Orker ikke mer...

[Anonym bruker]

 

Jeg vet det er idiotisk å skrive her inne, jeg vil bare snakke med noen, jeg sliter med gjentagende depresjoner... Det frister så mye å bare forsvinne fra dette livet... jeg orker ikke mer... Det gjør så inderlig vondt å leve å bli såret gang på gang..

[Anonym bruker]

Huff

 

Jeg har det heller ikke no greit for tiden. Jeg er i en deppresiv periode selv. Hvordan såret har du blitt? Kjærlighet?

 

Her er det bekymringer om hus, lån og framtiden.

Jeg vil også bare forsvinne! SNufs.

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg er såpass nysgjerrig at jeg kunne ikke ha forsvunnet fra dette livet frivillig, for hva om morgendagen blir bedre? Hva om neste gang blir bra? Hva om jeg våkner opp om ti år og har det helt fantastisk flott, det ville jeg ikke gått glipp av fordi jeg tok en dum avgjørelse når tankene og fornuften var farget svart av depresjon. Det finnes hjelp å få, snakk med noen! Fastlegen din er et godt utgangspunkt, det og en god venninne/mamma, som gjerne kan være med til legen og forklare litt hvordan du har det (det er ikke alltid så lett å sette ord på ting). Hvor enn skeptisk du er til antidepressiva, så har det reddet mange liv, og terapi kan være så mangt. Alt fra Familievernkontoret (bare å ringe selv og be om time) til VOP (etter henvisning fra lege) til lange gåturer i by og mark, en liten firbeint venn eller scrapbooking.

 

Ikke gi opp! Gresset er faktisk grønnere på andre siden!

 

Hilsen en med mange år med depresjoner, medisiner og terapi bak seg, som faktisk har det veldig fint nå, uten slik hjelp :-)

 

Klem!

[Anonym bruker]

Uff jeg vet desverre allt for godt hvordan det føles å ha det sånn.

For meg er det en ting som holder meg i livet og å fortsette gjøre så godt som mulig her i livet og det er barna. Jeg fokuserer på at mine barn skal vokse opp med en mamma (de har desverre ikke en pappa i livet sitt, hans valg). Allt jeg gjør er for dem, at jeg kjemper videre er for dem.

Det blir forhåpningsvis lettere etterhvert som de blir større.

Det enkleste for min egen del ville være å forsvinne, men hva ville det gjort med barna og deres liv videre. Er jeg ikke kan jeg heller ikke se til at de har det bra.

 

[Anonym bruker]

Det er ikke idiotisk å skrive her. Du gjør det for å kunne snakke med noen....eller i hvert fall skrive.

 

Jeg vil bare si deg en ting. Uansett hva du har vært gjennom eller går gjennom, du er mer verd enn det. Det er mennesker her på denne jord som er utrolig glad i deg. Ingen er helt helt alene, selv om det føles slik. Tro meg, jeg vet hvordan det kan være.

 

Det kommer nedturer og oppturer, noen av oss er litt mer uheldige enn andre, men det finnes alltid håp. Klamre deg til det. Klamre deg til en god tanke, noe her i livet som gjør deg utrolig glad. Dette skal hjelpe deg opp igjen, det være seg et barn, en venninne, et familiemedlem, et dyr, en jobb, en kollega, en tur i skogen, en stjernehimmel, en vakker høstdag. Det er så mye å være glad for som vi ikke ser for alt det vondt. Kjære deg, hold deg fast. Det blir bedre. Det lover jeg deg. Og du, du kommer til å vokse som menneske på dette du går gjennom nå, du blir et bedre medmenneske og det er en plass for deg på denne jorden.

Sov godt i natt og drøm behagelig. Jeg tenner et lys for deg og tenker på deg.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er absolutt ikke idiotisk å skrive her. Man trenger noen å snakke med av og til, og et slikt sted kan kanskje være noe man rett og slett behøver en kveld.

 

Vet du, jeg tenker også som hun over her. Hva med morgendagen? Bare HVA HVIS den dagen faktisk blir mye bedre? Kanskje det er akkurat den dagen som snur om på livet ditt, i en positiv retning? Kanskje det er fra DEN dagen alt bare går oppover for deg?

Det er denne hva hvis....

 

Jeg har selv vært der. Etter år med depresjoner, et helt liv hvor jeg ikke kan huske jeg noen gang har vært lykkelig, selv ikke som barn, så var jeg 100% besluttet på å gjøre ende på alt.

Jeg ble nesten munter ved tanken, for jeg viste at snart skulle dette helvete være over.

Snart skulle jeg slippe å dager hvor jeg sperret meg inne uten mat og kontakt med omverden, dager med selvskading, mørke tanke, alle disse triste følelsener og null energi til å gjøre annet enn å ligge i senga.

Jeg kuttet kontakten med de aller fleste, satt til slutt bare igjen med familien og to venner. Vennen sa jeg farvel til, på min egen måte, uten at de viste det. Jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle "si farvel" til familien, men det kom vel tenkte jeg.

Jeg var 100% bestemt på at nå skulle alt snart være over. Jeg planla det så ekstremt nøye, manglet egentlig bare en dato. Åh, som jeg faktisk gledet meg..

 

Men vet du... Jeg merket plutselig at jeg ville faktisk leve. En dag snudde det bare, og etter det har ting bare gått oppover.

Jeg aner ikke hva som skjedde, men det var som om noen skrudde på en lysbryter i livet mitt. Og jeg ville leve! Jeg ville ikke gi slipp på livet.

Sakte men sikkert så kom jeg til det punktet jeg er ved i dag.

 

Den dag i dag er jeg så lykkelig at jeg har ikke ord for det! Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg ikke hvordan et menneske kan ha det så vondt egentlig, og jeg er så takknemmelig for det jeg har nå.

 

Det skjedde med meg.

Det kan skje med deg og.

 

Ting snur, man vet aldri hva morgendagen vil bringe.

 

Jeg råder deg til å få en god natts søv, og kontakte noen i morgen. Fastlegen for eksempel, h*n kan hjelpe deg videre. På dagen faktisk!

 

Det er ikke lett når man er på det mørkeste, men prøv å se positivt på ting. Ha en positiv holdning.. Det kan hjelpe litt

 

 

Og tro meg når det sier at det finnes lys i tunnelen. Av og til trenger man bare hjelp til å finne det.