Er det veldig vanlig å ha psykiske lidelser?

[Anonym bruker]

?

[Anonym bruker]

Det er i hvert fall utrolig vanlig å tro at man har det...

[Anonym bruker]

De aller fleste opplever jo i løpet av livet angst, de aller fleste er deprimerte i perioder og de aller fleste gjør merkelige ting, tenker merkelige ting og sier merkelige ting. Men det skal litt mer enn å være litt trist i perioder, være litt redd i perioder og tenke litt merkelig, for å få en diagnose..

[Anonym bruker]

Jeg vt ikke... men det er mer greit å snakke om, og det er mer i "søkelyset" enn det har vært. Tror jeg da..

[Anonym bruker]

Ja, det er det. Enhver alvorlig hendelse i livet kan utløse psykiske lidelser. F.eks samlivsbrudd viser seg ofte å være en utløsende faktor.

[Anonym bruker]

Det er ikke akkurat sjelden. Jeg har jobbet på legekontor(resepsjon) og har opplevd mange som skal ha resepter på medisiner for ett eller annet psykisk. Også folk en aldri hadde trodd skulle trenge noe slikt.

 

Jeg har selv hatt og har vel delvis noe enda som kvalifiserer innen psykiatrien, men de aller fleste er vel som meg - ikke noe alvorlig.... Litt panikkangst tidligere, og ett eller annet udefinerbart(for meg hvertfall) nå for tiden. Går ikke på medisiner for dette nå.

 

 

[Anonym bruker]

Å slite psykisk er nok myye mer vanlig enn de fleste tror. Desverre får ikke alle en diagnose, fordi terskelen for å ta kontakt med feks lege eller psykolog er så høy når det gjelder psykiske lidelser. Så veldig mange sliter seg gjennom angst, fobier, tvangslidelser, div depresjoner og panikkangstanfall helt alene (lettere varianter).

 

Mer alvorlige psykiske lidelser (som feks schizofreni, paranoia, bipolare lidelser, psykoser), blir jo gjerne så åpenbar for både den det gjelder, men også for de nærmeste at her får en større gruppe hjelp til å takle problemene. Men det betyr ikke at de første jeg listet opp har det lettere, det kommer ann på graden og personen det gjelder.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er vanlig for en person å oppleve perioder med angst og depresjon uten at det betyr at de er psykisk syke. Psykisk sykdom som gjør at man ikke fungerer i samfunnet er vel mindre normalt.

[Anonym bruker]

Det sies jo at denne gruppen lidelser er den raskeste voksende i befolkningen. Jeg lurer på om det har gått litt inflasjon i en del psykiske lidelser, og at grensene for hva som er normale følelser og sykelighet har blitt litt dosete. Folk er jo ikke sjenerte lenger, de har sosial angst. Ingen er lei seg eller sturer, de er deprimerte osv. Det er ille for de som virkelig lider av dette, for det blir etterhvert sånn at man ikke tar det så høytidelig siden annenhver nabo påberoper seg no' psykisk no'. det er nesten så jeg lurer på om samfunnet vårt er i ferd med å sykeliggjøre helt normale følelser. Det siste jeg hørte nå var om ei som hadde fått beroligende av legen fordi hun grudde seg så til eksamen. Det er da en helt normal ting å gjøre (altså grue seg til en eksamen), er det ikke?

 

En annen side av det er jo at det er ikke så stigmatiserende lenger å streve psykisk, og mange flere tør å si det høyt.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er farlig å skjære alle over en kam. På den annen side, de som roper høyest om at de har en psykisk lidelse er kanskje ikke de som har det verst.

Etter min erfaring (og flere år med ganske mye problemer pga overgrep i barndommen) er de som faktisk har alvorlige problemer mye oftere flinke til å prøve og skjule dette for omverdenen. Det tok tre psykologer og en psykiater før jeg faktisk åpnet meg nok til å få begynt å bearbeide problemene. Inntil da ble jeg bare sett på som "rar" av andre, fordi jeg trakk meg unna.

 

I motsetning til det hadde jeg ei venninne som høylydt hver dag på skolen deklamerte hvor feit hun var og hvor mye hun hadde kastet opp dagen i forveien for å forsøke å bli tynn (hun så helt normal ut). Samtidig skulle hun absolutt kle seg i supertettsittende klær og flørte med alle gutter hun så, og ja, hun spiste helt normalt når hun var sammen med andre. Hun elsket å lese medisinske bøker, og kom ofte opp med nye symptomer på lidelser hun mente hun hadde (både fysiske og psykiske). Vil kalle det et rop om oppmerksomhet, men ikke noen alvorlig psykisk lidelse.

 

Men, som konklusjon, tror jeg psykiske lidelser er mer utbredt nå enn tidligere. Spesielt er mange utsatt pga en stressende og hektisk hverdag, med økende prestasjonspress både på jobben og ellers. Alt skal ilksom være perfekt i våre dager!

Ja, lidelser er mer akseptert, og ja, det er mange som ser fordeler av å skylde på en faktisk eller innbilt lidelse, men jeg tror at for de som virkelig sliter så går utviklingen fremover iom at man ikke lenger blir sett på som "gal" eller "psykotisk" fordi man går til terapeut.

[Anonym bruker]

Jeg mener virkelig at det har gått litt inflasjon i psykiske lidelse. grensen mellom hva som defineres som sykdom og hva som defineres som normale menneskelige reaksjoner blir mer og mer visket ut.

