Tror dere mannen min har en depresjon?

[Anonym bruker]

Har bestilt legetime til han i dag bare så det er sagt, og jeg innser at dere ikke kan gi et sikkert svar. Vil bare ha synspunkt.

 

Han føler ikke han mestrer det å være småbarnspappa og sier han gruer seg til helger og ferier der han må være "familiemann" over lenger tid. Han er veldig pliktoppfyllende og opptatt av å ha kontroll, så små barn som ikke finnes forutsigbare er ikke hans sterkeste side.

 

Han har en ansvarsfull jobb der han jobber med mennesker. På jobb fungerer han helt fint og sier tungsinnet kommer når han er hjemme.

 

Jeg har latt han reise bort når han har behov for det (ca 4 helger på et år). Selv har jeg ikke store muligheten til å dra bort da han ikke takler å være alene med barna mer enn noen timer.

 

Han sier selv at han føler seg deprimert. Det jeg ikke får til å stemme er at han ikke er deprimert på jobb, bare hjemme. Men det er kanskje mulig å være situasjonsbetinget deppa?

Han har hatt det slik i 3 år og nå må vi gjøre noe med situasjonen. Lurer på om såkalte lykkepiller kan hjelpe han. Noen med erfaring?

 

Veldig takknemlig dersom jeg får noen gode svar.

[Anonym bruker]

Ja, det går ann å ha en s.d som du skriver. Hvordan opplever du han som pappa? Har dere mange barn?

[Anonym bruker]

Jeg ville forøvrig heller prøvd samtaleterapi enn medikamenter!!

[Anonym bruker]

Uff. Jammen meg hviler mye på deg her HI. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare deg, men jeg håper han får hjelp for dette kan ikke være enkelt for deg.

 

Det eneste du kan trøste ham med er at alt blir lettere etterhvert som barna vokser til. Han må bare komme seg gjennom det

[Anonym bruker]

Jeg opplever at han er glad i barna og at han egentlig er veldig flink med dem, men at han blir veldig stresset og nedstemt av å være hjemme med barna. Det begynte da yngstemann var ca 1 år og begynte å trasse veldig mot faren. Den dag i dag er han mye mer vrang mot faren enn mot meg. Yngstemann er omvendt, han er vanskeligere mot meg og akkurat dette tror jeg mannen min opplever som en lette. Vi har bare to barn, og det blir ikke flere.

 

Han sier han kan grue seg i dagesvis dersom han må være hjemme med barna alene en hel dag. Han er alltid snill mot barna, men han blir helt tom i blikket og mimikkløs etter å vært med dem lenge. Dette gjør at jeg nesten alltid er til stede, og at jeg finner på mye med barna alene.

 

Vi var sammen mange år før vi fikk barn, og han er en flott mann. Han er god i alt han gjør og er et svært oppegående menneske. Tror derfor han opplever denne mangelen på mestring svært tungt.

 

Jeg har vansker med å se han for meg i samtaleterapi, da dette for han ville vært svært nedverdigende (noe jeg dessverre også ville ha syntes selv, så der forstår jeg han)

 

Hi

[Anonym bruker]

Takk for det! Nei, det er ikke så enkelt, men jeg er heldigvis velsignet med en usedvanlig sterk psyke og vi har et godt nettverk.

 

Det er nettopp det at dette vil gå seg til med tiden jeg trøster meg med. Han er veldig flink med større barn.

 

Hi

[Anonym bruker]

Vil gjerne ha flere svar!

 

Hi

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Mye av det du beskriver passer på min mann. Jeg tror jeg må kalle det en slags depresjon også, siden disse følelsene kommer så ofte, og at han ikke bare kan "skjerpe seg" og godta at barna er irrasjonelle og slitsomme.

 

Vi fikk barn ganske sent (slutten av 30åra) og har jobber vi elsker og går 100% opp i. Alt det praktiske med barna, det uutslukkelige omsorgsbehovet deres, og den evige haugen av husarbeid og praktiske gjøremål hjelper ikke på.

 

Du sier du lar ham reise bort osv, du tar på deg mer. Du må være utrolig sterk som gjør dette, beundrer deg virkelig. Vi gjorde noe av dette i fjor (dvs han reiste bort noen helger), men jeg synes det er hardt å "drive" familien alene.

Prøver å ikke gjøre disse følelsene til tabu, men selv om vi kan snakke om det og erkjenne at de er der, synes jeg implikasjonene de får på vårt dagligliv er utrolig vanskelig.

 

Jeg synes det kan være ganske hardt selv (trass og uregjerlig viljesterke unger), men å hengi seg til de dårlige følelsene synes jeg er vanskelig å akseptere. Men, interessant å lese innlegget ditt, tenker mye på dette selv og har ikke snakket med mange om det. Vil gjerne høre mer om hvordan det går.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar 22.12. Det hjelper faktisk å høre at andre har samme problemstilling. Jeg snakker heller ikke om dette til noen. Mannen min er som sagt et ressursmenneske som ingen ville trodd kunne ha det slik på hjemmebane.

 

Det jeg syns er vanskelig å respektere/forstå er at han kan ha tusen baller i lufta på jobb, div. verv osv, men at han ikke greier å være et par døgn alene hjemme med to barn. Jeg prøver å ha forståelse for at dette er vanskelig for han, samtidig som jeg noen ganger får lyst å be han ta seg sammen.

 

Vi var enige om å få barn nr. 1, mens jeg måtte overtale han for å fa nr. 2. I ettertid sier han at han følte seg presset til å få et barn til uten å være klar for det, og at han er bitter på meg for at jeg presset han siden jeg burde visst at han slet med farsrollen.

