Fosterforeldre

[Anonym bruker]

Noen som er eller kjenner noen som er?

Vi vurderer dette, men kunne i så fall tenke oss et barn på mer permanent basis. Noe sjanse for dette, eller er de fleste fosterbarna kun til "låns"? Altså at sjansen for tilbakeføring er stor?? Selv etter et par år eller lenger.

[Anonym bruker]

min far og stemor er fosterforeldre.

er ikke bare bare, mye møter og foreldre har jevnlig kontakt, hvordan takkler du det da??

tilbakeføring er stor ja. kommer an på fra hvilket hjem de kommer fra. kan ringe barneværnet å snakke med de

[Anonym bruker]

Ok. Takk for svar. Regner med at de stort sett ønsker tilbakeføring av barna, men i enkelte tilfeller er det ikke til barnets beste. Det er et slikt barn jeg kunne tenke meg. Minst mulig kontakt med bio-foreldre for å si det sånn.

Jeg vet det kan bli mye jobb (men siden vårt barn er under 6 år, blir jo gjerne fosterbarnet enda yngre, så man slipper "tenåringsopprør" da). Har kun ett barn selv, jeg kan ev. ta perm fra jobben osv. Man får vel noe stønad også, selv om det blir en gode og ikke et must for vår del. Vi gjør det for barnet i så fall.

Igjen. Takk for svar.

[Anonym bruker]

Noen flere?

[Anonym bruker]

Jeg tror du dykker inn i dette med litt feil holdning.

Du vil ha minst mulig kontakt med bio foreldrene, og vil ha et barn du ikke tror vil føres tilbake til bio foreldrene.

Det er jo ikke derfor man er fosterforeldre, for å "få" seg et barn.

Kanskje adopsjon er et bedre alternativ i forhold til det du ønsker?

Du hjelper jo et barn da også.

[Anonym bruker]

Regner ikke med at fosterforeldre kan bestemme akkurat hvilket barn de skal ha. Barnet kan bli sykere enn du regner med, for eksempel.

 

Min fetter og kona hans er fosterforeldre til en mørkhudet gutt, ser på Facebook at han plutselig har etternavnet til min fetter. Syns det er rart at han ikke kunne få beholde sitt eget etternavn.

I de fleste tilfeller er det et overgrep mot barnet å nekte det å møte foreldrene.

Fosterbarn opplever også at gaver fra foreldrene blir tatt fra dem slik at ikke "unødvendig savn" skal bli skapt til foreldrene.

[Gjest ->>-]

Svært mange som ønsker å bli fosterforeldre, ønsker et lite barn som man helst har for oppveksten og som helst ikke har så mye tilleggsproblematikk. Det er fullt lov det, og det anbefales å være tydelig både overfor Bufetat (som godkjenner fosterhjem) og seg selv på hva man vil og hvorfor man vil det.

 

Det er mange fosterbarn som plasseres med tanke på resten av oppveksten, og i de fleste tilfellene vet man om det er sannsynlig at det er en korttids- eller oppvekstplassering. Men ting kan selvfølgelig skje som gjør at barnet tilbakeføres eller flyttes, og det må man være klar over før man går inn i kjempeoppgaven det som oftest er å bli fosterhjem. Regelverket har de siste årene gått i retning av at desto lenger et lite barn har vært i et fosterhjem, desto større er sannsynligheten for at det blir værende der selv om foreldrenes omsorgsevne skulle bedre seg.

 

Om dere leker med tanken, anbefaler jeg at dere blir med på et PRIDE-kurs. Det er gratis, uforpliktende og veldig, veldig lærerikt i forhold til både hva det er å være fosterhjem og hvordan dere selv vil kunne tenkes å reagere på ulik problematikk som kan dukke opp.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke helt enig i det, men jeg utrykker meg kanskje litt dårlig. Men, jeg innbilder meg at man kan "få" barn som ikke skal ha noe spesiell kontakt med bio-foreldre og det er det jeg håper og ønsker. Adopsjon er rett og slett for dyrt dessverre og alderen vår er nok ikke helt på vår side.

[Gjest ->>-]

Det er veldig sjelden at det ikke skal være noe samvær i det hele tatt mellom fosterbarnet og biologiske foreldre.

[Anonym bruker]

Fosterforeldre kan nok ikke bestemme hvilket barn de kan få, men sånn jeg har lest det, så prøver barnevernet og ev. fosterforeldre sammen å komme frem til et barn man tror passer best til nettopp din familie.

 

For vår del kunne jeg aldri nekte barnet å møte sine foreldre, tatt fra de ev. gaver e.l. men nettopp for å slippe "opprivende" situasjoner m.m. så ønsker jeg ev. et barn som skal ha minst mulig eller ingen kontakt med bio-foreldre. Høres sikkert ego ut, men det er liksom sånn jeg ser det er greiest.

