Gå til innhold

Dere som lever som venner, uten sex og kos...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hvordan klarer dere det?

Mannen min har i det siste vært totalt avstående, han er deprimert og klarer hverken og kose eller noe som helst.

 

Kroppen min skriker etter nærhet, og vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Jeg har ikke lyst på noen andre, kun min kjære. Men det er jo virkelig en blindgate..

HUFF!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg takler det fordi jeg ikke for alt i verden vil at han skal ha ansvaret for ungene dagevis i strekk uten meg. Jeg ville savnet dem for mye, han har vist seg å være mye mindre ansvarsbevisst enn jeg først trodde (kjefter på baby når han er sliten om ikke jeg tar henne og ønsker feks sterkt at hans mor skal få være barnevakt til tross for at hun absolutt skal ha av unger alle klær når hun har dem, lar de leke uten tilsyn fra de er 2-3 år og har latt 3åringen vår leke alene ved bilveien naken...)

Det er fælt, kjedelig, ekkelt og absolutt ikke slik jeg trodde mitt liv skulle bli, men en får veie opp de forskjellige ondene mot hverandre og velge det som er minst ille...Dessverre har biologiske fedre alle rettigheter, uavhengig av hva som er best for barna.

Skrevet

Til 20:28:

Ha av unger alle klær når hun har de?

Leke på bilvei naken?

 

Hva er dette for en svigermor da???

Skrevet

Alkis. Ble så ivrig at jeg glemte den detaljen. Hun har sittet barnevakt for masse unger i familien og de SKAL feks bade eller "uff så varmt det er" eller annen unnskyldning, så flyr de rundt nakne. Det er ille nok inne, men når jeg fant ungen min naken UTE var det søren sprette meg nok. Det var det for mannen min også i ca en uke, så var alt tilgitt og mora hans var perfekt igjen...og jeg et monster som nekter henne å ha unga mine, selvsagt..

Skrevet

Skjønner deg godt jeg. Har aldri kommet til å latt det kvinnemennesket passet mine barn, å det regner jeg med at dere ikke lar henne gjøre heller.... Men både til deg og HI..... jeg håper dere finner en vei ut av dette, selv om HI sitt innlegg ikke handler om "randen av skilsmisse".

 

(Huff.... føler virkelig med deg 20.44)

 

Klem fra hun over deg.

Skrevet

Ærlig talt, kom dere unna. Og er ikke mannen skikket til å ha ungene, så må jo barnevernet eller noe hjelpe dere? Men det er kanskje ikke så enkelt!

Skrevet

Nei, når mannen ikke er skikket så får han likevel samvær. Det er bare tilfeller av mishandling som jeg vet at noen har fått nekte en far samvær. Ikke alltid da engang, om han ikke er dømt for det. Biofar har flere rettigheter enn ungene...

Skrevet

Hva i himmelens navn er det dere svarer på?

 

HI

Skrevet

Hehehe.. nå fikk jeg fullstenig latterkick her (og jeg som ikke har begynt på cideren min ennå).

 

Ikke av innlegget eller svarene i seg seg, bare så det er sagt.

Men av kommentaren til HI: "hva i himmelens navn er det dere svarer på?"

 

Ja, det lurer jeg også på.. jo flere svar jeg leste, jo mer datt jeg ut av hva innlegget egentlig handlet om..

 

hehehe.. (sorry, tydeligvis litt trøtt her. men klarer fortsatt ikke slutte å le.)

Skrevet

Hehehe, dette ble jo ganske latterlig..

 

Unnskyld HI, tror nesten du blir nødt til å starte en ny tråd, tok jo helt av dette.

 

Det jeg egentlig ville svare før jeg måtte le av vendingen på tråden (enda så tragisk den var) er at man ikke savner noe som egentlig aldri har vært, eller at forandringen kommer så gradvis at man på en måte venner seg til det.

Høres ut som du ganske brått har mistet noe dere har hatt i forholdet dere før og du savner det? Om har er deprimert får han jo hjelp, kanskje du må velge å tenke på det som en midlertidig fase?

 

Blir jo ikke så anderledes enn det mange menn må finne seg i i lange tider etter et svangerskap og fødsel. Er jo de kvinnene som ikke makter nærhet, kos og sex før de er ferdig med ammingen et år etter fødselen. Vi forlanger at mennene skal ha forståelse for hormonforandringene i kroppen vår, nå må du ha tålmodighet med din deprimerte mann.

 

Skrevet

Jeg "klarer det" fordi det er mye bedre enn alternativet:Å bli alenemor.

Jeg er overhodet ikke seksuelt tiltrukket av mannen min, tviler egentlig på at jeg elsker han engang. Men, han er en harmonisk og snill person generelt, og en god far, så det går greit. Problematisk at han har lyst på sex, men ikke jeg. Eller, jeg vil jo ha sex, bare ikke med ham. Er stormforelsket i en annen mann, som jeg aldri kan få annet enn i korte stunder et par ganger i året.

Som en annen sa her: Må veie de ulike ondene opp mot hverandre, og velge det minste.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...