Parforhold skal ikke alltid være lett.. Tips? (langt)

[Anonym bruker]

Vi elsker hverandre og har en nydelig datter på 5 mnd som vi koser oss masse med.

 

Men jeg må ærlig innrømme at hverdagen gjør meg sliten og grinete om dagen. Jeg føler vel at jeg drar lasset alene på hjemmebane med baby og husarbeid, og får lite forståelse fra mannen min om at det er slitsomt. Han jobber, og føler derfor at han bør få slappe av når han kommer hjem. Akkurat DER ligger rota til mange krangler... Han er sliten og jeg er sliten - hvem har da retten på å hvile?

 

Hvordan har dere andre det? Tips til løsninger?

Hvor ofte diskuterer/krangler dere?

 

Min mann mener at jeg kritiserer han når jeg spør om f.eks. han kan gå med søpla. Spesielt når han glemmer det og jeg må spørre IGJEN.. Synes dere det?

 

Jeg prøver virkelig å forandre meg, være mer blid osv. Men det eneste jeg klarer å tenke på da, er at jeg synes det er urettferdig at bare JEG trenger å forandre meg. Vi er da to! Ond sirkel med andre ord.. ;(

 

(Vi har gode dager også, men det blir mye småkrangling og hakking på hverandre).

[Anonym bruker]

Det er hverdagen med små barn, desverre.

 

Mannen min føler også at jeg kritiserer han, om jeg ber han vaske gulvet for ente gang på 3 uker!! Jeg kan ikke vaske gulv pga ryggen, så det er hans oppgave. Jeg må støvsuge, fordi han ikke gjør det. Han "glemmer det"

 

Forstår godt at du ikke ønsker å være den eneste som forandrer deg, men mitt tips (Som har funka her) er at dere begge slækker dere litt. Du roer deg litt mtp rydding, og han rydder litt mer....

 

Jeg har, desverre, måtte innse at han ikke ser rot på samme måte som meg. Og når jeg sier at jeg ønsker han skal rydde sånn og sånn, så gjør han halvparten. Jeg tar et eksempel med ungene, at når han ber de rydde opp lekene, så vil han jo at de skal rydde opp ALT de har rotet ut... det samme vil jeg for han.

 

Hvem som har mest rett på hvile vet jeg ikke, men så lenge dere begge er hjemme, så må dere dele på ansvaret for barnet. Syns jeg

[Anonym bruker]

ooy, kjente meg så godt igjen på hvordan vi hadde det det åre eg gjikk hjemme, hehe.. uff, eg mener, og har også lest det at vi hjemmeværende mødre er på jobb 24/7, si vi er hjemme å passer barna våres.. eg suns at fedrene burde også være meg på husarbeid, ta babyen når han er hjemme og lignende.. men si mor er hjemme, burde jo hun sefølgelig gjøre mest, men mannen burde også trå til!

[Anonym bruker]

Først av alt, ett forhold forandrer seg gjerne når man får barn.

Småbarnstiden er en tid hvor flest går fra hverandre.

 

Kommunikasjon hele veien er ett must.

Kanskje kan du prøve å skrive ett brev om følelsene dine?

 

Jeg synes absolutt at han skal hjelpe til, selv om han har vært på jobb.

Det er da like mye han sitt barn.

 

Kanskje han ikke helt vet hvordan han skal takle det at han har blitt pappa? vet hvertfall at mange fedre kan bli litt merkelig

 

Vi har krangla masse, og jeg er overbevist om at det er pga stress og at vi er sliten.. barna krever sitt, vi blir sliten og lei, og da har du det i gang.

 

Men jeg prøver å ta en dag av gangen, få fram energien i meg og avlaste han litt, sånn at han kanskje kan få mer overskudd og da orke å hjelpe til litt mer, i godt humør

 

Har dessverre ikke så mange råd til deg ellers.

[Anonym bruker]

mannen min jobber turnus, og når lillemann var bare et par måneder gammel, ble han så irritert over at huset fløt, fortalte at jeg ikke eide energi, hadde vondt lenge etter i underlivet, våken ofte om natten på grunn av pumping og amming omtrent hele natta. Helt til han skulle ha farspermisjon. Da kan en si at ikke en drit ble gjort, men det var jo selvfølgelig noe heeelt annet.. :-(

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svarene! "Godt" å høre at det er normalt. Jeg føler samtidig at vi har et godt forhold,men at vi nå står overfor noen utfordringer...

 

Jeg tenkte å prøve å være ei skikkelig "drømmedame" i noen dager, for å se om han forandrer seg uten mas og gnål fra min side. Ikke stille noen krav - se om han gjør ting på eget initiativ. Tankegangen er da at om jeg blir idealkjæresten, vil han bli det samme?

 

Hehe, man blir jo desperat!

 

Min mann gleder seg til pappapermisjon, for da får han FERIE! HAH! Noe så dumt, og ikke minst respektløs ovenfor meg å si det sånn...

 

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Det trenger ikke å være så slitsomt å ha små barn. Jeg og mannen min er flinke til å gi hverandre egentid. Han kan ta med barna ut en søndagsmorgen, så jeg får sove frempå og slappe av en stund helt alene. Jeg kan ta med hele gjengen ut på fredagsettermiddagen, så han får slappe av en stund.

 

Dere har ett barn og en jobb. Det burde være mulig å komme frem til løsninger som begge kan leve med. Og klarer man å komme inn på et godt spor, er det utrolig hvor mye lettere ting går. Spør mannen din om han skal gjøre alt når hans del av permisjonen starter. Min mann hadde permisjon et halvt år, og gjorde langtfra alt av husarbeid og oppfølging av barn. Så hvorfor skulle du gjøre det? Si til mannen din at nå legger han premissene for sin egen permisjon, men ofte går det vel dessverre ikke opp for menn at det er travelt å være hjemme med barn, før de har prøvd det.

