MÅ bare blåse ut litt frustrasjon!!!! Laaangt

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne da det egentlig er en lang historie!!!

 

Jeg og min samboer er naboer med hr og fru Z (jeg kaller dem det her...). Vi kjente dem litt fra før og syntes det var kjekt å flytte til et nytt sted hvor vi i det minste kjente noen.

Det hele begynte da vi dro på ferie sammen og hr og fru Z ville på nattklubb mens jeg og min samboer ville på hotellrommet og kose oss litt for oss selv. Den natten fikk vi en utrolig frekk sms hvor hr Z skjelt oss ut og kalte oss ubesluttsomme og treige mennesker. han mente at de var ungdommene i forhold til oss. Hr og fru Z er noen år eldre enn meg og min samboer... Det var da begeret begynte å fylles...

Senere skulle han komme med mange gjentakelser om at vi var ubesluttsomme og så kunne han hovere over hvor mye pnger han har og hvor treige vivar med oppussingen vår... Det verste var at fru Z ikke viste noen tegn til å prøve å forsvare oss eller bry seg i det hele tatt...

 

Så følte vi ting roet seg og hr Z fortalte plutselig at han hadde en slags sykdom som gjorde at han hadde slike utbrudd og han ba om unnskyldning. Dette syntes vi var fint gjort av ham og vi ble litt bedre venner igjen.

Det skulle også vise seg at denne sykdommen gjorde det vanskelig for dem å bli gravide. omtrent samtidig som de fant det ut, fant jeg ut at jeg har pcos, noe som gjorde det vanskelig for oss også å bli gravide. Dette var et sårt tema for begge par, og vi følte at vi hadde hverandre å snakke med .

Så skulle de få hjelp til å bli gravide og fru Z måtte sette noen hormonsprøyter. De klarte ikke sette dem selv og spurte meg om hjelp siden jeg er sykepleier. Jeg hjalp dem med glede og fulgte spent med på utviklingen. Samtidig begynte ting å skje i kroppen min. Jeg holdt på å slanke meg, men vekten ville ikke gå mer ned. Jeg følte noe var i gjære og tok en graviditetstest som var positiv!!! Gjett om jeg var glad!!! Men dette holdt vi for oss selv til vi visste om hr og fru Z også var gravide.

Da vi endelig fikk vite at de var gravide jublet vi i lag. Det var ikke planlagt slik men vi hadde termin med 2 ukers mellomrom.

 

Men så begynte ting og krølle seg igjen. Det ble så veldige diskusjoner om kjønn og hvem som kom til å få hva og hr Z ertet min samboer skikkelig med at vi kom til å få jente og at han måtte gå med rosa dukkevogn og leke med barbie, mens hr Z kom til å spille fotball med sin gutt. For meg spilte det ingen rolle hvilket kjønn det var, og det samme gjaldt min samboer. Vi håpte bare ting gikk bra. Ironisk nok fikk vi gutt mens hr og fru Z fikk jente....

Mens jeg gikk gravid, surfet jeg mye på nett og ble med på BIM treff og traff nye mennesker. Jeg følte ikke det store behovet for å være med fru Z, for annet enn graviditeten følte jeg ikke at vi hadde så mye til felles. Men det var et konstant mas fra dem, og innimellom kom hr Z med utsagn som såret skikkelig. Jeg følte han gjemte seg bak sykdommen og at han egentlig kunne kontollere seg. Hr Z mente jeg burde være mer med fru Z og jeg prøvde, og tok henne med på kino og shopping og turer, men hun gadd liksom aldri ta initiativet selv... Derfor tok jeg ikke henne med på BIM treff for jeg følte hun kunne funnet sin egen gruppe hvis hun hadde giddet.

Dessuten var dette med sykdommen og at de fikk hjelp til å bli gravide en hemmelighet som vi ikke kunne si til andre. Jeg og min samboer går derfor rundt og er redd for at vi får skylden dersom det kommer ut til folk, selv om vi ikke har interesse av å si det til folk.

Etter barna ble født har jeg ikke hatt så mye kontakt med dem. Jeg går turer er med på babytreff og koser meg.

Så kommer siste utblåsningen min... I går møtte jeg hr Z utenfor. Han husker ikke engang navnet på sønnen min.. Han var frekk nok til å si til meg at de ser når jeg går på tur og hvorfor jeg ikke tar med fru Z på tur.

Jeg ble veldig paff over at de får med seg hver gang jeg går ut. Sannheten tør jeg ikke si til dem, at jeg finner dem uutholdelig å være med... Jeg har gått et par turer med fru Z, men kommer hjem i dårlig humør, for alt jeg forteller stolt om fremskrittene sønnen min gjør, forteller hun at datteren hennes gjør så mye bedre. Derfor går jeg på tur uten henne.

 

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre...

Noen som har giddet å lese alt og har noen gode forslag?

Kan være det er dårlig gjort av meg å være slik, men jeg er bare så lei...

[Anonym bruker]

Uff for et par....! Jeg synes du skal fortsette å unngå dem, men UTEN dårlig samvittighet.

Slike mennesker bryter oss bare ned, og det er bedre og ha dem på avstand.

Ikke vil det hjelpe å si dem "en sannhetens ord" heller, for de vil aldri klare å se egne feil, og ta det til etterretning.

 

Hold deg bare unna er mitt råd.

[Anonym bruker]

Kjedelig situasjon. Ikke ha dårlig samvittighet for å å unngå dem!

[Anonym bruker]

Herre, for ett par! Unngå dem, rett og slett. Kommer mannen og sier noe igjen, så sier du rett ut at han ikke har noe med hva du gjør på fritiden din, eller hvem du er sammen med. Du kan evt si at om kona har lyat til å gå tur, så får ho ta kontakt.

 

Ikke bry deg om han..han virker jo en "smule" rar! Hva sa de da de fant ut at de skulle ha jente og ikke gutt da forresten?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere:)

Prøver å styre unna dem, men de er naboer så det er ikke alltid like lett.

men men, jeg får prøve å holde forholdet på et overfadisk plan...

 

De ble litt stille og spesielt han ble lang i masken da vi sa vi skulle få gutt, og han var veeldig stille da de etterpå fikk vite at de skulle få jente.

 

HI