den altoppslukende kjærligheten.. vil den blekne???

[Anonym bruker]

som 18 åring ble jeg sammen med drømmegutten/mannen, han var vakker, snill og perfekt på alle måter. Han var da 19 år. Jeg kunne ikke tro at jeg kunne kapre en som ham. Jeg hadde årene før dette opplevd en mor som ble suicidal og 2 voldtekter.. så jeg var rimelig skjør. Og i mitt hode så var jeg kun et tidsfordriv frem til han fant sin drømmedame.

 

Vi flyttet sammen 1 år senere, langt fra begges hjemsted og begynte på studier. Jeg ville gjøre ALT for at han skulle ønske å beholde meg.. og utslettet til slutt meg selv. Jeg ble deprimert 1 år senere. Han var mye sint og trodde jeg var utro siden jeg forandret personlighet. Vi ble giftge for hverandre.

 

Etter 3 år var det hele over. Ikke noen stor krangel som endte det hele, men vi var enige om at vi skulle dra hvert til vårt. Jeg dro hjem, han studerte videre.

 

Aldri senere har jeg vært så forelsket, kjent hjertet slå så fort. Jeg gikk forbi ham på gata en gang for 5 år siden. Vi ble begge bare stående å stirre. Klarte ikke si noe. Jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe. Hadde bare lyst til å løpe mot ham og ta rundt ham. Jeg var da alenemor til et lite barn og barnefaren var med meg, så jeg snudde meg bare og gikk.

 

Nå er det 7 år siden vi dro hvert til vårt, jeg er gift med 3 barn. Jeg valgte en mann jeg ikke var forelsket i, fordi jeg ikke ville bli selvutslettende igjen. Han er derimot forelsket i meg. Men de følelsene glemmer jeg aldri. Vi har noe sporadisk kontakt. Og har de siste to årene fått vite at han har valgt å være alene fordi han ikke finner kjærligheten igjen. Ikke noe som kan sammenliknes.

 

Jeg var for umoden til å takle det vi hadde. Var FOR redd for å miste ham, og klarte ikke kommunisere dette på en god måte til ham. Jeg vet NÅ hva jeg skulle gjort får å beholde det vi hadde. Men det er noen år for sent.

Synes det er trist å vite at jeg ikke skal oppleve de følelsene igjen. Redd for meg selv hvis jeg noen gang skulle treffe på ham alene.

 

Selvsagt er jeg glad i mannen min. Jeg elsker ham, han er far til to av mine barn. Han er ikke perfekt og kan irriteret håret av meg flere ganger om dagen. Men jeg vet hvem jeg er hele veien og mister ike meg selv. MEn samtidig så føler jeg at hvis VI ikke blir bedre sammen, så vet jeg ikke om jeg orker oss lenger. Føler at ALT har blitt et kompromiss.

 

 

Noen som har opplevd liknende? Noen som har råd?