 

Det sies at psykiske dykdom er den raskest voksende av gruppen lidelser. Jeg vet ikke hvor de tar disse tallene fra eller hvrodan det defineres, men om man ser på alle som kommer ut fra legekontoret med en diagnose inne gruppen psykiske lidelser så kan jeg godt forstå at denne gruppen er voksende. Som en annen her sa; folke er ikke sjenerte, lei seg, gruer seg, osv lenger, Folk har sosial angst, er deprimert osv osv. Folk får sykemeldinger fordi de har hatt en diskusjon med sjefen, frodi de har sovet dårlig, fordi de er nervøse forran en eksamen, fordi de harr opplevd dødsfall i fjern familie, fordi man er bekymret for ungene osv. Alt dette blir gitt diagnoser innenfor gruppen psykiske lidelser.

 

Jeg er helt enig med noen av disse samfunnsmedisinerne som ahr uttalt seg om dette i senere tid. Vanlige menneskelige følelser blir mer og mer sett på som sykdom. Det er legitimt å kalle seg syk og få en sykmelding fordi man opplever nedturer i livet. Det deles ut beroligende eller opstemmende piller som aldri før og vi blir kanskje mer og mer opplært til at livet skal gå på skinner og enhver liten krusning er noe som skal behandles med medisiner eller behandlinger.

 

Jeg synes dette er veldig synd for de som faktisk sliter med alvorlige psykiske lidelser. Mennesker som kanskje må stå måndsvis i kør for å få den behandlingen de trenger fordi køene fylles opp av mennesker som vil ha behandling for helt vanlige nedturer. Jeg tror dette også gjør at mange tar virkelige psykiske lidelser midre alvorlig fordi "alle" har en eller annen psykisk diagnose...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig vanlig ja, men det er veldig mange grader av en psykisk lidelse.

Men jeg er enig med de over her som sier at det er lettere for folk nå enn før å si at de har en psykisk lidelse, selvom det egentlig gjelder et dagligdags problem. Som at man ikke sier at man er lei seg etter et samlivsbrudd, men deprimert.

 

Det sies at det er mer åpenhet om psykiske lidelser, men jeg ser enda mye fordommer. Det at jeg var innlagt på psykiatrisk for en del år siden og mine psykiske lidelser jeg hadde da (før jeg fikk barn) opplever jeg enda at man må være forsiktig med hvem man forteller hva.

 

Mulig det blir feil å si at det er blitt for lett for noen å gå ut å si at de har psykiske lidelser, men å si at du har sosial angst for så å gå ut blandt store folkemengder å ikke virke utilpass i det hele tatt, snakke med alle ol. føler jeg blir feil. Om det er sånn for noen at de klarer dette tiltross for sosial angst vet jeg ikke. Vet bare med meg selv at om jeg havnet i en liten folkemengde snakket jeg ikke med noen, fikk ikke øyekontakt med noen å risikerte å få angstanfall.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner hvertfall mange som sliter, og har selv gjort det (til tider ennå også). Og det har nok blitt mange flere som har en eller annen lidelse pga hvordan verden vi lever i er/har blitt.

Mer stress, mer å gjøre, mer forventninger osv.

 

Det er nok mange som bruker sånne ting, uten at de egentlig har en psykisk lidelse, men for de som faktisk sliter, så er det frustrerende at man ikke alltid blir tatt på alvor.

 

Som f.eks det med sjenert eller sosial angst.

Jeg er nok litt av begge deler, men mange prøver å si at jeg bare er sjenert, noe som ikke stemmer.

 

Fordi jeg vil så gjerne være sosial (liker å være med venner, bli kjent med folk osv.), vil gjerne være med på familieselskap o.l, er veldig pratsom og utadvent av meg (når det kommer til folk jeg kjenner godt.) osv osv.. men noe i meg stopper helt opp i store folkemengder.

Jeg greier ikke alltid møte opp i selskaper, vet ikke hva jeg skal si til folk, og før kunne det være så ille at jeg ikke klarte å dra på butikken eller åpne døra.

 

Har hatt det veldig fælt til tider pga dette, og når da folk påstår at jeg bare er sjenert, så sårer det faktisk.. for jeg vil jo så gjerne.

 

Har også slitt med depresjoner, noe jeg i en del år, ikke innså selv og etterhvert prøvde å skjule, alle så på meg som en blid og positiv person.

Og fordi jeg selv ikke tok dette alvorlig, så utviklet det seg, og jeg fikk diagnosen "suicidal", fikk spiseforstyrrelser og begynte å drikke en periode. La meg også inn frivillig.

 

Uansett, så bør folk være mer obs på det, ikke tro at folk bare "later" som. det er forferdelig vondt for de som sliter.

[Anonym bruker]

Jeg opplever at kjæresten min insisterer på at jeg har en psykisk lidelse, men jeg ser det ikke sånn selv. Jeg mener heller at, ja, jeg sliter med bekymringer for å føde for tidlig,og jeg har ingen tillit til at han vil rekke å stille opp på fødselen siden han ikke kjører bil selv, og det alltid tar to-tre timer fra han har avtalt med sjåfør, til sjåføren faktisk kommer...Dette mener han at er psykiske problemer, at jeg er så pessimist at jeg burde få time hos psykolog for det, og at jeg burde bli medisinert...

 

Så, etter å ha opplevd dette selv, tror jeg det er mange som kaller vanlige hverdagsbekymringer for psykiske problemer ja.

 

Kjæresten til venninna mi påstår også at hun har psykiske problemer og er negativ, dette fordi hun ikke stoler på ham etter gjentatte utroskap...Som hun sier selv: "Jeg har ett problem jeg, og det er at typen min ligger med andre, finnes det medisiner mot det??"