[Anonym bruker]

Vi venter fortsatt på at jenta våres skal komme til verden, men jeg har gjort det klinkende klart; det han mener jeg skal kunne utføre på en dag skal jammen han gjøre også i sin permisjon.

Jeg har tatt det aller aller meste av husarbeid og daglig drift av heimen mens jeg har vært sykemeldt (og nå i perm) fordi han har måttet gjøre ferdig påbygg etc etter jobb. Men nå!!!! Snart er vesla ute, og da er det over og ut med ryddet hus og ferdig middag etter endt arbeidsdag. Mammaperm; ikke husmorperm!!!!!

[Anonym bruker]

Vi holdt rett og slett på den vanlige arbeidsfordelinga vi hadde før vi fikk barn, også når vi hadde permisjon (hadde 6mnd hver). Og det fungerte helt smertefritt. Huset så mer eller mindre strøkent ut når jeg hadde permisjon, men jeg kan sikkert telle på en hånd de dagene middagen stod på bordet... Når han var hjemme kom jeg hjem til en blid unge, rent kjøkken og ferdig mat, men huset måtte taes et tak i....

 

Jeg vil anbefale deg å faktisk la mannen være endel ALENE sammen med barnet. Ta deg en dag "fri" når mannen er hjemme, ta med deg pumpe og dra på byen/til ei venninne/ ut i skogen eller ett eller annen DU har lyst til..

 

Har dessverre liten tro på å være "drømmedame", kanskje han tror du har vendt deg til arbeidsmengden elno. Tror det eneste som hjelper er å SNAKKE SAMMEN!

[Anonym bruker]

du er ikke alene om å ha det slik iallefall!

 

Jeg synes at dere to skal sette dere ned og diskutere forventninger dere har til hverandre,slik at dere har dette klart for dere iallefall.

 

hva forventer han egentlig at du skal gjøre av husarbeid ?hva forventer du at han gjør av husarbeid?(for det er som regel her skoen trykker til de fleste)

 

Du må si til han at det å være hjemme i permisjon er absolutt ikke ferie,du er også sliten etter en hel dag der du gir og gir av deg selv,tilfredsstiller et lite menneske som trenger deg 100% hele tiden.

Nei det kan ikke sammenlignes med å være på jobb når det gjelder hjerneaktivitet,men kroppen blir sliten av å gå hjemme og gjøre absolutt alt rundt omkring i huset.

 

dette forstår han ikke,så da må du forklare det til han.Eller gjør som en foreslo her inne,dra bort en hel dag.Da mener jeg en hel dag,fra morgen til nattstell.da kanskjen får han forstå hvordan det er å være deg.husk,mange kan ikke sette seg inn i andres situasjon før de prøver det selv.

Pump masse melk (om du ammer selvsagt!)og dra med ei venninne og ha det gøy hele dagen!

 

Ikke prøv å vær drømmedama,ikke vær det du egentlig ikke skal være,da går du på akkord med deg selv og blir enda mer misfornøyd tror jeg.

 

Som du sier,det er absolutt ikke bare du som må forandre deg litt!han må begynne å respektere deg litt mer.

 

Spør han rett ut:OM jeg spør deg om du kan ta ut søpla og du sier ja,men glemmer det,hva vil du jeg skal gjøre da?Minne deg på det? sette det slik at du snubler i det?"rett og slett spør han hvordan han vil bli minnet på ting.for da kan han ikke bli sur når du gjør som han sier!

 

om begge er sliten så må dere bare begynne å ta annenhver dag med å hvile etter middagen,det er mest rettferdig synes jeg.

når hans arbeidsdag er over er også din arbeidsdag over,og da skal dere dele alt ansvar på to,skulle bare mangle!

 

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Mange lure ideer her! Her blir det litt utprøving fremover. Vi skal hvertfall ikke gi opp, for forholdet vårt betyr mye for oss begge!

 

Egentid er nok veldig viktig. Vi har nok hatt litt for mye tid sammen i det siste, trenger nok litt alenetid hver for oss. Det er enklere nå som vesla begynner å spise fast føde. Hun har nemlig nektet å ta flaske, og da har ikke jeg kunnet reise så langt unna henne.

 

Men det er vel vanlig at forhold krever at man jobber litt med det også. Så her er det bare å prøve ut litt forskjellig

 

Mannen min er litt vanskelig å prate med ang konfliktene våre, fordi han trekker seg unna og ønsker å ikke krangle. Dermed kommer vi jo heller aldri frem til noen løsninger!

 

Jeg har spurt ham om hvordan han vil jeg skal si ifra til han om at han har glemt å gjøre det han lovet meg. Svaret er da at han ikke vet.. Så han er ikke sååå enkel alltid

 

Det positive er at vi skriker ikke til hverandre. Vi sier heller ikke stygge ting. Det blir bare myyyye av det samme gamle gnålet fra begge sider... :/

 

 

HI

[Anonym bruker]

i har så mange barn at ingen kan slenge seg på sofaen, vet ikke om det var et godt tips men, hehe..

 

Ellers: søppel er mannes område, det rører jeg ikke, flyter det, ja, så flyter det.. faktisk!!

 

Når neste barn kommer skal jeg sove dupp sammen med barnet på dagtid tenker jeg, slappe av mye, ja, hvorfor ikke? Det er da ikke sååå mye som må gjøres hjemme med ETT barn, blir alltids mer å gjøre når de resterende FEM kommer hjem, da blir det koppvask og klesvask!!

 

Kos deg, og ikke stress er vel mitt råd:-)