meg til jeg også slipper å bekymre meg over det igjen

 

Kjenner til følelsen når det gjelder å strekke til ja... Jeg prøver å være supermamma, men det er mye man ikke greier å dekke når man er bare en voksen...

 

Skjønner den følelsen når man ser lykkelige storfamilier ja Da jeg gikk til svangerskapskontroller med minste, begynte jeg å gråte når jeg så par som gikk inn til svangerskapskontrollene sammen... Litt hormonell da Men kjenner klumpen i halsen når jeg er på fjellet sammen med barna, og vi tre møter store familier som koser seg sammen på tur... :/

 

Håper og tror at barna våre setter pris på det vi gjør for dem, og at de ser tilbake til gode barndomsminner når de blir voksne

 

HI

[Anonym bruker]

Hei:) Og ikke minst-en klem sendes over, det er aldri godt når man føler seg langt nede.

 

Jeg har vært alene med sønnen min på 5 år siden han var nyfødt, og da snakker vi 100% alene (far som ikke ønsker kontakt, og farmor/farfar som har valgt sin sønn over barnebarn). Heldigvis har jeg et godt nettverk utenom dette, og har med tiden lært meg at det er helt ok å spørre om hjelp så lenge man tåler få et nei i ny og ne;)

 

Og ja, jeg har tidvis kjent på at det er tøft å være alene. Nå er jeg en person som ikke klarer være i en slik tilstand særlig lenge før jeg aktivt begynner jobbe meg opp til en bedre tilstand - positivt fokus, tidvis sikkert litt overdrevet, ja, funker som barre det for meg. Uavhengig av dette, du må ikke tro at jeg ikke har veltet meg i selvmedlidenhet når det har stått på som verst her.

 

Men, det jeg derimot konsekvent velger bort fra tankegangen min er misunnelse over hva den såkalte storfamilien måtte ha å tilby barna. Både jeg, og dere regner jeg med, vet nok innerst inne at det er like mange gode og dårlige stunder i en storfamilie som det er når en er alene. Tidvis føler jeg meg rett så priviligert som faktisk har muligheten til å velge hverdagne for sønnen min og meg selv uten å måtte være enig med en annen voksen til enhver tid;)

 

Ikke for det - selvsagt ønsker jeg meg en mann og det som måtte følge med når den tiden kommer - men jeg har ingen tro på at det er redningen og løsningen på de problemene som innimellom synes å tårne seg opp her. Og nei, mye mulig livet mitt ikke ble som jeg forventet for 5,5 år siden, ikke valgte jeg det, ikke valgte gutten min det, og innerst inne tror jeg ikke BF ønsket dette for noen av oss heller. Joda, handlingene hans i ettertid har vist at han er en feig dritt - men det er noe som kan forfølge hans samvittighet livet ut, jeg er min egen person og skal da pokkers ikke straffes med et dårlig selvbilde grunnet hans adferd.

 

Makan til pep-talk dette ble - poenget er likevel, det er lov å rive seg i håret, hyle, skrike og gråte i perioder. Men det tjener ingen om en går og ønsker seg et annet liv enn det man har;) Og hvertfall ikke være misunnelig på en mann som reiser verden rundt-herregud, han har da ikke tilgang på det mest vidunderlige på denne jord - nemlig ungene deres.

 

Uansett - ønsker deg masse lykke til, og håper for deg at neste øyeblikk av lykke er rett rundt neste sving, og at du finner litt overskudd når det praktiske faller på plass:)

[Anonym bruker]

Ikke bare meg nei, er 20år og alene. Jeg har bare en da, men far motarbeider meg bare. Ikke sammarbeid, ikke nøytral han motarbeider. Ikke for at han vil ha mer omsorg osv, rett og slett slenger dritt og bare lager bråk av alt. Kjenner det tar på psyken..

 

Har også enormt trang økonomi for tiden, jeg får leve på potetstappe en uke til neste utbeltaing så får hvertfall småen sin mat