[Anonym bruker]

Ok, men tenker f.eks. barn med narkomane foreldre, er vel sjansen liten for samvær???

[Anonym bruker]

Vi har fått tilsendt papirer og info om Pride-kurs. Vi har ikke fylt dem ut enda, men har veldig lyst.

Det vi ønsker oss er oppvekstplassering da. Noe kontakt med bio-foreldre må vi sikkert påregne, men ønsker minst mulig selvfølgelig. I hvert fall i tilfeller det kanskje er mer "tvang/regelrytteri" at barnet må treffe bio-foreldre.

Jeg tror ikke dette er "en drøm på rosa skyer" som ikke vil være frustrenrende, slitsomt osv. Det skjønner jeg, men håper mest på et lærerikt, flott, koselig osv. opplevelse. Skjønner jo at ev. fosterbarn kan ha med mye "bagasje"/sykdommer, men hovedgrunnen til at vi ønsker å være fosterhjem, er for å hjelpe et barn.

[Gjest ->>-]

Nei, den er ganske stor.

 

Det er som sagt veldig sjelden at det ikke blir vedtatt noe samvær mellom barn og biologiske foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg er sjokkert!

Håper dere dropper hele fosterhjemstanken. Dere vil bli fosterforeldre for deres egen del, og ikke for å hjelpe et barn, det er jo helt tydelig!

 

Dere vil liksom bare glemme at barnet har en bio familie allerede. Å, jeg blir så sinna!!

Min bror var i et slikt fosterhjem hvor hele vår familie bare ble blanket ut. Det er greit nok at mor mistet foreldreretten, men familie er fortsatt familie, og vi måtte kjempe for hvert et sekund med ham. Fosterfamilien løy så det rant av dem til BV ang hvor ofte han fikk tilbringe tid med oss, og gjorde alt de kunne for å kutte all kontakt mellom oss imellomtiden. Tilslutt måtte vi få BV til å sette opp en samværsavtale slik at jeg som søster fikk se min bror en ussel helg i måneden. Det er jo til å grine av!

 

Som fosterfamilie skal dere være en hjelp til å ta vare på et barn som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme hos mor/far, og dere har en PLIKT til å opprettholde kontakt og inkludere øvrig familie. Barnet er ikke deres, har aldri vært, og vil aldri bli.

 

Dere har helt feil instilling til dette her, damen. Måtte dere aldri bli godkjente!

[Anonym bruker]

"Bio-foreldre"? De er FORELDRE! Hvorfor ønsker du at barnet skal ha minst mulig kontakt med foreldrene sine?

 

En av mine klienter kan ikke ha omsorgen for sin elskede datter, da h*n har en alvorlig psykisk sykdom. H*n har samvær med tilsyn 4 ganger i året (datteren bor på en annen kant av landet, hun og fosterfamilien reiser hit for å gjennomføre samværet), og utenom dette har h*h og fosterforeldrene et glimrende samarbeid. Dette har ført til at min klient og datteren har et svært godt forhold på tross av omsorgsovertakelsen, takket være et fosterhjem som har lagt stor vekt på viktigheten av at jenta får ha jevnlig kontakt med hele familien sin, ikke bare min klient, men søskenbarn, onkler, tanter og besteforeldre. Er utrolig glad for at denne jenta ikke fikk fosterforeldre med dine holdninger, det ville vært en tragedie for alle parter.

[Anonym bruker]

Hvis det var mulig å like innlegg her inne, så skulle jeg "likt" dette!

 

Som fosterforeldre er det utrolig viktig å samarbeide med foreldre og familie, og opprettholde den kontakten.

 

HI er tydeligvis ikke der, å bør holde seg langt langt unna en slik oppgave.

[Gjest ->>-]

Det er som oftest, men ikke alltid, viktig. Det finnes fosterbarn som ikke har kontakt med biologisk familie, og de som har ekstremt begrenset kontakt.

 

Det kan også hende at HI gjennom PRIDE-kursing og lignende kan komme dit man mener fosterforeldre bør være for å påta seg oppgaven.

 

(...men jo, jeg er enig i at fokuset ikke bør være at man helst vil ha et fosterbarn for seg selv. Da er adopsjon tingen).

[Anonym bruker]

Etter å ha vært besøkshjem noen år ble vi akutt fosterforeldre for det ene barnet vi hadde hatt i besøkshjem.. Det kom litt sånn brått på da vi selv hadde en baby og egentlig er ganske unge i utganskpunkte, men nå er han endel av familien vår. Det er tøffe dager, men jeg syntes det er en spennende jobb.

