Arbeidslivet for tøft?!

[Anonym bruker]

Jeg får inntrykk av at fler og fler rundt omkring blir sykemeldte. De som først "forsvinner" fra arbeidslivet har vansker med å komme tilbake igjen. De ender ofte opp som uføretrygdede eller med en form for stønad. I tillegg så er det mange gravide som er sykemeldt.

Hva er grunnen?

Er arbeidslivet for tungt?

Er det for mye fyskisk- og psykisk stress?

Er det noen i det hele tatt som kommer hjem fra jobb uten å være veldig sliten?

 

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager kan hvem som helst bli uføretrygdet?

Må ikke legen ha en god grunn for å mene at en person ikke er i stand til å jobbe?

[Anonym bruker]

Man må ha grunner til å få uføretrygd da. Men det virker som fler og fler faller ut fra arbeidslivet...

[Anonym bruker]

For å få uføretrygd slik lovverket er i dag må du stå med et ben i grava.

Men det er mange som går på andre stønader.

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke sykemeldt og har heller ingen planer om å bli det om det ikke er veldig nødvendig. Har vel vært sykemeldt ca en uke til sammen i mitt liv, da bare 1-2 dager for diverse smågreier.

 

Men jeg tror at mange sykemelder seg rett og slett av så enkle grunner som at de er lei, har lyst på litt fri, stress, de er slitne.

 

Jeg jobber i butikk, og synes det til tider er nesten uutholdelig slitsomt! Butikken jeg jobber er en "alt mulig-butikk" på maaange mange kvadatmeter, og etter 8 timer løpende frem og tilbake på betonggulv må jeg innrømme at jeg har ikke overskudd til noe mer den dagen. Kommer hjem og setter meg i sofaen og går å legger meg etter noen timer. Og jeg har inntrykk av nesten uavhengig av hvor man jobber, er det egentlig et par personer for lite på jobb slik at det er ekstra mye å gjøre for de som jobber. Så skal innrømme at jeg noen ganger har drømt litt om å brekke en arm eller en fot så jeg kunne fått meg litt fri, så sønnen min kunne få sett en ikke-utslitt side av sin mor.

[Anonym bruker]

Jeg er sykmeldt fordi jeg ikke klarer å fungere med ryggen min. Jeg prøver alt som står i min makt for å finne noe som kan hjelpe på min rygg og jeg presser meg på jobb noen dager i uka så fort jeg klarer for å henge med. Jeg er bare 27 år og uføretrygd er absolutt ikke et alternativ og ikke en gang en tenkt tanke fra min side.

 

Vil tro folk har sine grunner. Noen er late og andre sliter virkelig.

[Anonym bruker]

Kan igrunn bare snakke for meg selv. Er sykemeldt nå under graviditeten og har vært det nesten alle månedene. Grunnen til det er bekkenløsning og vondt i ryggen, har en veldig fysisk jobb i resturang og det ble altfor tøft å skulle gå mange timer der. Til vanlig når jeg jobber går jeg ofte 10- 12 timers skift, vi er alltid underbemannet, og er alltid sliten når jeg kommer hjem. Er ikke en jobb man kan bli i over lengre tid når helsen begynner å skrante litt for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er like mange grunner til sykmelding som det er sykmeldte. Jeg regner med at du snakker om langtidssykmeldinger, ikke de en-to ukers sykmeldingene du får når du har influensa eller lungebetennelse elns.

 

At folk "ofte ender opp med uføretrygd" er nå en påstand fra din side. Det er ikke spesielt lett å bli uføretrygdet i dag. Det er heller ikke spesielt lett å bli sykmeldt, er min erfaring.

 

Jeg leser stadig uttalelser om "jeg vurderer å sykmelde meg", men det er da vitterlig LEGEN som sykmelder, ikke pasienten. Og hvis legen sier nei, da FÅR du ikke sykmelding.

 

NAV kan faktisk også overprøve legene og nekte å betale ut sykepenger hvis de mener at det ikke er god nok grunn for sykmeldingen. I tillegg er det jo innført ordninger med gradert sykmelding og aktiv sykmelding for at den sykmeldte skal beholde en viss kontakt med arbeidsplassen.

