Jeg sliter...

[Anonym bruker]

Jeg spiser ikke

Jeg dusjer ikke

Jeg prøver å jobbe hver dag,slik at jeg ikke skal ha fri og gå og tenke

Jeg har null tålmodighet med barnet mitt

Jeg har minst fordoblet antall røyk pr. dag

Jeg klarer ikke å finne noe lys i tunnelen

 

:-((

 

Saken er at samboer og jeg har gått fra hverandre pga store kommunikasjonsproblmer.

Dette er så mye mer vanskelig enn jeg trodde!

 

Jeg blir så sliten av å ha dette i hodet hele tiden..

 

Får høre på jobben at jeg er så sterk,og at de aldri hadde klart å stå på slik som jeg gjør.Blir jo litt glad for å høre at jeg framstår slik,men inni meg er jeg bare liten og ensom.Har bare lyst å gråte når jeg er alene,eller ellers og egentlig:-/

 

Ekssamboer sliter også tror jeg,og jeg vet ikke om jeg syns det er bra eller dumt.På en måte vil jeg at han skal ha det vondt,men samtidig så vil jeg jo ikke at han jeg elsker skal ha det vondt...

 

Poenget mitt er at jeg er lei av meg selv,jeg har lyst å få energien og matlysten tilbake.Jeg har lyst å være glad,og jeg vil ha en bekreftelse på at det er rett avgjørelse å flytte fra han..

 

Dette ble langt og egentlig uten mening:-/

[Anonym bruker]

du har nok ikke gjort det rette

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Stor klem.

[Anonym bruker]

Først av alt; STOR klem til deg!

Kanskje du burde ta en alvorsprat med din tidligere kjæreste? Rett og slett for å finne ut om han sliter med det samme, og om dere etter en liten stund kanskje kan begynne å prøve å lappe sammen forholdet igjen. Du skriver at du elsker ham, så er ikke rart du har det vondt

Hvis du innerst inne vet at du har gjort det rette, prøv å minn deg selv på det og plei deg selv! Du har tross alt hovedrollen i eget liv, ingen andre kommer til å ta vare på deg hvis du ikke gjør det selv.

Husk at etter bølgedaler kommer høydepunkter, lyset er der selv om du ikke kan se det akkurat nå.

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for klemmer og trøst!

 

Har ikke så mange å prate med,og for de rundt meg kan jeg ikke vise meg svak...

Så her inne kan jeg tømme meg litt:-/

[Anonym bruker]

stakkars barnet ditt, det skal jo ikke gå utover han eller hun?!

søk hjelp

[Anonym bruker]

heisann.

 

Har akkurat det samme som deg. Bare ikke med kjærligheten, men med selvtilliten og selvfølelse. Jeg føler også at jeg ikke kan vise at jeg er svak , så det jeg pleier å gjøre er å ringe til Kirkensnødshjelp tlf. der sitter det mange hyggelige mennesker som er der for deg og lytter til deg. Jeg synes det er godt av og til å ringe dit selv om de ikke kjenner meg og jeg kjenner ikke de. Noen ganger så er det bedre å snakke med en person som ikke kjenner deg, synes jeg da.

Snakker jeg med de nærmeste så føler jeg at de bare skal heve seg over meg og måler meg opp og ned... ønsker deg lykke til og håper du blir bedre

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

høres ut som om du ikke har det lett akkurat nå og har mye i tankene dine.

Hvis du syntes det hadde vært bedre ville en sykemelding gjerne gjort godt..? Og fått noen å snakke med og ikke minst eksen din.

 

Om du har det vondt og føler for å ha noen å prate med, råder jeg deg til å gå til fastlegen for å få henvisning til psykolog.

Det er ikke noe gale å gjøre det.

 

Jeg har selv akkurat begynt å gå til psykolog og det er veldig godt.

 

Sender deg en stor varm klem :-)

[Anonym bruker]

Hvis du sliter så fælt med avgjørelsen din, er du sikker på at du har gjort det rette? Kunne du ikke prøvd parterapi eller noe for å gi dere en siste sjanse?

 

Klem til deg ihvertfall

[Anonym bruker]

Jeg er akk der du er, utenom at jeg ikke lar det gå utover barna mine, og at det ikke handler om kjærlighetsbrudd.

