Hva mener dere om dette?

[Anonym bruker]

Jeg gikk ut på ettermiddagen i dag med de to små barna. Eldstegutten på 12 var hjemme med en kompis og det var pappaen også.

 

Da jeg kom hjem, og kompisen var gått, så kom sønnen min til meg og sa at pappaen hadde kommet og pratet til dem. Dvs han hadde spurt ut kompisen om hvor mye han spilte pc hjemme osv. Så hadde han sagt til denne kompisen og referert til sønnen sin:

"du, synes du ikke "Thomas" ser litt slapp og pinglete ut"??

 

Kan nevnes at far og sønn ikke har det beste forholdet. Jeg gir ikke ut detaljer her (for det blir for langt) men faren har det med å si slike litt nedverdigende ting til sønnen sin, men dette var første gang han sa det foran en kompis av han. Tidligere på dagen hadde faren klagd over at sønnen lå slengt på sofaen foran tv'n og ikke gjorde noe nyttig for seg. Sønnen vår er som mange andre 12-åringer opptatt av pc og tv, men er en rolig gutt, flink på skolen, hjelper til hjemme og det er kun faren som har disse konfliktene med han.

 

Hva sier dere??

[Anonym bruker]

Syes mannen din bør virkelig skjerpe seg her!! For en drittsekk som snakker nedsettende om sitt eget barn og det foran hans kompis?

 

Hadde gjort meg fly forbanna iallefall og fått meg til å se rødt. Han bør passe seg, for en vakker dag vil ikke sønnen hans ha noe med han å gjøre lenger om han skal fortsett å "mobbe" han på den måten.

[Anonym bruker]

HI

Det er dette jeg mener også. Jeg får så vondt av han, og dette er ikke noen engangstilfelle, men det er heller ikke hverdagskost. Tror ikke mannen skjønner faktisk at det er nedverdigende. Det er det som er problemet.

 

Jeg føler at jeg ikke har klart å beskytte sønnen min mot faren sin gjennom alle disse år. Jeg har hatt uttallige diskusjoner og han lover bot og bedring, men de siste årene har jeg begynt skikkelig å ta parti med sønnen, mot faren/mannen min. Jeg synes det er viktig at han lærer at dette ikke er normalt eller pent, og mer og mer føles det som om jeg spiller på lag med sønnen min - mot faren. Vi snakker i det skjulte og hvisker slik at han ikke hører. Ellers så kommer han bare og sier til sønnen sin at han måtte sladre til mora si som en baby.

 

Jeg vet noe er fullstendig galt, det hadde dog vært lettere om han hadde slått løs etter han. Blåmerker er lettere å handle utifra. Men det er disse små, for han "ubeviselige" kommentarene som er vanskeligst å dømme etter.

[Anonym bruker]

Er det du som har hatt flere lignende innlegg om dette Hi?

 

Hvis ikke så beklager jeg, men har lest fler lignende innlegg her om en slik far som er slik mot deres sønn.

 

Jeg får jo vondt av sønnen din jeg også når jeg leser slikt, men om det er du som har skrevet de andre innleggene- gjør noe med det!

Du sier jo selv at dette ikke er greit, så hvorfor aksepterer du da dette i stillhet? Still opp for sønnen din- han kommer jo til å huske hvem som stilte opp for han eller ikke....

 

[Anonym bruker]

Kan du ikke snakke mannen din, i stedet for med sønnen deres. Spørre han om hva han tenker i forhold til sønnen? Er gutten en skuffelse for han? Det kan virke sånn! Hvilke forventninger han har? Og hva han forsker å oppnå med slike kommentarer? Hva han faktisk oppnår!

Dere har flere barn sammen, dere må bli enige i barneoppdragelsen, konstant dialog rundt ungene er positivt.

[Anonym bruker]

Snakket nettopp med han, han nektet for at hadde sagt noe slikt. Skal ta det opp med sønnen tilstede i morgen.

 

Han mente også at sønnen var en latsabb, har tidligere sagt at han syntes sønnen kun hadde gitt oss problemer siden han var liten.

Han trodde også at sønnen ikke trengte han (tydelig at han ikke trengte sønnen) og da svarte jeg jo som sant var at han trengte ikke en pappa som var slik i hvert fall.

 

Han henviste hele tiden til meg, og at det var jeg som oppdro han feil - like mye feil som han. Og så ble han helt kald og følelsesløs og bare sa "ja,ja, det er jeg som er roten til alt ondt, det er jeg som er den som ødelegger her" osv.

[Anonym bruker]

Hi

Tok opp dette på nytt i kveld. Sønnen min er helt sikker på at det var dette faren sa til han. (sa til sønnen sin foran av en kompis av sønnen "synes du ikke Thomas er litt slapp og pinglete)

 

Faren sier at han ikke kan huske han har sagt noe sånt, og sier at hvis det skulle være tilfelle så beklager han dette (!!!!!?????).

 

Hvordan kan en voksen person ikke huske dette?????

Og så bare si at en beklager det, men sier til meg at han tror nok sønnen hans har misforstått. "Han hører jo aldri egentlig ordentlig etter når man snakker til han", dette var grunnen til at sønnen skulle ha hørt feil.

 

Hva er sykest? Og si noe sånt til sin sønn....eller å ikke huske det (for jeg er ganske sikker på at sønnen ikke finner dette på). Har jo kompisen som "vitne". Sønnen sa i tillegg at han trodde faren hadde sagt noe slikt før, men det var en stund siden og han var ikke helt sikker på dette.

