Andre enn meg som ikke ser for seg samliv igjen?

[Anonym bruker]

Er alene med tulla, og har vært det siden starten. Har vært singel veldig lenge og føler heller ikke panikk ved å tenke tanken på å aldri bo sammen med en mann igjen. Skulle jeg treffe en som passer perfekt for meg, så er det kult nok det, men skjer det ikke, så er det helt i orden det også.

Føler nesten jeg får litt små-noia når jeg tenker på å bo sammen med noen.

Jeg er igrunn fornøyd med tingens tilstand. Men får følelsen av at jeg er den eneste i verden som har det slik:/

Er jeg det?

[Anonym bruker]

hehehe.. jeg har vært alene i mange år, med 2 barn. Og jeg kommer nok ikke til å endre status frivillig

 

Jeg trives slik jeg har det, og har ingen planer om å møte noen som helst

 

Så du er langt fra alene, selv om du foreløpig er slik i tankene. Jeg har det slik i handling. Her er det ikke bare snakk om et par år alene, men hele 16 år alene

[Anonym bruker]

Kjekt å høre! Da er vi i alle fall to!

Jeg er "bare" oppe i 11 år, foreløbig

 

Hilsen hi.

[Anonym bruker]

Men savner dere ikke nærheten og intimtiteten til et voksent menneske?Å ligge inntil en stor kropp,og føle dere trygge og elsket?

 

Man får jo mye av det fra barna,men det er jo noe eget ved en mannskropp,og evt følelsene han vekker:)

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk ikke jeg er klar over hva det betyr.

Har aldri bodd sammen med noen. Blir irritert og slår opp lenge før den tid. Hver gang jeg har vært i et forhold, så har jeg lengtet etter å ha friheten.

 

Hi.

[Anonym bruker]

He he he hadde du spurt meg før ferien så hadde jeg nok vært helt enig med deg. Jeg har nå bodd alene i 8-9 år og gså.de siste 2 årene har jeg ikke så mye som vudert en date en gang, men det var som sagt før sommeren;-)

 

Nå har jeg møtt en jeg liker veldig godt så får vi se hvordan det går fremover. En ting er i hvertfall sikkert og det er at jeg klarte å holde mitt løfte til meg selv om at jeg ikke skulle inn i et forhold bare for å ha noen der. Kanskje derfor det føles så mye lettere nå også, samtidig som jeg har de helt topp de kveldene jeg er alene også.

 

Så nei du er ikke den eneste i verden som har følt det slik. Jeg var helt sikke på at etter at jeg hadde vært såpass lenge alene så var det slik det kom til å bli resten av livet og det var for meg helt greit. Nå får jeg bare se hvordan det går med det jeg har "rotet" meg inn i, en ting er i hvertfall sikkert og det er at jeg falt for han ved første blikk så får tiden vise hvordan det går.

[Anonym bruker]

Jeg har to barn med to menn som begge var utro osv osv.... Så akkurat nå føler jeg absolutt ikke for å møte noen ny mann. Min erfaring med menn er at de blir som en blodigle som stjeler og suger energi av meg. Jeg har det rett og slett helt herlig alene :-)

Og jeg vil ikke ha et intimt forhold til en mann om ikke han er et positivt tilskudd på alle områder i livet. Da er det virkelig ikke verdt det.

[Anonym bruker]

Å, så deilig å se det ikke bare er meg:) Har vært singel i "bare" 2 1/2 år, og har ingen ønske overhode å møte en ny mann/drittsekk(same shit, different name) Men alle rundt meg insisterer på at jeg må jo være ensom og trist, og ønsker å koble meg med en av deres venner/venners venner, etc.

Men sannheten er at jeg elsker å være alene! Jeg trives veldig godt med livet slik det er nå. Og i tillegg aner jeg ikke hvordan i huleste jeg skal kunne klare å finne tid til en ny en? Jeg jobber fullt og har en liten deltidsjobb på si, i tillegg til å være alene med ei på 2år og 7 mnd, hvor far ikke har noe særlig samvær. Må nevnes at bruddet med bf var ikke veldig vennlig og han prøvde for alt i verden å trøkke meg så langt ned psykisk som mulig. Frykten for å havne i en slik situasjon igjen er stor..

[Anonym bruker]

Men hvor lenge varer det? Før man ender opp med å få en kald skulder? Joda det første året er det nok helt greit, men så kommer hverdagen med krangler om hvem som gjør hva, penger, barneoppdragelse og fritid.

 

Det er bare det at etter en stund så forsvinner de savnet om å ligge ved siden av et annet voksen menneske og man blir glad for å kunne ha dyna helt selv. Og selv føler jeg meg veldig trygg nå som jeg har kontroll over mitt eget liv, jeg vet ikke om jeg ønsker at en mann skulle stått for den delen av livet mitt.

 

Så klart ønsker vel alle å føle seg elsket, men det er bare det at hverdagen kommer ofte så alt for fort og den som liksom skulle elske deg blir den som får deg til å føle deg helt elendig. Se realiteteten i øynene, jeg tror neppe man får et bra forhold før man med hånden på hjerte kan si at man føler seg trygg på egenhånd og klarer å elske seg selv.

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke for meg at jeg noengang, under noe som helst omstendigheter, kan tenke meg å engang vurdere å slippe en mann inn i livet mitt.

 

Men nå ser det ut til at bf i dette tilfellet har en alvorlig sinnslidelse, og jeg kommer til å bruke enda mange år på å komme meg på beina mentalt.

 

Jeg nyter å kunne legge opp dagen slik det passer oss (barna og meg) uten å bli kritisert og tråkket på og bli fortalt hvor flink og veltilpasset bf er, i motsetning til meg.

Og jeg slipper å ligge i sengen og være utrygg for hva som skjer om et øyeblikk, eller i morgen, eller neste uke, eller mnd osv.

 

Og jeg kan få bruke energien min på barna og hjemmet vårt, slik at jeg de siste årene faktisk har klart å få litt "orden" både ute og inne. Det har faktisk blitt ganske fint her.

Første året gikk stort sett med til å rydde opp i rester og rot etter bf, ølbokser, søppel, gamle klær, møbler som aldri ble hentet, rot og søppel etter hans ulike "prosjekter" utendørs (vedproduksjon osv).

Så var det å bygge opp/pusse ogg slik at stedet ble "mitt" igjen.

Lekestue, lekeplass med sandkasse, en liten grønnsakshage, generell oppussing av området ute, fikse på uthusene, gjerder, pusse opp gangen, flytte trappa, møblere om...

Jeg nyter å hvile blikket på alle ryddige, pene kroker og flater ute og inne, og snart har jeg tatt "tilbake" hele huset; innen jul tar jeg i bruk det siste rommet i 2 etg.

 

Ta sjansen på å slippe inne en mann igjen etter all denne jobben?

Nei takk!