Mitt ensomme liv

[Anonym bruker]

Jeg har et barn og er uføretrygdet ,Grunnet angst og tildels depresjon.Jeg er alene jeg har omtrent ingen venner.Vet ikke hvordan det er å ha venner nesten ,Har vært syk i så mange år.Så traff jeg en mann å vi fikk barn.Det gikk ikke så greit å nå sitter jeg her alene..Helgene er værst for da føler jeg meg veldig ensom.Får endel avlastning fra barnefar og min familie..Men er det andre som har det sånn som meg.Hvordan har det gått for dere å være alene med ett barn og all oppfølgingen som man må være med på.Kan ikke bure meg sånn inne lenger som jeg har gjort.Ikke er det noen barn i familien heller,så det er ganske så stusselig.Jeg har begynt å trene nå for å prøve å føle meg bedre men jeg føler ikke jeg kommer videre.Sitter liksom fast.Tror aldri jeg hadde klart å jobbe mer enn en gang i uken.Er mye sliten men har et fantastisk barn som utvikler seg normalt..Har blitt veldig mye mobbet og føler meg underlegen andre mennesker.Føler mobbingen har gjort veldig skade..Føler meg bare veldig ensom og unormal som hater sosiale sammenhenger,..... Syns ting er vanskelig.

[Anonym bruker]

"stakkars deg!" TA DEG SAMMEN,SLUTT Å SYT!!!! IKKE RART DU IKKE HAR VENNER!!!!!

[Anonym bruker]

En ting er i alle fall sikkert: Det nytter ikke å grave deg ned i hvor ille all ting er. Du må rett og slett ta tak i situasjonen din, ellers kommer til barn til å bli sterkt skadelidende. Kontakt fastlegen, få hjelp til psykolog, medisinering, whatever. Kom deg inn på noe slags attførings- eller utdanningsoplleg. Kom deg ut og møt folk!

[Anonym bruker]

Positivt at du har begynt å trene. Smil og småprat litt med andre, f.eks på trening, aktiviteter du er på med barnet, i parken. Trenger ikke være lange samtaler. Skaff deg en hund. Forstår at selvtilliten din ikke er på topp, etter år med mobbing. Lykke til!

[Anonym bruker]

Usakelig kommentar der...

 

 

Ta kontakt med frivllighetssentralen i kommunen!

Ev la barnet ditt begynne på en aktivitet, så kommer du i kontakt med andre foreldre.

 

Alle kommuner skal også ha en psykisk helsetjeneste, gjerne med tilbud om forskjellige aktiviteter!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du sier jo selv at dette ikke er noe bra.

Da er jo det eneste du kan er å gjøre noe med det;)

 

Skjønner at du er syk og at det ikke er bare,bare, men det virker som du hvertfall har kommet dit at du innser at dette ikke fungerer i lengden.

 

Bruk barnet ditt som styrke- og grunn til å ta tak i dette!

 

Ta kontakt med fastlegen og fortell det som det er. Regner jo med at legen faktisk vet om din situasjon siden du ikke er i jobb, men hvis du sier at du vil gjøre noe med det, så får du også hjelp!

 

Om det er psykolog, samtaleterapi, eller hva som hjelper deg spiller ingen rolle;)

Kanskje du har noen i familien som du kunne snakket med? Noen som er villig til å "gi deg et spark bak"

Tving deg til å gjøre småting som du egentlig frykter- om det er å gå på butikken eller møte opp på mindre sosiale ting som foreldremøte i barnehagen el så vil det uansett hjelpe deg til å se at det går an;)

 

Ønsker deg lykke til- og håper du tar tak i situasjonen til deg og ditt barn:)

[Anonym bruker]

Start med å finne en hobby, en ting som du kan gjøre EN ettermiddag i uka? Det kan være kor, svømming, idrett, yoga, veldedighet... Alt mulig. Da får man en unnskyldning for å treffe andre, og det er mye lettere å komme i gang om man har faste ting å forholde seg til hvor man vet at man treffer andre.

 

Ellers er frivillighetssentralen et godt tips.

 

Klem

[Anonym bruker]

Kanskje HI er engstelig for å møte mobbere som dere, om hun våger seg ut.

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan forhold du har til barnets far. Hva med å gjøre noe sammen dere tre. Gå i dyrepark, teater, tivoli osv.