Jeg sliter psykisk og fysisk pga svigers..

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke mere "glatte over" og "dytte under" og "dekke til". Late som alt er bra på yttersiden fordi "vi må jo tenke på ansiktet vårt utad".Dette er svigers sykelig opptatt av når det gjelder seg og sine.

Svigermor stikker i meg hele tiden med små blide manipulerende utsagn. Og jeg har aldri klart å svare hardt nok tilbake i alle disse årene. De er voldsomt opptatt av hva folk tenker om dem, og voldsomt opptatt av å snakke om andres feil. Andres feil som går på personlighet, ikke på ting de gjør, men direkte på personligheten dems. Og de er verdens beste i følge dem selv.

Jeg har prøvd å sagt fra nokså hardt i de grøvste situasjonene, men får bare en latter og et klapp på skulderen etterfulgt av "stakkars deg" de gangene jeg har prøvd. Hva gør man da? Man blir jo fullstendig av-væpnet.

De er heldigvis ikke her så ofte, men som regel vet vi om at de kommer noen dager i forveien. Så problemet er da at på den stunden jeg rekker å grue meg så får jeg masse fysiske symptomer, og det varer til omtrent en uke etter de har vært her. Sist de var her fikk jeg diare, forverrelse i matintoleransen, øyebetennelse, voldsom oppblomstring av eksem, kink i nakken, låsning i bekkenet og hodepine, kvalme, svimmelhet og ikke minst sint å sur. Ingen tvil om at det er en sammenheng, for jeg ender opp på dette viset hver gang.

 

Jeg har mest lyst å kutte dem ut, for dette klarer jeg virkelig ikke lengre.

[Anonym bruker]

Du er i din rett å kutte dem ut.

Kanskje må du gjøre det en periode eller for alltid.

Mennesker som trenger en perfekt fasade har ofte noe å skule. Du kan for din egen del høre deg litt rund om historien til dine svigers. Du kan gå i terapi sammen med mannen din.

 

Hvis du vil le litt kan du se filmen Wall street som går på kino. Så den i går. Der har du svigerfar fra helvete : ) At slutten ble happy er noe som skjer på film.

Men skriv her inne og ta til deg positive utsagn.

 

Det er godt å bli sett : )

[Anonym bruker]

Jeg har det på nesten samme måte som deg. Svigermor kommer rmed stikk til meg hele tida som andre ikke får med seg, og om jeg tar bittelitt iogjen og f.eks. er litt sarkastisk med henne så går hun vekk og kommer tilbake med tegn på at hun har grått. Dermed tror hele slekta at jeg er slem mot HENNE, mens det motsatte er sannheten.

 

Tidligere tok jeg aldri igjen med henne, og jeg er fremdeles veldig forsiktig med det. Likevel kan jeg ikke bare la henne holde på som hun gjør, for jeg orker ikke mer. Føler jeg blir mobba når hun er her, og absolutt alt jeg sier og gjør er dumt og feil. Svigermor bor på andre sida av landet og derfor er hun her en uke av gangen. Når hun reiser igjen er jeg helt ødelagt. Jeg får angst, vondt i kroppen, og går gjennom alt som ble sagt og gjort om og om igjen.

 

Nå har hun begynt å skrive stygge ting, litt pakka inn riktignok, til mannen min om meg også. Da satte mannen min foten ned og sa fra til henne at dette ikke er greit mer. Han har gitt beskjed før også, men bare for ting hun har sagt der og da. Nå tok han det opp generelt, og sa at hun tydeligvis ikke likte meg. Hun nekta for det, og sa at det bare var jeg som var så utrolig "spesiell". Hun nekta for at hun har sagt noe for å såre meg, og kommer ikke til å endre på noe.

 

Konklusjonen ble at vi ikke kan treffes så ofte siden hun ikke respekterer meg. Da lata sviugermor som om hele samtalen ikke hadde skjedd, og begynte å snakke om at hun ville komme til oss snart. Mannen min sa at vi får se etterhvert når det passer. Nå har jeg ikke snakka med henne på over ett år, men jeg får fremdeles vondt i magen når han snakker med henne i telefonen.

 

Jeg ville ha snakket med mannen min om dette hvis jeg var deg. Kanskje han kan ha kontakt og ta med ungene til henne uten deg? For meg er det mye bedre nå som alt er kommet ut i lyset. Da trenger jeg ikke hykle mer, i hvertfall.

 

Klem,

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Det hjelper så utrolig å høre om andre. Mannen min vet om alle problemene med henne. Det siste året har jeg fortalt han alt. Og han er på min side. Jeg har ikke vært hjemme hos dem på 4 år, og det er 2 år siden sist jeg var på hytta hos dem. Men de kommer jo hit. Og jeg har til nå ikke syntes at jeg kunne nekte dem det. Men jeg vet ikke om jeg klarer mere. Det er nå snart 1,5 uke siden de var her, og jeg er ennå så sint at jeg kan filleriste halve verden. Og har vondt i kroppen ennå. Mannen min har lovd at det er slutt på overnattingsbesøk, og fint er det. Så vi slipper å diskutere jula i år. De feiret jul sist hos oss i 2007 og jeg lå hele jula med kink over hele meg. Ble så ille at jeg var sykemeldt hele romjula, og bare ventet på at kiropraktoren skulle åpne over nyttår. Jeg føler meg bare så enormt tråkket på. Skulle ikke tro det når man var over 30, at man ikke klarer å ta seg selv i forsvar. Jeg er jo egentlig ikke noen stakkarslig pingle. Jeg svarer da fint for meg i andre situsajoner. Men jeg vet ikke hva det er med akkurat dette mennesket? Jeg er kommet forbi det at jeg må være høflig siden det er moren til mannen min, så det er det ikke. Men hun sier og gjør alt på en så slu måte, at det er liksom ikke mulig å gripe tak i det på noen måte. Uansett så blir jeg stående som den slemme. Så jeg vurderer å kutte dem ut nå ja.

Men jeg føler det som hun har vunnet om mannen min tar med seg barna alene.......da har hun jo fått det akkurat som hun ville......

Vanskelige greier dette......