Jeg vil ikke leve lengre.

[Anonym bruker]

Er så sliten at jeg nesten ikke klarer stå på bena. Ble plutselig brudd mellom meg å BF i sommer og jeg ble kastet på hue å ræva ut i alenemor tilværelsen. Ikke klarer jeg å takkle brudde, eller den ensomme hverdagen. Dagene går til ungen og alt det som hører med. kveldene til rydding/vasking, tillaging av middag etc før jeg stuper i sofan å gråter resten av kvelden. Ikke får jeg til å sovne, (gjør jeg det er det konstante mareritt hele natta) og jeg lever mer eller mindre kun på cola og potetgull. Mat får jeg ikke ned lengre. Nå klarer jeg snart ikke mer. Kjemper hver dag for ungen jeg elsker så høyt. Han er hele verden min, uten han hadde jeg ikke orket å stådd opp engang. Gjør alt jeg kan for han, men tenker ofte at han kansje har det bedre uten meg. Kansje jeg skal prøve å få adoptert han til noen andre. Faren er sjelden/aldri i bilde og ønsker ikke å overta omsorgen for barnet. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre. Er så sliten at det gjør fysisk vondt i hele kroppen

[Anonym bruker]

I morgen så ringer du fastlege eller helsesøster for å få time til samtale. Kanskje du kunne trengt noe form for avlastning?

Du trenger iallfall noen å prate med og da er fastlegen et godt sted å begynne.

 

Ønsker deg lykke til og klem fra en alenemor som har kommet seg over kneika! (og kan jeg så kan du:-)

[Gjest ->>-]

Fastlegen. Akuttime i morgen. Skriv ut innlegget ditt her og ta det med, sånn om du ikke får til å forklare.

 

Det finnes hjelp for deg, det finnes avlastningstilbud i forhold til barnet og det VIL bli bedre - selv om det ikke kjennes slik nå.

[Anonym bruker]

Få avlastning og hjelp til å få orden på tankene dine, kontakt helsesøster eller barnevern og hør hva de kan hjelpe deg med.

Jeg er sikker på at om du bare klarer å komme deg ut av det hullet du har gravd deg ned i så vil ting kunne føles mye bedre og enklere, men du trenger ikke takle alt alene.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Ring og få time hos lege med en gang du står opp i morgen!

 

Har du ikke noen venner eller familie som kan være med deg på kveldene, så du slipper å sitte med dette alene?

Hvor i landet bor du?

[Anonym bruker]

Få hjelp du. Med litt hjelp kan det hende du får snudd situasjonen og sett at du kanskje ikke har det så verst:) Finnes mange muligheter vet du:)

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Hei hei

 

Enig med alle sammen her! Få deg hjelp kjære deg!!! Det er viktig å få bearbeide bruddet med BF, og få sørge over det.. men det er ikke lett når man HELE tiden er utslitt, og ikke ser noen lyspunkt!

 

Familie i nærhet som kan avlaste noe i starten? Gode venninner?

Lege/helsestasjon/BV.. hvem som helst.. bare få hjelp!!!!!!!! Og så er det slik at i motbakke kan det bare gå oppover.. selv om det kan se uoverkommelig ut i perioder, så BLIR DET BEDRE!!!!!!!!!!!!!!

 

Lykke til!!!!! Varme tanker til deg...

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke faslegen min. Får ikke til å prate med han om noe som helst å er på utkikk etter ny. Men alle i kommunen er opptatt. Har en del familie rundt meg men det går ikke å prate med de. Får samme komentaren hele tiden " det går så bra skal du se". Min mor har han 1 natt i måneden å kan ha han 1-2 timer i løpet av uken men det er ikke akkurat så mye.

 

Er fra Nord-Norge. En liten by midt i landet.

[Anonym bruker]

Hei kjære deg. Det var leit å lese. Jeg tenker at du må få hvilt deg litt/ en liten pause. Har du familie som kan hjelpe deg? Kanskje du kunne reist bort en helg med venninne eller bodd på hotell for deg selv?

