Tror samboeren min kommer til å gå fra meg...

[Anonym bruker]

Han føler seg ikke vel med livet sitt, og livet vårt.

Han vet kke helt om han vil bo med oss mer.

 

Jeg føler at hele min verden har gått i grus.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller gjøre.

Hele mitt liv slik jeg har sett det for meg, med oss 3 sammen om alt finnes ikke lenger.

I tillegg bor vi langt ifra mine venner og familie.

 

Jeg har foreslått at vi skal bli flinkere til å være sosiale, både hver for oss, og sammen.

Men han tviler på sin egen innsats om vi skal kjempe for dette.

 

Jeg er utrolig lei meg, skuffet, og sint.

Gir han opp så lett?

 

Egentlig tror jeg alt beror på depresjoner.

Han har en god utdannelse, (Master +) men har nå vært jobbsøkende i over 1 år, og ting går nok ikke helt som han hadde tenkt.

Kanskje det nå har gått inn over han at livet ikke lenger er det samme, md kjæreste og barn.

 

Nei jeg måtte bare skrive det ned. Få litt ut.

Og om noen har noen råd til meg så setter jeg stor pris på det også

[Anonym bruker]

Skrev dette her for noen dager siden.

Var ikke meningen å poste det igjen :-(

Gjorde noe galt med pc'en.

 

Takk til de som ga råd her forleden.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Har hatt en sambo med slike følelser selv. Var sykemeldt og lettere deprimert og viste ingenting. Verken følselser for meg eller barna. Eller hva han ville. Det var utrolig tøft.

 

Men vi kom oss heldighvis igjennom det. Snakket mye og prøvde å finne ut av ting. Nå har vi det heldighvis kjempefint sammen.

 

Har vel ikke så mange gode råd desverre, men det er håp

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Svarer deg likevel, siden jeg ikke leste den sist. Både jeg og samboer har gått gjennom en slik periode hver. Det henger ofte sammen med at man mistrives på andre punkter i livet, og fordi partneren er en del av dette livet, tror man at det er partneren som må gå.

Vi kom oss opp av grøfta bl.a ved å fløytte (viste seg at ingen av oss trivdes der vi bodde), skifte jobb og få et mer sosialt liv etter at den mest intense babyperioden var over. Vi var rett og slett utkjørt, og klarte ikke se situasjonen klart.

I ettertid har samboeren fortalt meg at han den gangen betrodde seg til bestekompisen sin og sa at han hadde planer om å forlate meg. Bestekompisen, som har større barn, fikk ham til å innse at det ville være en tabbe, fordi de aller fleste sliter i småbarnsfasen, det kunne han selv skrive under på.

Vi holdt ut, og her kommer godbiten: I dag har vi det bedre enn noensinne!