Takler ikke sønnen min lenger...

[Anonym bruker]

Han er snart 7 år, og jeg har virkelig vanskelig for å takle han. Jeg ser ikke frem til at han kommer hjem fra skolen, og har ikke lyst til å tilbringe tid med han

Han er så vanskelig. Skulle tro han var tenåring Han snakker til meg på en frekk måte, er alltid sur, kaller meg opp hvis han ikke liker beskjeden han får eller ikke får lov til noe, svarer meg spydig veeeeldig ofte. Hver dag er det sånn, og det har vært sånn lenge. Kjenner jeg har mistet positiviteten og har kommet inn i en ond sirkel. Gruer meg til hver dag med han da jeg vet det bare blir krangling om alt mulig.

 

Hva kan jeg gjøre for å løse dette? Blir så lei meg, for vil glede meg til å få tilbringe tid med gutten igjen Har får konsekvenser, men dette gjentar seg alikevel stadig.

[Anonym bruker]

Dere trenger å gjøre noe hyggelig sammen- bare dere to.

Spør han hvorfor han er sånn. Kanskje han har et svar du bør lytte til.

[Anonym bruker]

Huff.. Fikk vondt av både han og deg.. =(

Kanskje han har det litt vanskelig akkurat nå. Kanskje det har skjedd noe på skolen?

 

Det skal jo ikke være sånn at du gruer deg til å tilbringe tid med han. Men han gjør det nok av en grunn. Vet ikke om de får en slags ny "trassalder" når de kommer i den alderen, i såfall går det seg nok til. Men et barn endrer vel ikke helt humør og væremåte for ingenting.

 

Lag noe godt til middag, å ta dere en lang og god prat. Fortell han at du ser at det er noe som plager han. Får han til å være ærlig mot deg.

 

Nei jeg vet ikke.. Men lykke til!

[Anonym bruker]

Det er tydelig at konsekvensen ikke er hard nok, og at du ikke er steinhard hver gang han opponerer. Ta fra ham det han elsker mest der og da. Hva liker han mest å gjøre når han kommer hjem fra skolen? Ikke ta bort tingen/aktiviteten mer enn den dagen, men påpek at det samme skjer i morgen ved samme oppførsel. Og gjennomfør det.

Mest sannsynlig må du innse at gutten din er 8-10 år, litt mer moden enn en 7 åring. Og derfor må du være strengere, ellers mister du kontrollen raskt! Og hvordan blir han som 13 åring da?

[Anonym bruker]

Han merker nok også at du ikke blir så glad av å ha ham i nærheten også. Du må forsøke å snu på det, og det fort. Ellers blir det beinhardt for dere begge videre.

 

Jeg har vært oppi det samme med min 8 år gamle sønn. En dag hentet jeg ham rett etter skoletid, uten å hente søsknene. Jeg spilte smørblid, og overrasket ham med at bare vi to skulle gjøre noe sammen. Jeg hadde kjøpt baguetter til oss og noe drikke, og så dro vi til en skog i nærheten.

 

Vi ruslet i skogen, og så smidde vi på noen greiner (Jeg tok med hver vår speiderkniv). Mens vi smidde, pratet jeg med han. Jeg kommenterte etterhvert hvor koselig det va å prate med ham nå når vi begge var rolige. Han var så glad for dette, at han var lett å snakke veiledende til.

 

Vi lovde hverandre at vi skulle bli snillere mot hverandre. Jeg sa at dersom han er snill mot meg, blir jeg snillere mot han. Dette ble et vendepunkt for oss. Vi kan være sure og sinte enkelte dager vi også, men ikke hver dag sånn som før.

 

Prøv på noe sånt, og jeg tror du vil lykkes. Lykke til

[Anonym bruker]

Ja dette var jo et klokt råd; gå i kamp mot sitt eget barn - du skal se godfølelsen vokser da, ja, og tilliten mellom dere to, for ikke å snakke om hvor høflig og vennlig han vil bli....???!!!

 

12.21, disse menneskene har kommet inn i feil spor. Å være streng for å få det godt nytter bare der man før har vært bortskjemmende og dullende som mor.

 

Jeg syns HI skal sette av en time, en hel time hver dag, til bare å hygge seg med sønnen, så sant det går. Bygge forholdet opp fra scratch. Gjøre noe, leke, spille et spill; by på seg selv og tida si, ikke penger og ting.

 

Han er et ensomt barn, og bare 7 år. Klart han merker at selv hans egen mor ikke vil være sammen med ham, hvordan føles det da!!??

[Anonym bruker]

Den var altså ikke til hun som gikk i skogen, hun HADDE faktisk et klokt råd!

(meg rett over her)

[Anonym bruker]

Heisann :-)

Jeg kjenner meg litt igjen, har en 2 åring som kan være svært vanskelig tiltider. Har det litt tøft hjemme også.

 

Og jeg har nettopp vært å snakket med en psykolog på helsestasjonen. Det heter lavterkseltilbud. Og er gratis.

Jeg tror kanskje dette hadde vært godt for deg å gått å snakket med noen som kan gi deg gode råd. Selfølgelig får man det her inne også...

 

Men gud så godt det er å prate med en face to face å forklare hvordan det er og få noen gode råd.

Jeg visste ikke om dette tilbudet og kvidde meg veldig til å ringe til helsestasjonen og forklare at jeg ønsker å få time hos psykolog. Men det var ingen problem! Det var så lett og så deilig å få lettet bekymringen fra hjertet!!

 

Jeg har kun vært en gang og jeg syntes bare den ene gangen gjorde godt. Bare den ene gangen har gjort at jeg har blitt bedre med jenten min. Vi skal snart tilbake jeg og samboeren min.

 

 

Du får ha lykke til!

Og det er ikke verdens lettetse jobb å være mor iblant.... Håper dere finner ut av det :-)

 

En stoooooooor god og varm klem til deg :-)

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig klar over at han merker at jeg ikke har så veldig lyst til å være sammen med han, og jeg prøver å ta meg sammen. Er bare så vanskelig når han kommer inn døra sur som bare det, og alt er feil. Jeg kjenner at jeg bare må spille positiv, i allefall nå, så håper jeg det blir naturlig å være positiv etter hvert.

Tror det kan være lurt at vi finner på noe sammen bare vi to, ja. Det skal vi få til.

Han har vært sånn ganske lenge, men blitt gradvis verre. Virker som om han tror han er eldre enn det han er, og oppfører seg der etter.

Jeg må få snudd dette fort. Jeg ønsker ikke å ha det sånn.

Noen som har råd til hva jeg kan gjøre når han er så sur, klager på alt og kaller meg opp? Det er jo ikke akseptabelt.

 

Hi