Lei.....

[Anonym bruker]

Sitter her alene på en lørdagskveld, og sliter med følelsene... Jeg og samboeren har kommet litt "på kant" med hverandre; kan vel si at vi har gått i den klassiske fella med små barn, husprosjekt og krevende jobber. Den siste tiden har vi jobbet om hverandre på kvelden, og når vi er hjemme snakker vi enten om prosjektet hjemme, ellers sovner han på sofaen.... Små diskusjoner har blitt til kjempekrangler, der han roper og jeg gråter. I dag f.eks. skulle vi på en fest som jeg har gledet meg til i lang tid. Men så ble jeg forsinket med noe ang. huset (og ga beskjed til han), men likevel var han kjempesur når jeg endelig kom løpende inn for å kaste meg i dusjen. Etterpå sto han ferdig dresskledd i baderomsdøra og klaget konstant fordi vi var forsinket, mens jeg løp rundt med hårføner, tannbørste og kjole i samme slengen... Det hører med til historien at jeg har vært ute og jobbet fra halv ni i dag, mens han har hatt flere kaffebesøk og vært inne de siste timene før vi skulle dra. Likevel hadde ungene verken fått middagsmat eller var pakket for overnatting, og huset så ut som en tornado hadde feid innom... Etter mye om og men ble jeg så lei den sure minen og kommentarene, at jeg ba han dra alene. Hadde uansett ikke blitt noe hyggelig å reise når stemningen er slik! Det endte som det ofte gjør, med noen kommentarer om jeg ALLTID er vanskelig og "takk for at du gjør kvelden min så hyggelig"....

 

For det er alltid meg det er noe galt med... Som regel er det "kan ikke skjønne at du alltid skal ta opp sånt", eller " dette er det DU som har stelt i stand, kan ikke skjønne hva feil jeg har gjort...."

 

Så i kveld ringte han tilbake etter en stund, og lurte på om han ikke skullle snu og hente meg, for da gjorde det ingenting at vi kom for sent, bare vi dro sammen. Men da hadde jeg og ungene bestilt pizza og leid film, så toget hadde allerede gått... Men når jeg spurte hvorfor han ikke kunne si det FØR han dro ble det bare tullball igjen, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte å si sånt til han? Han kronet samtalen med å si at nå var det hvertfall ikke hans skyld at jeg ikke ble med, for nå hadde han prøvd! Han vet jeg har gledet meg i lang tid til festen, og jeg blir bare så lei sånne kommentarer, og føler at kløften mellom oss vokser enda mer... Jeg har prøvd å ta det opp, men jeg tror ikke han ser problemet - og mener at jeg overdriver/ feiltolker etc.... sukk....

 

Hilsen frustrert

[Anonym bruker]

Hei.

 

Føler virkelig med deg, jeg vet alt om hvordan det føles når forholdet blir som dette. Alt det negative hoper seg opp og man bare stanger mot en vegg. Man tar på seg for mye, for fort og ting blir så vanskelig...

 

Vi møtte veggen med vårt forhold i sommer, etter mange situasjoner som den du beskriver. Man blir så stygge mot hverandre og gjerne er det en som sitter igjen, såret og sammen med barna...

 

Kanskje parterapi kan være noe? Vi har gått ei stund nå og det setter ting mer på plass og man får litt mer innsikt i hva som er de reelle problemene man trenger å jobbe med. Det er jo ikke sikkert det hjelper, men verdt et forsøk kanskje?

 

Før vi begynte i terpai, har vi virkelig snakket om ting, eller iallefall jeg. Menn er jo ikke spesielt snakkesalige, så der hjelper jo terapien på. Viktig iallefall at man er villig til å endre seg og at man ikke venter for lenge... Lykke til

[Anonym bruker]

Hei!

 

Går det bedre med dere nå etter parterapien? Jeg ble sittende og google rundt i går (hadde veldig god tid, ettersom gentlemannen i huset kom ranglende hjem klokka åtte i dag tidlig....), og sjekket tilbudet fra familievernkontoret og de private. Hvor går dere?

 

Jeg ser ingen annen veg enn å få noen utenfor til å hjelpe oss... Forholdet vårt er "helt greit" når det er normalt, men når det butter i mot blir vi fort stygge og sårende mot hverandre. Og da blir den lille fjøra til en diger hønseflokk... Det som har vært verst i det siste er at når ting roer seg får vi aldri snakket ut; jeg er som regel klar for å få det ut av verden, men da er han trøtt (ja, han ligger på sofaen og sover nå...), eller det er noe annet som tar fokuset hans. Så da "går det over", uten at såret egentlig er lappet sammen igjen.

 

Jeg har aldri vært særlig usikker av meg, men over tid blir en helt smårar av å ha det slik. Nå vet jeg ikke om det er meg som er "storforlangende og vanskelig", eller om det er han det er noe "galt" med.

 

Jeg får sjekke litt rundt i morgen, og høre om noen kan hjelpe oss tilbake på rett spor. Har flere ganger hatt lyst til å avslutte forholdet, men får så dårlig samvittighet for barna... De elsker at vi alle er sammen, og savner oss veldig om en av oss er borte.

 

Skulle ønske ting var litt enklere.. :-S

 

Men takk for tips, og lykke til videre

 

HI

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det for jeg er i samme situasjon selv. Egentlig så har vi det helt toppers sammen, men når man er slitne, mye å gjøre, lite tid sammen osv, så blir lunta mye kortere, og min lunte er veldig kort, det samme er hans. Vet egentlig ikke hva jeg eller vi skal gjøre selv, så kan dessverre ikke komme med tips, men kommer du på noe lurt, gi meg beskje:)

Parterapi er kanskje noe, men er usikker på om han er villig til å gå

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Så ikke at du hadde spurt før idag jeg.

Her fungerer vi også "normalt" på en måte de dagene da alt går greit for seg, ingen stress eller mye å gjøre osv... Men så er det mange dager da det sklir ut igjen, og alt blir vanskelig. Jeg vil bare flytte ut med en gang og vil ikke mer... men så kommer dagene da jeg lurer på om det virkelig er så ille som jeg tror osv... samme som du beskriver.

 

Vi har gått i terapi ca 6 ganger gjennom familievernkontoret i kommunen. Det er gratis og jeg syns de er kjempeflinke der. Dessverre er det ofte slik ( tror jeg ) at de aller fleste som kommer dit, kommer for sent!! I allerfall tror jeg det gjelder oss.

For at vi skal komme videre må jeg sette en strek over det som har vært og åpne meg for intimitet og nærhet og se på forholdet på en positiv måte... Med det er svært vanskelig, har blitt såret og skuffet mange ganger og det er hardt å glemme...

 

Jeg vet innerst inne at jeg har fått nok og at jeg kommer til å bli alene en vakker dag. Men når det blir, aner jeg ikke...

 

Lykke til videre

 

 

[Anonym bruker]

Elsker dere hverandre fremdeles da?

 

Hilsen 18.43

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk usikker... Men jeg vil nok alltid elske han på en måte, han er jo faren til mine barn Men man mister respekten og tillitten til hverandre og den er vanskelig å bygge opp igjen. Så uten den hjelper det fint lite om man elsker noen eller ikke.