 

Du er trist og kunne kanskje hatt hjelp av å prate med noen for å bearbeide bruddet og hjelp og støtte til å planlegge fremtiden som alenemor.

 

Hvor gammel er du og barnet? Kan du kontakte kommunen/helsesøster/Legen din? Familievernkontor er veldig fine og prate med.

 

Så klart barnet har det best hos deg!!! Du går bare gjennom en tung periode med mye følelser og nye utfordringer. Du er en god mor og du elsker barnet ditt!! Det kommer til å bli bedre; du må bare holde ut til da!!

 

Masse gode tanker til deg:-)

 

[Gjest ->>-]

Helsesøster kan også være en god samtalepartner i slike situasjoner. Fastlegen eller en annen lege (f.eks helsestasjonslege) kan henvise deg videre til f.eks psykolog eller psykiatrisk sykepleier.

 

Barneverntjenesten vil antagelig kunne hjelpe deg med avlastning i forhold til barnet, om du kontakter dem.

 

Det viktigste er at du finner NOEN du kan snakke med. Du beskriver en (situasjonsbetinget) depresjon, og da vil ting gjerne føles mye mer håpløse enn de reelt sett er. Hold fast i tanken om at det finnes løsninger og at det kan bli bedre.

[Anonym bruker]

Ja jeg må vel finne meg noen å prate med. Kan ikke holde på slikt lengre. Ungen min trenger meg. Å jeg skal innrømme jeg trenger egentlig han og veldig nå. Han er det lille lyspunktet jeg har

[Anonym bruker]

Er det sosial vakttjeneste i din kommune?

Ikke vent til imorgen - ring legevakten NÅ, de har psykiatrisk mottak som sikkert kan hjelpe deg.

Eller prøv mental helses hjelpetelefon, tlf: 116123

 

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=249

 

Jeg har selv vært suicidal i mange år, men nå er barnet mitt det som holder meg oppe. hvis du bare tør å være åpen om det, er det mange hjelpetilbud.

 

Du ønsker ikke å dø - du vil bare ikke leve. Jeg vet hvordan du har det. Du trenger hjelp. Du trenger hjelp, både til alt det praktiske i hverdagen, og til å klare å stå på beina.

Gråt ut så mye du kan, pust i plastpose hvis du hyperventilerer.

Vi mennesker har en utrolig sterk selvoppholdelsesdrift.

Ikke ta en dag om gangen. Ta 10 minutter om gangen, kjemp deg igjennom.

Det er en lang vei å gå, men du kan få det bedre.

 

Klem fra Cecilie

[Anonym bruker]

Du står helt alene med alt. Det er ingen som har fått opp øynene å sett hvor langt nede du er, selv om du kanskje har prøvd å hinte det frem i flere situasjoner. Det er akkurat som folk rundt deg lukker øynene og ikke bryr seg, tar det med ei klype salt.

DE SER IKKE ALVORET I DET.

 

Jeg vet så godt hvordan den følelsen er.

Det gikk ikke opp for de rundt meg, hvor langt nede jeg var før jeg ringte min mor midt på natten, gråt som om jeg var blitt skutt, hyperventilerte og var HELT ute av meg!

Det endte med at hun satt seg i bilen, kjørte til stavanger å hentet meg.

 

Jeg ble satt på antidep. fra dag en da jeg kom til legen, og fikk ikke lov til å være alene på to uker. Å jeg var ikke susidal engang.

 

(Dette trenger jo absolutt ikke være utfallet for deg, men det viktigste er at du får noen du kan prate med, uansett hvor lite kult det høres ut)

 

Jeg hadde også problemer med mat og fikk ikke i meg annet enn suppe, og spiste ingenting visst ikke jeg hadde selskap rundt meg.

 

Det skal ikke være nødvendig at man må såå langt ned i depresjoner før noen reagerer. Absolutt ikke!

 

Å ta det første store steget er et psykisk smertehelvete der og da, men også en sinnsyk lettelse for da vet du at du går en lysere tid i møte.

