Å leve med bonusbarn

[ngd]

Hei alle sammen!

 

Jeg skal skrive en oppgave om bonusbarn, men finner lite stoff jeg får til å bruke. Finner masse om "skilsmissebarnet", hvordan det opplever brudd, nye forhold osv. Men finner nesten ingenting om hvordan en slik familiesituasjon er for "den nye" familien. Hvordan føles det for de "fastboende" barna når de vekselvis må gi rom for, å gi slipp på sine søsken? Her i huset er det stor gjensynsglede, mye krangling, og stor sorg når samværet er over. Er dette vanlig? Skal de "dele" på mormor? Hvordan oppleves f.eks julekvelden, med et søsken som får nesten dobbelt så mange gaver.....? Hva forstår de av situasjonen, og hva tenker de?

 

Jeg, som voksen synes også det er urettferdig noen ganger, med alle hensyn som må tas, ferier som må tilrettelegges osv......? Noen som kjenner seg igjen? Min mann har et barn fra før, sammen har vi to. Vi har støtt på en del problematiske temaer etter at vi fikk felles barn. Det blir liksom aldri helt rett for alle parter samme hvor hardt vi prøver. Er det bare vi som føler det sånn? Syns det er spennende å se nærmere på dette temaet.

 

Hvordan er det å aldri ha vært nr. 1 på kjærestens prioriteringsliste? Skal barne til enhver tid behandles likt? Det virker så korrekt å si at man er like glad i alle barna, men er det egentlig det? Blir ikke det feil overfor dine egne barn? Er det ikke deres rett å ha en mor som elsker akkurat dem, høyere enn alt i verden?

 

Jeg bare spør....? Håper dere har noen meninger å komme med, eller noen erfaringer å dele. Positivt og negativt. Det hadde vært helt supert

 

 

[Anonym bruker]

Ja, fellesbarnas opplevelse av situasjonen er det nok ikke sett så mye på, desverre.

Hos oss takler fellesbarna det helt fint. De synest det er gøy når de kommer, og de synest det er greit når de drar, akkurat som med andre slektninger.

Ja, nå kommer stebarna, det blir gøy. Nå skal stebarna reise, det er helt greit. Ha det! Snakkes neste gang. Vi har mange som kommer å går her i huset, blir en tid og stikker igjen, mormor og bestefar og farmor og farens bror kommer ofte og blir noen dager. De har mange i livene sine, som kommer å går. De vet jo at de møtes igjen, og alt er helt greit.

 

Har selv vokst opp med en far som reiste MYE i jobben, slo meg helt til ro med det. Han kom å gikk, og alt var greit. Unger har jo andre tidsbegreper også. Vi hadde jo en dynamikk når han var hjemme og en dynamikk når han var ute. Jeg sammenligner dette litt med hvordan våre barna har det i forhold til stebarna. Slik er det bare, og de er tilpasset det. De liker det når stebarna er her, og de liker det når stebarna ikke er her.

 

Det er vi som er voksne som legger opp løpet, barna bare innfinner seg med situasjonen. Og slik føler jeg at det skal være også. Tilpasser vi det til stebarna så får fellesene innfinne seg med det. Tilpasser vi ting til fellesene så får stebarna tilpasse seg det. Når det er sagt så er fellesbarna mer tilfredse med at ting ikke er lagt opp rundt dem, enn hva stebarna er. Stebarna blir lett sure om de ikke får ting på sine premisser.

Det er jo litt slitsomt, og jeg ønsker ikke at mine barn skal smittes av denne typen oppførsel.

 

Vi har ikke den julegave problematikken, a de åpner mors gaver hos mor, og hos oss tilpasser vi gavemengden slik at alle barna får omtrent likt på julaften.

[Anonym bruker]

Syns ikke man skal SI man elsker alle barna like høyt hvis det ikke er sant. Hvis mn faktisk gjør det, så kan man da si det - det er da ikke urettferdig for noe barn om jeg er glad i flere barn? I så fall var det jo slemt av meg da min eldste fikk søsken? Hvor mange barn kan man elske mest i hele verden, er det en grense på det? Er tre max, ja, da gjør man dem jo urett når man føder nr 4?

 

Sånt klarer jeg ikke forholde meg til - jeg syns det er viktigere om dette er oppriktig eller ikke; om det er rettferdig tenker jeg lite på. Har man rom i hjertet til fosterbarn, stebarn, tantebarn og pleiebarn, så er det da flott; kjærligheten man deler blir ikke mindre. Den er ikke et knapphetsgode.

 

Men om man sier sånt fordi det er politisk korrekt å si det, så lurer man bare seg selv. Barna vet godt hvem som virkelig bryr seg og hvor de har et ekte hjem.