 

Jeg skjønner deg godt at du helst ikke ønsker så mye kontakt med familien. Det er utrolig slitsomt og barnet vi har blir veldig "skadet" av slike møter, men det er jo tross alt familie hans så jeg syntes det er viktig å opprettholde litt kontakt..

 

Ta kontakt med barnevernet så kan man evt avtale et møte og høre om man har rett til å ha et slikt ønske som dere har.. Skader jo ikke å spørre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk 22:39 :-) Godt noen ser litt lenger enn nesa rekker.

 

Til de som kom med noen forståsegpå- og voldsomme reaksjoner uten i det hele tatt å kjenne meg som person. Om de hadde giddet å lese alt, så hadde de sett at jeg har ingen ønsker/planer om å hindre barnet i å treffe sine bio-foreldre, men det finnes faktisk de barn som ikke skal ha kontakt med dem og det er et slikt barn jeg kunne tenke meg å være fosterforeldre for!!!!!!!!! Men det er selvsagt ikke et absolutt krav. Det viktigste (tro det eller ei) er å hjelpe et barn.

Det er en grunn for at barn blir fosterbarn, og at disse har det bedre hos bio-foreldre enn hos meg er foraktelig sagt både for barnet og meg. Men dere har vel selv en enorm erfaring på området, vet best og da kan jo ingen annen har rett.

[Anonym bruker]

Jeg har vært fosterforelder, og ektefellen min jobber i tillegg med fosterforeldre.

Slik du uttrykker deg i dine innlegg, bør du tenke godt gjennom om dette er det rette for dere. Intuisjonen min og min ektefelles førsteinntrykk, er at dette ikke er rette "jobben" for dere. Men siden vi aldri har møtt deg og mannen, blir det bare det inntrykket du gir gjennom det du skriver som vi kan danne oss en mening ut fra.

Derfor bør dere gå Pride og så får dere ta det derfra.

 

Husk man har aldri noen garanti for hva slags barn/foreldre man får i hus, og hvilken type problematikk barna har med seg. Selv om en plassering i utgangspunktet ser enkel ut, kan den over tid bli noe helt annet!!

Å være søsken til et fosterbarn, kan være svært vanskelig. Mine barn sliter fremdeles med en viss bitterhet over det de ble utsatt for gjennom vår tid som fosterhjem. Vær helt sikker på at dere tar den rette avgjørelsen, for barnet deres skal leve med dette valget i mange år.

[Anonym bruker]

Har ikke lest gjennom alle svarene. Men jeg jobber i bvtjenesten og de fosterbarna som vi har tatt over omsorgen for ( altså som er i fosterhjem), så har alle de barna jevnlig kontakt med bio foreldre. Også de barna som kommer fra hjem med .eks rus og alvorlige psykiatriske diagnoser.

Og flertallet av barna som vi har plassert er mellom 13-16 år, den yngste er 11 år.

 

Om dere skal bli fosterforeldre så må det en holdningsendring til. En blir ikke fosterforeldre for å få et barn som du skriver, men for å hjelpe et barn med store behov.

[Anonym bruker]

Ingen som har sagt at et barn vil ha det bedre hos sine foreldre enn hos deg, så lenge et barn har behov for fosterhjem. Men at det å opprettholde den kontakten mellom barn og familie er viktig, og du virket som, for meg, en kvinne som ikke var villig til dette i det hele tatt, og ville gjøre det du kan for å minimere den kontakten.

Og for min egen del er det helt klart at jeg vil ha voldsomme reaksjoner når jeg forstår noe dit hen, når jeg selv har kjempet nebb og klør mot det du framstår som, for å beholde kontakt med min egen bror som ble plassert i et slikt fosterhjem. Og det skal være unødvendig. Verken jeg eller min bror fortjente, eller kom særlig godt ut av det å bli nektet kontakt, og det er noe vi sliter med den dagen idag. Det er utrolig sårt. Ikke bare måtte vi flytte fra vår mor, men at å få opprettholde søskenkontakten skulle vise seg å være så vanskelig pga. en familie som ikke hadde noe å gjøre som fosterhjem å gjøre da de helst ville ha ham for seg selv og glemme at han hadde en ekte familie fra før.

Kall meg hva du vil, men jeg har vært der, jeg har fra jeg var 11 år kjempet for kontakt med min bror, og det skal ikke barn behøve å gjøre. Det er de voksnes ansvar å tilrettelegge, og ikke kjempe mot.

Det vil være din oppgave og hjelpe til å tilrettelegge slikt om du går den veien. Og jeg syntes ikke du fremsto som en som var villig til det, fordi det ville bli ubehagelig for deg.