 

Kontakt legen med ei gang. absolutt INGENTING godt kommer det ut av å vente. Det første steget er vanskelig å ta, men faen det er verdt det!

 

Be strong. Lykke til kjære deg.

Så gleder vi oss til å høre hvordan det går med deg fremover.

 

Dette innlegget ble kanskje noe brutalt, men det er den harde sannhet.

 

Alle mine tanker går til deg i kveld.!

STÅ PÅ! Du vet du klarer det, bare fortell det til deg selv, over and over again! Og husk, kun ett steg av gangen, ikke mer, ikke mindre!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Å kjære vene deg. Jeg har vært der du er nå. Gikk på snørra etter brudd med barnefaren, det ble min livskrise. Men, HØR: Du må ta vare på deg selv, kast cola og potetgull i dag! Gå i butikken og kjøp deg ordentlig sunn mat, drikk varmt vann med sitron. Du vil få abstinenser om du har drukket mye cola! Få tak i noen å snakke med, avlastning til å trene.

Det som reddet meg var at jeg begynte på "mild trening, mens barnet var i barnepark. Jeg gråt første gang jeg trente,inn meg! Jeg gråt i svømmebassenget når jeg trente med eldre damer. Å, om jeg var hos deg nå, jeg vet jeg ville fått inspirert deg nok til å starte.

Jeg klarte meg uten antidep (redd for medisiner), det som reddet meg var tid! sakte men, sikkert fikk jeg i meg sunnere og sunnere mat, trening, kom meg ut i sollys, presset meg til å sitte i parken hver dag.

JEg sender deg gå på mot. Jeg bar til Gud om å ta meg vekk, la meg dø, jeg la meg i naturen og ba Gud ta meg bort. Jeg skrev testamentet til barnet mitt og fortalte hvordan de rundt skulle oppdra hun.

Det tok sin tid å komme opp, men nå elsker jeg livet! Jeg elsker livet! Du skal klare dette, gjennom denne driten, du kommer ut på andre siden. Få kjøpt mivitotal (vitamin mineral tilskudd), Ta det med en solig frokost, sunn hver dag. Det vil gi deg energi du trenger denne tiden. Prøv bare en uke med det, spis sunt, mivitotal, ut i sollys hver dag! Bruke kroppen litt! Bare en uke.

Fra hjertet; lykke til

[Gjest Brooke Logan]

Dette er vond lesning, vil så gjerne hjelpe deg...

 

Som sagt tidligere her må du sørge for å få hjelp med en gang. Helsestasjonen er et godt sted å starte. Kommunen hvor jeg tilhører, vet jeg har tilbud om hjelp i slike vanskelige situasjoner. Noen som kan komme hjem til deg og hjelpe deg med barna. Kontakt helsestasjonen og vær ærlig på at du trenger hjelp med en gang.

 

Et annet tips kan være å komme i kontakt med en annen alenemor, eller kanskje en mor som er i et forhold, uansett en som kan støtte deg og kanskje ha barnet på besøk en ettermiddag, det er hyggelig også for de små. Jeg har vært så heldig å bli kjent med en nabo her, og vi bytter på å ha de eldste litt på besøk hos hverandre. Men det betyr at du må gjøre noe aktivt for å få det til å skje, være åpen.

 

Når det gjelder mat og søvn: Får du ikke nok søvn, eller spiser nok mat og sunn mat, så vil det gjøre deg sliten og deprimert bare det. Kjempeviktig at du ikke ser bort fra dette punktet! I dag skal du spise sunt, mye og drikke sunt. OK!?!

 

Forholdet til BF: Du er i en situasjon som er utrolig kjedelig. Men, som du sier, du vil gjøre alt for barnet ditt, og det er riktig måte å tenke på. Vær sterk, han blir større, og ting blir lettere da, jeg lover!! Du skriver ikke hvor gammel han er, men han er antakelig ganske liten, og da er det slitsomt også for oss som er i et forhold...men hold ut. En gang vil du høste det du sår, det samme gjelder for barnefaren.

 

 

[Anonym bruker]

dytt

 

Hvordan går det? Tenker på deg