 

Hva gjør jeg??

[Anonym bruker]

dytt

 

[Anonym bruker]

Uff, dette er ikke greit. Jeg forstår ut ifra det du skriver, at han har en negativ holdning til gutten deres. Han sier negative ting til ham jevnlig, og også nå, foran kameraten hans. Det er rett og slett mobbing. Barn som jevnlig får høre negative ting om seg selv, får det ofte vanskelig videre i livet. Når går han inn i den mest kritiske fasen i livet, og skal finne ut hvem han er. Det er i ungdomsårene de mest sårbare faller utenfor. Jeg syns ikke du kan stå på sidelinjen å se på at faren ødelegger gutten deres. Jeg forstår at du prater med mannen din, men han gjør tydeligvis ikke noe med det.

Du må si til mannen din at dere skal prate sammen -ordentlig. Avtal en dag og tidspunkt hvor dere kan prate sammen i fred og ro.

Jeg tror du må stille et ultimatium -enten totalt forandre holdningen han har, eller leve alene uten familien sin.

Det er harde ord, men du må beskytte sønnen din nå.

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

HI

Jeg føler vel egentlig at jeg har, om ikke stillt ultimatumet, så sagt dette i klar tale før. Men han skjønner tydelegvis ikke hva som er galt.

 

Kan legge til at vi har selv gått i terapi leeeenge fordi han har hatt en veldig egoistisk og manipulativ holdning (har tatt psykopattesten på han og han er faktisk skremmende nær en slik profil - men igjen så er det jo vanskelig å stille en slik diagnose på en slik test).

 

Jeg er på vei ut av forholdet. Det er bare ikke lett hverken økonomisk eller i forhold til de andre barna vi har (som er jenter og han har en helt annen holdning til dem...de er to prinsesser for han). Så jeg kan ikke bare dra på en-to-tre. Dvs. jeg kan jo, får det bare ikke til.

 

Tror ikke det er noe vitsi å prate mer sammen, han nekter jo bare, eller så sier han unnskyld hvis han har sagt/gjort noe galt. Men han gjør det jo bare igjen.

 

Jeg står ikke på sidelinjen føler jeg, jeg spiller på samme lag som sønnen. Men det er ikke lett når du spiller med en som jukser slik.

 

Jeg blir helt rådvill, har mest lyst til å pakke sakene hans og sette kofferten utafor døra, men føler at det blir litt for mye drama i familien. Men det er nok det han hadde fortjent.

 

Fatter ikke hvordan han sover godt om natta, når han oppfører seg slik mot sønnen sin. Til meg har han sagt at han synes sønnen er en latsabb, udugelig til å finne på noe annet enn å spille pc, han har til og med sagt at han mener sønnen manipulerer meg og at jeg bør passe meg. (men når vi gikk i terapi, sa terapeuten at han var en narsissistisk og manipulerende og at hun måtte bruke alt hun hadde av midler for å komme han til livs i løgnene og usannhetene hans - og et misforstått syn på verden hvor det kun var han som telte og alle andre tok feil)

 

 

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Hi

 

Kunne trengt litt mer råd. Har snakket med mannen, kommer ingen vei med det da han bare sier at han ikke husker at han har sagt det, beklager det hvis det var tilfelle men mener egentlig at det er sønnen som har misforstått. Han mener det er en fillesak, jeg synes det er alvorlig da dette ikke er første gang han manipulerer seg ut av noe han har gjort.

 

En gang (helt teit) hadde han sølt syltetøy på teppet hos mine foreldre og sa at han hadde oppdaget flekken, men at det ikke var han. Så etter litt fram og tilbake oppdaget jeg at det kun var han som nettopp hadde spist en brødskive med syltetøy og skjønte at det var han som hadde sølt, men jeg måtte virkelig bevise det for han før han innrømmet det. Sa at han var redd for kjeft (34 år) fordi han hadde sølt....bullshit.

 

Er det ikke noe fundamentalt galt??? Anklager jeg han for å virkelig ha et problem, blir han bare sur og avviser meg som om det er jeg som er helt teit.

[Anonym bruker]

Jeg synes pappaen burde finne på ting sammen med sønnen sin. Hvis han synes han er for slapp må han jo finne på morsomme aktive ting sammen med ham ikke sitte der og klage.

 

Helt utrolig!

[Anonym bruker]

Hi

Ja det har jeg også foreslått. Jeg synes ikke jeg kan klage på at han ligger foran tv'n en søndags morgen når vi likevel ikke gjør noe spesiellt. Han er jo på skole hele uka fra 8-16 ca og selv om jeg også til tider synes han har lite interesser og henger mye rundt oss og kjeder seg, så kritiserer jeg det jo ikke på den måten. Ber han gå å finne på noe, om jeg ikke har tid til å gjøre noe med han selv. Kan jo ikke underholde han hele tiden heller.

 

Men faren er av en annen oppfatning. Synes han er så lite flink til å gjøre ting på egenhånd(og trekker alltid inn hvor flink han var når han var liten - bare for å vise hvor mye bedre han selv var). Men når jeg tenker etter har han omtrent aldri gjort noe med sønnen sin, ingen aktiviteter, ingenting. Men han har lovt at de skal gjøre noe, det har bare aldri blitt noe av. Sønnen har jo selv uttalt at når pappan sier at de skal gjøre ditt eller datt, så tror han det ikke før de gjør det, slipper å bli skuffet. Og da det som regerl faller bort, så har det blitt en lur ting å gjøre.