Og ja, det er vanskeligere å være det barnet som må flytte hit og dit enn å være det fastboende barnet som har begge sine foreldre hos seg hele tiden. Jeg har tre barn som er annenhver helg på pappahelg, og de har i mellomtida spurt veldig etter far osv, i alle fall de yngste. De har ikke tidsbegrep uteover en dag eller to. Å avlyse eller flytte en pappadag fordi det passer for de voksne, er OK fra et matematisk ståsted ("det blir like mange dager til sammen i år") men ikke fra et pedagogisk.

 

Unger trenger det som er jevnlig og hyppig. Små drypp hver uke er bedre enn en grandios juleferie, er min erfaring, selv om det blir like mange timer og dager til slutt. Dersom man integrerer deres tilstedeværelse mer i en fast hverdag (ikke nødvendigvis en 50-50-situasjon, men f eks nært bosted, mulighet for korte besøk, mulighet for impulsivitet og fleksibilitet når de små gråter etter pappa, eller for å strekke helga litt inn på mandagen...) og det ikke lenger er "høytid" fordi man endelig kommer til pappa; vil man oppdage at de også tilpasser seg hverdagslivet bedre.

[Anonym bruker]

Ja alt dette er saker jeg har tenkt mye på etter at jeg flyttet inn hos samboeren min og hans datter. Har selv en datter fra før, og for at vi skulle få bo sammen, måtte min datter flytte langt vekk fra pappaen.

Noe jeg har dårlig samvittighet for.

Samtidig var hun veldig liten da det ble slutt, hun husker ikke at vi bodde sammen. Og samværet hun har med pappaen nå, er faktisk for hennes del like greit nå som da vi bodde nære. 5 dager hs pappa, 9 dager hos oss. Så hun må reise mye, og det er ingen mulighet for impulsivtet og korte ettermiddagsbesøk, eller hente noe hun har glemt osv.

 

Vi venter nå vårt første barn sammen og jeg er både spent og nervøs for åssen dette skal gå. Hans datter fikk en halvsøster hos moren i september og prater veldig pent om babyen og virker veldig gla i henne. Hun og min datter er vel egentlig som andre søsken. De leker fint sammen, krangler endel, føler at ting er urettferdig og blir sure og så blir de venner igjen. Skiller 3 år på dem.

 

Kan vel egentlig ikke svare deg, da vi ikke har fått felles barn ennå, men tenker jo mye. Jeg er en sånn person som ønskaer at ting skal være så rettferdig som mulig og kan reagere når det blir store forskjeller. Stedatter klarer ofte ikke å se alt det hun selv får gjøre (var både på dans og hadde besøk av en kompis), men ble skikkelig lei seg og sur da jeg sa at min datter skulle få leke med naboungene etter middag og ikke hun. Var rett og slett fordi min datter ikke hadde gjort noe hele dagen og hun hadde hatt det gøy. Men sånn er vel unger...

Hans datter har også blitt veldig opptatt av pappaen sin om dagen.

Tror ikke hun bryr seg om at jeg koser med han, men om min datter sitter på fanget hans, eller vil være med når de to koser, blir hun sutrete og sier klart ifra at det er bare hennes pappa! Syns min kjære har taklet det bra da. Sagt at det er rom for alle hos han. Men han gir jo også henne litt "ekstra".

 

Vi har pratet litt om jula.

Jeg og min datter har mye mer familie enn han og hans datter (på hans side da). Men har gitt beskjed til mamma og regner med hun sier ifra til resten av familien, at vi ønsker gaver til begge eller ingen. Kan heller kjøpe mindre/billigere gaver. Der tror jeg ikke det kommer bli så stor forskjell når fellesbarnet kommer. For både min foreldre og hans mamma gir gaver til begge barna, så vil jo fungere for alle.

Det med å si at man er gla i dem er jo ikke så lett...

Jeg har sagt "jeg elsker deg" til min datter. Nå føles det liksom litt feil, enda jeg ve at stedatter også har sin mor. Har ikke sluttet å si det, men prøver å bare si det når hun hører. Og så forsøker jeg å si "gla i deg" på kvelden til hans datter. Føles ikke rett å si "elsker deg" til henne, for jeg gjør jo ikke det. Jeg er gla i henne.

Men ingen av dem har reagert på dette.

 

Og jo, til tross for at jeg har et barn selv fra før, er det litt uvant og rart å ikke være eller ha vært først på "lista" til min kjære. Men sånn er jo livet...

Det jeg ihvertfall har funnet ut er at denne livsformen ikke er enkel!

Så mye vanskeligere enn jeg trodde.

Irrasjonell sjalusi og barnslige tanker en ikke ønsker dukker tidvis opp.

Og selv om en ønsker å behandle likt og ha like mye tålmodighet med begge, er det vanskelig.

Men tror likevel at barna har det godt og trives her.

 

Var kanskje ikke dette du lurte på, men skrev litt tenker likevel.

Håper det er greit?