 

Jeg tror uansett at arbeislivet er tyngre nå enn før, psykisk om ikke fysisk. De fleste arbeidsplasser har stort fokus på endringsprosesser og effektivitetspress. Tidligere var det mer vanlig at man gikk ut i en jobb og hadde samme jobb til pensjonsalder, nå er det vanligere å skifte jobb og arbeidssted flere ganger i løpet av livet. Innskrenkinger og oppsigelser er en del av hverdagen for mange. Institusjoner er ofte underbemannet.

 

[Anonym bruker]

Jeg blir sliten av jobben min fordi jeg aldri får skikkelig fri. Er jeg syk eller hjemme med syke barn bare hoper arbeidet seg opp og jeg må jobbe dobbelt for å ta igjen det tapte.

 

Da jeg var i permisjon ble ingenting av mitt arbeid gjort og jeg måtte jobbe overtid hver uke i mange måneder etter at jeg var tilbake for å komme i rute igjen. Sånt blir man sliten av.

 

Ikke at jeg er sykemeldt eller har planer om det, men jeg ser meg om etter en annen jobb hvor arbeidsgiver tar litt mer hensyn eller i det minste stillingen er underlagt vanlige arbeidslovgivning.

[LinnisR83]

Jeg tror press og prestasjonsangst gjør at folk blir mer slitne i dag enn før. Kjenner det selv, egentlig, at det er beintøft å jobbe 100% (jobber også skift som gjør det ekstra vanskelig) være en god mor, og prestere slik jeg hører andre presterer i hverdagen (da det sikkert er overdrevent fra deres side også) Samtidig som man skal skjøte et hus og andre faktorer som venner,mann og fritid. Dette er MYE, og jeg tror rett og slett man blir utslitt, og utbrent mye fortere i dag enn før. Det psykiske blander seg jo selvfølgelig med det fysiske i kroppen, og man blir fortere syk og får fortere fysiske skader om man ikke er helt tipptopp i psyken.

 

Jeg tror likestilling, prestasjonspress, og stille krig med naboen om hvem som har det dyreste av det dyreste,eller beste av det beste, er nøkkelordene her....

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle er heg sykemeldt pga bekkenløsning og fordi arbeidsgiver overhode ikke legger tilrette. Mye alene på jobb, og 8 timers dager blir fort til 10 timers ++ har ingen jeg kan overlate arbeidet til om jeg ikke klarer mer, og kan heller ikke bare dra med et venterom fullt av pasienter...

 

[Anonym bruker]

To av mine venninner er begge personer som i perioder har gått lange strekk sykemeldt. Den ene er nå uføretrygdet.

 

Jeg tror nok at den gangen de ble sykemeldte, så var det en reell grunn som tok lang tid og behandle. Men jeg tror også noe skjer når man går hjemme over måneder. Det blir behagelig og komfortabelt, og arbeidslivet blir veldig fjernt, og man sysselsetter seg på hjemmebane, slik at man får fyllt dagene likevel. Jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av disse jentene synes å ha så store fysiske plager lengere at de ikke kunnet gå på jobb. De vasker og pynter og shopper og trener. Hører ikke en eneste dag at de ligger til sengs annet enn ved forkjølelse. De er på meg med en gang jeg har fri, om vi skal til byen eller på kafe, og det er heller aldri nei i deres munn hvis jeg spør om vi skal gå en tur i skauen etc.

 

Hun ene ble i utgangspunktet sykemeldt for noen år siden pga en betennelse i albuen. Og når legen ikke kunne finne grunn til å sykemelde henne lengere, begynte hun og skylde på psyken og angst. Dette er det jo veldig vanskelig for en lege og påstå at man ikke har, men jeg som kjenner henne kan si at hvis hun sliter med angst, så har vi alle angst. Hun er kjempesosial, går masse på byen, reiser til inn og utland etc. Denne angsten hindrer henne isåfall overhodet ikke til å leve et liv som alle andre lever.

 

Så jeg tror de lyver så det renner ut av de når de går til legen. For de vil ikke jobbe! Hvorfor skulle de det liksom?

 

Jeg er sjokkert over den dårlige arbeidsmoralen blant unge mennesker. Og mindreverdighetsfølelsen som kommer snikende etterhvert blir ikke akkurat bedre den dagen de kanskje kunne tenke seg og begynne i lønnet arbeide. Hvem vil ansette de? Men så fremtidsrettet er de ikke.

