Dere som er uføre

[Anonym bruker]

Det er så mange fordommer mot uføre, og mange tror folk bare er ute etter å lure systemet. I min omgangskrets er det ingen uføre. Derfor lurer jeg på

- Hva tenker dere om å være ung og ufør?

- Hvorfor ble dere det?

- Kommer dere til å klare å komme tilbake i jobb igjen? Ønsker dere å komme i jobb igjen heltid/deltid?

 

Hilsen en som ikke ønsker å være fordomsfull, men som lurer :-)

[Mia2011]

Jeg er 34 år, ble ufør for 2år siden, etter mange år i systemet. Har slitt med psyken på mange plan,uten å gå i detalj. Har på ingen måte vondt noe sted, annet enn sjela.. Har både utdannelse og vært i jobb i kortere og lengre perioder. Siste gang trodde jeg at nå skulle jeg klare det, hadde da fått meg en god trygg jobb og ikke vært borte èn dag på halvannet år, før det bare sa stopp! Da visste vel både fastlegen og jeg at nå var det kroken på døra.

Det å ha vondt i sjela uten noen diagnose eller sykdom å vise til er vondt, lite forståelse og tro det eller ei, de nærmeste er de verste!

Jeg trives overhodet ikke med det, og på gode dager håper og tror jeg å være tilbake i jobb, i det minste 50%, full tid blir rett og slett for mye, det har jeg lært etter 3'forsøk.

Det er vanskelig med alle fordommene, og man faller utenfor i det sosiale nettverket. Har en mann som er høyt utdannet og sitter godt i det, jeg synes det er flaut å vå være med på sosiale ting i forbindelse med hans jobb. Det har blitt bedre med tiden, men man blir alltid spurt hva man gjør og da synes jeg det er vanskelig å svare at jeg er ufør jeg..

Mine tanker er uff, jeg synes det er uheldig, jeg har barn og nå begynner de å bli store så de lurer jo litt. "alle" andre foreldre jobber jo! Skulle ønske jeg "bare var hjemme" så iblant er jeg fristet til å si det, at siden min mann tjener så bra så kan jeg være hjemme med barna.. hadde føltes godt

 

Håper dette var litt svar på din undring, og takk for at du slang ut et slikt spørsmål

[Anonym bruker]

Jeg har en nær venninne som er ung og ufør (fikk vel invilget når hun var 25). Hun har en kronisk sykdom som ikke sees utenpå, men som gir henne store smerter og plager enkelte dager, andre dager er hun forholdsvis "normal". Hun er aktiv, trener, har barn, kjører bil osv, og jeg vet hun av og til har problemer med å få folk til å forstå hvorfor hun er "trygda", siden hun jo både går på sats og drikker seg full en og annen helg. Men hun har altså gode grunner, og har faktisk også innvilget hjemmehjelp ved behov, altså at hun kan ringe kommunen når kroppen sier stopp for å få hjelp til handling og husvask. Hun vil aldri komme ut i jobb, selv om hun nok egentlig ønsker det for psyken sin del. Men i en liten kommune har det vist seg vanskelig å finne en tilrettelagt jobb hvor hun kan ha det så fleksibelt som hun trenger, samtidig som hun får gjort noe meningsfullt. Hun nådde jo å få en ganske høy utdannelse innen helse før det sa stopp, så å stå på en asvo-foretak og brette håndklær er ikke aktuellt for henne.

[Anonym bruker]

Jeg jobber med å kjempe meg tilbake fra uførestatus nok en gang.

I utgangspunktet mange års høyere utdanning samt alltid jobbet 100% + bijobber og stilt opp for barn og ungdom og hatt verv osv i tillegg til å være topptrent.

 

En bilulykke snudde livet mitt på hodet dessverre.... Trener 1-2 timer 6-7 dager i uka for å prøve å komme meg tilbake i arbeid så mye som mulig, men ser at dessverre kan det gå mot full ufør om ikke ting retter seg i løpet av et år eller to.

 

Hvis du møter meg i barnehagen, eller på gata, eller i skogen eller noe sånt ville du tenke at "wow, en så sprek dame!", det hjelper lite når smerter og kvalme er en stor del av hverdagen.

 

Jeg skulle gjerne bare "skrudd av" helsa mi og begynt som før, men det går dessverre ikke!

 

Heldigvis har jeg vært så aktiv at ingen tror jeg "spiller" når jeg ikke jobber. Kollegaer, venner osv har gitt uttrykk for at "du har ihvertfall gjort alt som går an for å bli bra"