Hvordan takler man en spontanabort?

[Anonym bruker]

Hadde begynt å venne meg til tanken at jeg var gravid og begynt å glede meg over livet jeg hadde i magen.

Men så mistet jeg..

Ble jo trist og skuffet, men prøvde å si til meg selv at det er en grunn for at det skjer.

Venner og familie går veldig på nåler rundt meg og jeg merker at det gjør det nesten verre. At de forventer nesten at jeg skal bli en nut case pga dette.

Kan jeg forvente en kraftig reaksjon eller går det som regel bra med folk som aborterer?

Merkelig spm, men jeg merker at folk er merkelige rundt meg, som om jeg var laget av porselen..:-/

[Anonym bruker]

Hei, må få starte med og si at det var veldig trist at du har mista.

Det er nok ikke noe fasit svar for hvordan man reagerer på en sa, ma ex.u osv osv. Men at det er tungt, det er det absolutt. Har selv mistet 6 ganger og reagert forskjellig fra gang til gang. Man må selv kjenne på hvordan man vil gå fram for å komme seg gjennom sorg prosessen. Noen trenger langre tid enn andre for og kunne komme seg opp i gjenn, mens andre kommer seg fort. Det betyr ikke at man ikke syns det er trist og tungt selv om man kommer seg fort, man er jo forskjellig så sånn er det bare. Det er jo noe man bærer med seg resten av livet. Man må bare finne sin egen måte og komme seg tilbake til hverdagen på om det tar lang tid eller kort tid.

Om du føler at det egentlig går greit så er det helt greit at du kommer deg opp og ut i gjenn, dette må du selv kjenne på.

Om det er noen trøst, så er det som regel en stor feil på foster som gjør at man mister før uke 12. Da støter kroppen det fra seg, for at det rett og slett ikke er levedyktig dessværre. Jeg velger og tenke at det er på en måte litt lettere og miste før uke 12, enn å få beskjed etter fler mnd at ungen ikke vil klare seg og de må ta h*n ut osv. Jeg sier ikke at det dermed er lett og miste uansett hvor langt/kort man er på vei, men heller så tidlig enn sent.

Man kan få en etter reaksjon, men ikke steng deg inne i frykt for at dette kan sje, kommer det, så kommer det. Håper virkelig at du ikke gir opp pg av denne dårlige opplevelsen, masse lykke til videre. Ble litt langt svar hær, men men :0)

[Anonym bruker]

For meg var det annerledes, ingen rundt meg reagerte noe særlig. Ikke jeg selv heller, var litt rart med en gang, men iom at jeg så vidt hadde vent meg til tanken at jeg skulle ha barn, var det lett å snu om til at jeg ikke skulle likevel. Mistet når jeg var 10+3, hadde vært hos lege og fått bekreftet at alt var som det skulle dager i forveien. Nå var mitt svangerskap uplanlagt, jeg var student, og hadde det ikke vært for at samboeren min veldig gjerne ville beholde, ville nok abort vært et naturlig valg for meg. Så kanskje det derfor var lettere for meg å komme meg videre? Likevel fikk jeg en (liten) reaksjon senere, da det virket som om alle tok det som en følge at det gikk bra, synes det var litt sårt.

 

Poenget mitt er at det ikke er noen fasit på hverken hvordan du eller de rundt deg skal reagere. Men om det går bra med deg merker vel de rundt deg det, og slutte å gå på tå?

[Anonym bruker]

HVordan man reagerer kommer vel an på hvordan man er som person, hvor langt man var i svangerskapet og andre omstendigheter.

Jeg spontanaborterte et par dager etter positiv test. Graviditeten var ikke planlagt, men jeg hadde akkurat rukket å begynne å glede meg over det.

 

Likevel gikk det helt OK da jegs pontanaborterte, og jeg har ikke hatt fnugg av psykiske problemer eller sorgreaksjoner i ettertid.

Jeg vet jo at dette er veldig vanlig, og at når det skjer er det som oftest fordi det var noe galt, så fosteret ikke kunne ha utviklet seg til et barn uansett.

 

 

[Anonym bruker]

Føler med deg! Jeg ble kjempelei meg da jeg mistet. Vi hadde prøvd lenge, nesten gitt opp, også satt den endelig. Også mistet jeg. Gråt i dager og uker etterpå. Det som hjalp meg var en veldig forståelsesfull fastlege som sykmeldte meg to uker (er ellers "vanlig" å bli sykmeldt i tre dager...) for at jeg skulle komme meg psykisk etter spontanaborten. Jeg fikk da "tid" og rom til å bearbeide det som hadde skjedd og gå videre. Hadde jeg blitt tvunget på jobb tror jeg at jeg hadde fått etterreaksjoner fordi jeg ikke hadde fått bearbeide det som hadde skjedd. Selve bearbeidingen gikk veldig på det at man skal ha respekt for at kvinnekroppen ordner opp med noe som nok ikke er levedyktig. Også er det jo en slags trøst i at man har denne opplevelsen felles med veldig mange andre kvinner. Fikk også mye støtte fra de rundt meg. Men som en skriver lengre opp, man bærer det jo med seg videre. Innimellom tenker jeg på det som aldri ble. I tillegg hadde jeg vanskelige tanker rundt måten det skjedde på. Jeg var blant annet alene hjemme. Det var forferdelig. På ullevål gyn pol var det virkelig skikkelig samlebånd. En ren teknisk undersøkelse som fastslo det jeg allerede visste, at det ikke var liv. Ingenting om hva jeg kunne forvente av rent fysisk art. Jeg skulle feks ønske at (den kvinnelige!) gynekologien hadde fortalt om hvordan denne blødningen er, for den er jo spesiell for å si det mildt.

 

Jeg ble gravid igjen raskt etterpå, bare tre måneder, det hadde avgjørende betydning for veien og tenkemåten videre. I tillegg hadde jeg et barn fra før som jeg kunne øse kjærlighet og omtanke over. Man reagerer nok veldig ulikt. Min reaksjon var nok delvis et resultat av at det var så veldig etterlengtet og at jeg så for meg et lite barn med én gang.

[Anonym bruker]

Anonym 12.46 her, glemte å ønske deg lykke til videre! Håper du finner din riktige vei videre :-)