 

Det er helt jævlig

Klem til deg, dere andre som har det slik og til meg selv

[Anonym bruker]

Det å gå gjennom et brudd er en stor sorg uansett. Og tvilen om en har gjort det rette valget vil ligge der en god stund, aller verst den første tiden etter bruddet.

 

Da jeg og mannen tok ut seperasjon for et par år siden ( og det var jeg som tok det avgjørende valget) var jeg svært langt nede, nesten et år. Jeg gjorde som deg, presset meg på jobb og pinte meg gjennom dagene,både på jobben og med barna. Klarte ikke spise, gikk ned 10 kilo og følte livet mitt var over. Hele dette året satt jeg med spørsmålet om dette virkelig var det rette, noen ganger følte jeg langt inni meg at det var det mens andre ganger virket det hele bare totalt meningstløst. Men jeg holdt fast på at dette var en prosess jeg hadde gått gjennom over tid, prøvde å fokusere på årsaken til bruddet og alle konfliktene. Jeg måtte gjennom denne tiden, hvertfall det første året for å finne ut av om det virkelig var det rette. Det var mye frem og tilbake med meg og mannen om vi skulle prøve igjen eller ikke. Men etter et års tid ble jeg som et nytt menneske og først da kjente jeg at jeg levde igjen, at jeg var meg selv igjen, at jeg hadde det fantastisk i mitt eget selskap og at dette var det beste jeg noen gang kunne gjort, både for meg og barna (selv om det var en så vanskelig og vond prossess).

 

Nå to år etter nyter jeg livet, trodde aldri det skulle komme til å skje. Koser meg på jobb, med ungene, familie og venner. Jeg er en bedre mor, en mor som har det godt og det er mye glede i hjemmet ( for et år siden var det ikke bra verken for meg eller ungene) . Jeg og mannen har et fint samarbeid og er gode venner.

Når det gjelder dating eller nye menn orker jeg ikke tanken på engang, kanskje når jeg blir 50:)

 

Så bare hold ut, snart kommer de gode dagene tilbake men det kan ta tid. Og det er jo ikke sikkert du har tatt det rette valget selv om jeg gjorde det, jeg elsket ikke mannen min men var glad i han som en venn. Men det er dette du nå skal finne ut, ikke stress med det men gi det tid. Uansett hva du kommer frem til så får du det bedre igjen. Det kan jeg love deg! For jeg var virkelig langt nede, noen morgener måtte jeg ringe min søster så hun kunne hente barna, for jeg ikke klarte å stå opp til en ny pinefull dag. Etter jeg hadde gått slik et halvt års tid fikk jeg en sykmelding på noen mnd, det gjorde godt. Kanskje du også kan ha behov for det nå?

 

Klemmer

[Anonym bruker]

Du beskriver klassiske syptomer på en klinisk depresjon.

 

Kanskje har det med bruddet å gjøre, kanskje ikke. Søk hjelp, uansett!

[Anonym bruker]

Igjen,tusen takk for alle svar!

 

Jeg har nok en depresjon,har hatt det av og på siden fødselen for 5 år siden..

Har tidligere gått på antidepressiva,og pr i dag går jeg til psykolog.Dette er i grunnen for noe annet,men det har handlet litt om eksen de siste gangene..Nå har jeg ikke gått på noen uker,har bare ikke ork:-(

 

Det går ikke så mye utover barnet,jeg har foreldre rundt meg,og barnet er hos faren endel..

 

Jeg gikk i fra han,selv om vi er veldig glad i hverandre,pga av at han sliter mye selv,og vil ikke få hjelp for det.Når han går i kjelleren,drar han meg med,og jeg må først og fremst tenke på barnet mitt.(Det er en annen bf)

Så det er veldig sårt at jeg ikke er viktig nok for han,til at han skaffer hjelp på en eller annen måte.Og jeg vet at han sliter ekstra nå,pga av dette:(

Men hva skal jeg gjøre??Det er ikke sunt for noen av oss når begge går rundt og er deprimert..

 

Jeg føler at det ikke er noen mening i noe lenger,alt i livet mitt blir alltid rot!

Tenker at barnet har det bedre hos faren,slik at jeg bare kan forsvinne.

Jeg har mistet helt interessen for meg selv,tar ikke vare på meg,kjører uten belte,og gir generelt beng i alt.

 

Om jeg sykemelder meg,kommer det til å gå gale,for da har jeg altfor mye tid til å gå å tenke på alt.

[Anonym bruker]

Dytt..