 

Man kan gjerne være etterpåklok og se at jeg burde gitt han mer tid, men samtidig er jeg selvsagt glad for å ha fått to barn som jeg alltid har øsnket meg. Jeg tror nok at om vi hadde ventet ville han aldri blitt klar for nr. 2, og for meg var det viktig å få mer enn et barn. Slev om jeg må dra mesteparten av lasset er jeg likevel glad for dette.

 

Jeg syns det er kjempekoselig å gjøre aktiviteter med barna, og blir lei meg når jeg vet at han har mer glede av egne aktiviteter. Syns av og til at han er en egoistisk møkkamann, men prøver å tenke at dette ikke er følelser han kan styre.

 

Det du skriver om å ikke gjøre følelsene tabu følger jeg deg på, men jeg syns det er vanskelig. Noen ganger brister det for meg og jeg sier at han får snakke med andre om dette da jeg ikke orker å høre på han.

 

Vil også gjerne høre mer om deg, og vil gjerne ha gode råd om du har det:)

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er denne mannen jeg vil ha hele livet, så jeg tenker det er en stasjon på veien som er vanskelig nå. Som flere sier er det sikkert lettere etterhvert.

Hos oss er det ikke først og fremst det å være alene, like gjerne kan det skje i helger når vi skal være sammen. Tungsinnet hans da er vanskelig å takle. Jeg må si jeg foretrekker at han er for seg selv i de situasjonene. Vi prøver å finne måter å snakke om dette på uten at det blir for opphetet i løpet av dagen. Dvs at det kan være mulig å endre planer i farta, dele seg, ta ett barn hver for eksmpel, eller at mannen kommer en time etter på de aktivitetene vi skal.

 

Det er en slags sentimental greie at man skal gjøre "alt" sammen også. Synes faktisk det er bedre at han skjermer seg hvis det gjør det verre å være sammen.

 

Men, når det er sagt, skulle jeg ønske min mann kunne ta tak i dette selv, terepeutisk. Jeg kommer til å foreslå det for ham hvis dette fortsetter. Ikke bare fordi det er tungt for ham, men fordi jeg synes det går utover meg og barna, ikke i tid tilbragt, snarere en stemning, en trykkende, tung stemning som påviker alle, og som jeg hater.

 

Hvorfor der det uaktuelt for mannen din å søke hjelp?

[Anonym bruker]

Det er vel noe med at han ikke føler at en evnt. terapeut har så mye å bidra med. Han vet jo både hva han føler og hvorfor han føler det. Han sliter som mannen din med tungsinn, og jeg lurer på om antideppressiver kunne hjulpet han.

 

Jeg syns også det er bedre at han skjermer seg dersom han ikke greier å være blid og hyggelig, men jeg får av og til lyst å riste han for å få han til å oppføre seg "normalt". Ikke enkelt dette her.

 

Vi kommer også til å holde sammen, og må derfor finne måter å takle dette på. Jeg syns det er trist å tenke på at jeg ønsker at årene med små barn skal fly avgårde slik at vi får det bedre. Innen en 3 års tid vil ting ha blitt bedre er jeg sikker på, men selv syns jeg det er herlig å ha småbarn.

 

Hi

[Anonym bruker]

Er ikke sikkert han er deprimert. høre mer ut som han er litt ukomfortabel med den småbarnsperioden?

 

Gubben min er litt sånn, blir fort sliten når han er mye sammen med barna (hvertfall om han har de alene), men så har også han vært sykmeldt lenge da, og det er ikke bra for en "arbeidsnarkoman"

 

For all del, han er flink med ungene og veldig glad i dem, men er ikke noe flink til å takle bl.a trass og sutring.

[Anonym bruker]

Har føler seg nok mer fanget enn han er deprimert. Han føler seg kanskje litt "stuck" med to barn og med et familieliv han kanskje ikke ønsket og som han faktisk ga uttrykk for også ihht. til det å få barn nr.2

 

Tenker at dere heller burde få i samlivsterapi for dette er nok ikke bare hans "feil", men noe dere må løse sammen

[Anonym bruker]

22:45

 

må legge til at når eldstemann var fra under året og fram til 2 år ca (han var en veldig rolig og snill gutt helt fram til da, når han begynte å trasse), så var det ikke noe problemer for mannen min.

 

Og han har også lettere for å takle den minste på under året nå, som er ganske grei å ha med å gjøre.. blir spennende å se når hun kommer i trass-alderen

[Anonym bruker]

Å forstå barnas utvikling kan hjelpe på trassreaksjoner osv. Har lest meg litt opp i vanskelige perioder, bl.a. de vidunderlige årene har mange konkrete tips. Vi damer snakker nok mer med andre + er på nett og finner likesinnede. Tror menn har godt av å dele tanker med andre også. Da kan litteratur hjelpe..

 

For mannen min tror jeg at hans seriøsitet og alvor ikke rimer med barnets irrasjonalitet, så han får seg en knekk istedenfor å heve seg over det og se at barnet er der og der i sin utvikling. Han er selvsagt intelligent nok til å forstå at han ikke skal ta det personlig, men det er en eller annen urhjerne som ikke orker dette slitsomme, denne trassen, dette rotet, sølet, lansomheten og somlinga.

 

Ja, man må kreve litt skjerpings mener jeg. Jeg kan ikke være en forståelsesfull elskende kone som bare dikker med, han må også tåle steken synes jeg, selv om ting kan legges tilrette...

 

Viktig at du snakker om dine behov her, at han kan møte deg der. Det blir så fort fokus på den som har det "vanskligst"

 

Lykke til!