 

Jeg tenker den dagen barna mine blir så store at de skal begynne og fortelle andre barn hva foreldrene gjør. Stilling: uføretrygdet. Stilig.

 

 

Men bare så det er sagt, så handler dette om de som sykemelder seg UTEN grunn. Jeg snakker ikke om de som faktisk er så syke at de ikke kan eller klarer jobben sin. Tenker at de som blir sinte på denne innlegget, føler seg nok litt truffet.

[Anonym bruker]

Jeg var selv (desverre) arb.ledig da jeg ble gravid, startet å søke på jobber så fort jeg fikk positiv test. Dette var i uke 5, i uke 8 fikk jeg ekstreme smerter, og blødning, legene trodde det var SA, og sa det bare var å vente. I uke 10 hadde fortsatt ingen ting hendt, og jeg gjorde noe husvask og søkte videre på jobber, hadde fortsatt lettere blødninger. Fikk UL for å se om fosteret var dødt, eller hva som skjedde videre. Etter grundig undersøkelse og vurdering, fikk jeg total forbud mot jobb fra legen, får ikke gjøre husarbeid eller noe heller, dette pga risiko for at det skal gå galt. Er nå i uke 23, om jeg gjør husarbeid, løfter tungt osv. så starter jeg å blø, og får smerter i livmorregionen. Heldigvs er dette første barnet, så jeg ikke har store søsknen å måtte ta vare på.

 

Så i noen tilfeller er det faktisk fordi legen sier det er det beste for mor og barn.

[Anonym bruker]

Når man går på en smell fordi man har for mye og gjøre, så bør man ta tak i det før det går for langt. Og jeg tror småbarnsforeldre kompliserer det hele med å ha for mye og gjøre på fritiden. Man må heller prøve og gå ned i stilling og kutte ut en eller flere fritidsaktiviteter. Alle må jo gå på jobb, vi har jo alle et ansvar for at samfunnet skal gå rundt. Men mange jeg kjenner går heller og sykemelder seg fra jobben slik at de kan opprettholde fritidsaktivitetene på hjemmebane. Det blir jo helt feil og provoserer meg som prøver alt jeg kan og gå på jobb slik at det ikke skal bli mere på de jeg jobber sammen med.

 

Når jeg kommer hjem fra jobb så sliten at jeg kunne spy, så dropper jeg alt av planer og legger meg grytidlig. Nei, det er et dritakjedelig liv, men sånn er det bare.

 

Synes ikke det er et samfunnsansvar at folk blir utbrente. Folk brenner seg selv ut.

[Himmel og hav]

Ja, jeg tror at i mange bransjer er det tøffere nå enn før. Da jeg begynte å jobbe i barnehage for 20 år siden var vi 3 ansatte på 7 småbarn. Så ble det 8 barn, nå er det 9. Parallelt med dette har vikar- og overtidsbudsjettene krympet, vi har krav om innsparinger og trusler om nedleggelse hengende over oss vært år, og med få års mellomrom må vi sloss for ikke å bli fratatt en halv stilling pr. avdeling. Kjøkkenassistentene har vi mistet, rengjøringsstillingen er redusert, men kravet om matservering og hygienetiltak er opprettholdt.

 

I tillegg så har kravene i forhold til dokumentasjon, individuelle planer, og serviceaspektet overfor foreldrene økt. Mange oppgaver har blitt lagt på styrer, som i sin tur må skyve noe ned på oss ped.ledere. Så kravene øker i alle ender, men det følger aldri ressurser med.

 

Slik tror jeg det er på mange arbeidsplasser, ihvertfall i det offentlige. Da blir også mulighetene for å fungere i jobb med redusert helse dårligere. Man er rett og slett avhengig av folk som fungerer 100% hver dag, ellers går det ikke rundt. Derfor blir terskelen veldig høy for de av oss som ikke har så god helse eller har et dårligere funksjonsnivå, og man blir skviset ut av arbeidslivet.

[LinnisR83]

Enig med deg i dette, men det blir en for enkel konklusjon. Jeg er sånn at jeg nå kan legge meg fint i 20-21 tiden og sove til vi står opp for så å dra på jobb dagen etter. Men nå er ikke alle liv like a4 som mitt. Og mange har flere barn enn meg, og andre faktorer som spiller inn i hverdagslivet. Jeg mener at om man lever for jobben, har det gått for langt, og man kan da ikke kutte alt i hverdagslivet fordi at man skal jobbe? Hva sitter du igjen med den dagen du skal forlate verden? Et godt ord på cv`en? Samfunnet er bygd opp på feil måte, syntes jeg, og jeg selv kunne fint gått tilbake til da damene kunne være hjemmeværende og stelle hus og hage. Men denne forventningen til damer og mødre generelt er jo helt vill!

