Verden er et skummelt sted

[tiltiderensom]

Alt som står i media om jordklodens framtid, vår framtid, dyr som utryddes, klimakriser, 'nye' planeter, fiskene som utryddes, økosystemer som kolapser og at vi stadig blir fler og fler mennesker, ja faktisk alt for mange på denne planeten, skremmer meg! Og i det siste har det tatt så mye tankeenergi at det er plagsomt! Bekymringer for mine barns framtid og livet generelt tenker jeg alt for mye på... Jeg prøver å være bevisst på forbruk, kildesortering osv for å gjøre min del av oppgaven om å redde moder jord! Men føler meg bare ufattelig liten og maktesløs i det store og det hele, og klarer ikke se annet enn dystert på framtiden....

 

Hvordan tenker dere om dette? Klarer dere å bidra i kampen mot klokka, eller tenker dere ikke på det?

 

 

Alt jeg vil er å være glad, lykkelig over alt som jeg har kjært og som er fint, men bekymringene er der som en mørk skygge....

 

Please, gi meg noen gode råd/svar på min frustrasjon....på forhånd takk!

[Gjest eelis+kian]

Menneskeheten kommer sannsynligvis ikke til å bli utryddet i vår livstid, så jeg syns du skal prøve å slappe av og tenke på noe annet. Og med dagens bevisstgjøring skal du nok se at det tar enda lengre tid. Hvis tankene dine blir altoppslukende og plagsomme, syns jeg du skal ta kontakt med fastlegen din for en liten prat.

[Huldretussa ' en av hver sort']

Denne var da litt krass! Synes faktisk det kan ver verdt litt ettertanke. Ikke det at jeg går rundt og tenker på dommedag i det daglige.. Men mener at ens tanker omkring dette gjenspeiles i holdninger og atferd. De som ikke bryr seg gjør heller ikke så mye mht forurensning, forsøpling, overforbruk (les: utnytte fattige) osv osv. Det har kanskje ikke så mye å si for oss, men kanskje våre barn. Får alle mange barn og alle lærer at de skal ha "alt" så bidrar vi til en utvikling som ikke er bærekraftig, men kan man være moderat på de fleste områder derimot.. kan våre etterkommere i flere generasjoner sikkert ha det ganske så bra.

 

Med tanke på naturkatastrofer ol prøver jeg å ikke tenke så mye på det. Der ikke noe vi kan gjøre hverken til eller fra. Og å bekymre seg for noe som kanskje eller kanskje ikke vil skje, er utrolig slitsomt. Og om det er noe man funderer mye på kunne man kanskje vurdere å oppsøke hjelp ja...