Er det misunnelse eller lite kunnskap ?

[Anonym bruker]

Leste om hun som var midlertidig uføre og elsket det.Hun fikk "pes" fordi hun orket å gjøre husarbeid og dra på utflukter i ny og ne. Herregud hva er det med folk.Vil dere heller at de skal bruke alle kreftene sine på en jobb og ikke orke å ta vare på barna sine.Jeg har en sykdom som ikke synes utenpå og har prøvd fram til nå å være i full jobb.Og det er mange år det er snakk om.Men det ender alltid med at jeg går i grøfta og det er ikke noe å hige etter.Har faktisk mer dårlig samvittighet at jeg ikke hadde ork til å lage ordentlig mat til barna eller hjelpe til med lekser enn at jeg skal søke på aap nå.Det er ikke bare bare det heller. Skammen ovenfor arbeidsgiver og kolleger fordi jeg er så lenge sykmeldt.Gruer meg til å si at jeg ikke kommer tilbake.Det er heller ikke noe morsomt å renne ned legekontoret, blir fau av det også.

Så til dere som tror at alle på aap er snyltere tar veldig feil.Selvfølgelig fins det noen- men sånn vil det alltid være

[Anonym bruker]

Du høres da ikke ut som du "elsker" å ikke jobbe, slik som hun i det andre innlegget?

 

[Anonym bruker]

Det må da være lov å elske å gå hjemme på samme måte som man elsker jobben sin.Hvis hun er for syk til å jobbe er det vel fint at hun elsker å gå hjemme.Er vi virkelig så smålige at vi ikke tåler at vår neste har det bra

[Anonym bruker]

Nettop

[Anonym bruker]

Det er så mange fordomsfulle mennesker her inne som ikke eier forståelse eller empati. Det er trist at man er så fordomsfull med tanke på hvor langt vi burde vært kommet i den mentale utviklingen som foregår for tiden.

 

Hilsen en som er i topp form, men forstår at ikke alle er like "heldige"

[Anonym bruker]

De er bare blottet for forståelse og noen er nok aldri så lite misunnelige, tror jeg!

[Anonym bruker]

Da jeg, etter lang tids rovdrift på kroppen og mye kortere og lengre sykemeldinger, måtte gi etter å innse at det ikke gikk lenger at jeg var i jobb, hverken for arbeidsgiver eller meg selv, så gikk jeg ganske rett i kjelleren. Etter noen måneder begynte jeg heldigvis å "finne igjen " meg selv. Jeg oppdaget alt jeg hadde forsømt mens jeg la igjen alle kreftene mine på jobben. Jeg orket å hjelpe ungene med lekser, lage skikkelig middag, se en hel film på tv, lese en avis - ting jeg ikke hadde hatt overskudd til på 2 år.

 

Jeg begynte å føle at jeg hadde det bra, til tross for at jeg fortsatt ikke sov mer enn 3-4 timer i døgnet, var masse syk, hadde masse bivirkninger osv. Da fikk jeg dårlig samvittighet!

 

Jeg hadde kjempedårlig samvittighet for at jeg var sykemeldt, men følte meg GLAD! For det kan man vel ikke? Om man ikke kan jobbe så skal man jo være så syk at man bare lider og har det fælt. Konklusjonen jeg da traff om meg selv innerst inne var at jeg var lat, ikke syk. For syk og glad passer jo ikke sammen...

 

Det måtte en psykolog som hadde spesialisert seg på mennesker med kroniske lidelser til for at jeg forsto at det var LOV til å være glad selv om man ikke kunne jobbe. Det er bare et bilde skapt av media, mennesker som ikke klarer å sette seg inn i livet som kronisk syk, og enkelte surmaga politikere.

 

Jeg hadde når som helst byttet livet som kronisk syk og hjemmeværende med et liv som frisk og i jobb. Men det kan jeg ikke. Aldri. Jeg kan ikke få en uke ferie fra de fysiske problemene mine, jeg kan ikke gi opp, bytte "jobb" når jeg mistrives. Jeg må gjøre det beste ut av det jeg har. Og da er det godt å bo i Norge. Her trenger jeg ikke å tigge på gata eller gå uten livsviktige medisiner. Her har vi et system som ivaretar de blandt oss som uten skyld, og av og til med skyld, ikke lenger kan arbeide.

 

Jeg er glad og takknemlig for at jeg kan bli forsørget av staten, slik at jeg kan bruke de kreftene jeg har på familien min, for fra den jobben jeg slet meg ut på, har jeg aldri fått så mye som en hyggelig hilsen eller et julekort.

 

Når jeg forteller min historie, så kommer det alltid en eller annen som sier "alle blir slitne av å jobbe da!", og det stemmer sikkert. Men det er forskjell på sliten og utslitt. Det er det mange som ikke forstår. Og når du kommer til det punktet hvor livet må vike for bare jobb, så er det lov å gi seg og bruke tid og krefter på helse og familie. Uten dårlig samvittighet.