[Anonym bruker]

Av de som fremdeles er 100% sykmeldt etter 8 uker, er det faktisk hele 50% som aldri kommer i jobb igjen! Det er ganske skremmende...

[Gjest]

Det var bare et kort tid historisk sett på femti- og sekstitallet at kvinner kunne kose seg som husmødre på heltid, takket være gunstige skatteordninger fra staten.

 

Før den gang strevde damer som vaskekoner, fabrikkarbeidere, bønder osv og ungene gikk for lut og kaldt vann av ren og skjær nødvendighet. Jeg blir irritert når fortiden glorifiseres på den måten Min kjære farmor, for eksempel, måtte tilbake på jobb seks uker etter fødselen. Hvis ikke hadde hun mistet jobben sin og familien kunne ikke klart seg uten hennes inntekt ... sånn var det på trettitallet.

 

[Anonym bruker]

Til 10:11: Du fortalte om veninnene dine som slet med kroppslige plager og når disse var over så skyldte de på angst/psyken.

 

Jeg tror det at selv om de takler hverdagssyssler, så er er det mange som sliter med angst for å komme tilbake på jobb. Når man har vært borte fra jobb over en lengere tid, så er det litt "skummelt" å tenke på å skulle gå tilbake på jobb. Man er kanskje usikker på sitt eget prestasjonsniå og hvordan man vil takle det. Hvis man har erfaring av å bli i dårlig form av å jobbe, så skjønner jeg at det ikke er særlig fristende å prøve på nytt. I tillegg som du sier, at man trives hjemme og derfor heller ikke savner arbeidslivet.

 

Når man først skal jobbe i dagens samfunn, så må man yte 100 %. Man kan ikke for eks komme i en bhg å si at man kan passe på barna, men ikke delta i påkledning/avkledning, bleieskift osv. (Kanskje i en kortidsperiode, men ikke over lengere tid)

[LinnisR83]

Javisst. Man skal absolutt ikke undervurdere damene hverken før eller etter denne tiden. Men det jeg prøver å få frem, er at da de jobbet hele dagen med vask, åker, kyr eller andre ting, hadde de ikke det presset som er laget av alle i samfunnet i dag. Nå skal man ha den nyeste bilen, de nyeste bilsetene til ungene, de nyeste reima dressene, og de nyeste superfit skoene, ellers er man en dårlig husmor. Klart dette setter spor i alle sjeler, uten at man tør å innrømme det, og må si at forventningene i dag er så store at folk brenner seg ut pga å nå det største og beste, isteden for å nøye seg med det som fungerer for familien. Nå er ikke alle slik, men samfunnet er bygd opp slik, og det blir rett og slett et press, om du skjønner. Ta bare debattene her inne som eksempler...blir like sjokka hver gang jeg kommer inn her

[Anonym bruker]

Jeg var sykemeldt fra 4. mnd da jeg gikk gravid. Det var for å forhindre for tidlig fødsel.

[Anonym bruker]

Ja, men "litt skummelt" og gå tilbake på jobb rettferdiggjør jo ikke at man til slutt må uføretrygde seg pga av frykten.

 

Og hvis folk jobber seg halvt ihjæl for at alle skal kunne gå med merkeklær, ja da kan man ikke klage på at vi har det så mye travlere enn bestemødrene våre.

[Gjest]

Det er jeg helt enig med deg i. Før i verden var man fornøyd med to sett klær. Et til hverdags og et til søndag og fest. Nå har vi klær så huset flommer over ... sånn for å nevne et eksempel.

[Anonym bruker]

Nå kan jeg bare snakke for meg selv,og min mening er at arbeidslivet er ikke tilrettelagt for oss som bare greier å jobbe redusert.I arbeidslivet i dag må en kunne yte 100% og det er det ikke alle som klarer.

Selv er jeg nå 100% midlertidig ufør,jeg er også innvilget ung ufør.

Selvfølgelig har jeg lyst til å komme tilbake i arbeidslivet en gang.