Er det jeg som duller for mye med ungen min eller?

[Anonym bruker]

Har ei jente som fyller to år om noen mnd. Jeg er sånn som trøster henne hvis hun slår seg, skaller hodet et sted, klemmer fingrene eller er lei seg av andre grunner. Jeg ignorerer derimot gråt som er av pur trass, eller hvis hun ikke får viljen sin av en eller annen grunn når jeg har sagt nei. Stadig vekk hører jeg fks pappa si; "La henne bare grine ( Dette hvis hun har slått seg). Du duller altfor mye med ungen, ungen til xxxx slo seg her om dagen og løp bare videre og ikke brydde seg fordi moren ikke har dullet så mye med han"

Jeg vet også at barnehagen har latt henne gråte i tilfeller der jeg ( hvis jeg hadde vært ansatt) ville trøstet henne.

HVordan gjør dere det?

[Anonym bruker]

Hvis han bare slår seg litt, synes jeg det er mye bedre å avdramatisere det. Jeg sier heller "oppsann, gullet! Det gikk bra" eller blåser litt på det og sier "bedre nå" Hvis han virkelig slår seg, er det selvfølgelig full kosing og bæring. Tror på mange måter at det ikke blir verre enn det man gjør det til..

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du duller. Det er viktig å trøste da de slår seg!! Jeg syns du gjør riktig i å trøste da de slår seg, og samtidig overse surving for ingenting!!

[LillaGorilla♥♥]

Jeg tenker at en mellomting er greit. Jeg lar ikke ungen "bare grine" hvis hun slår seg, er syk, lei seg eller annet.

 

Ramler hun og det ikke er særlig dramatisk eller jeg ser at hun egentlig ikke får så veldig vondt, så sier jeg som første anonym, "uffda", "opp igjen" eller "det gikk bra" osv. Prøver å avdramatisere det så hun ikke skal bli mer skremt.

 

Er det ille, så trøster jeg selvsagt.

 

Ren trass, derimot, forbigås i stillhet, eller jeg bare forteller ungen at det ikke er noe å gråte for.

 

Jeg gir uansett alltid oppmerksomhet om det er en god grunn til at ungen gråter, barn trenger bekreftelse og å bli sett, og aksept for sine følelser!

 

 

[Anonym bruker]

Takker for svar! Jeg avdramatiserer såklart gråten for å avlede henne litt.

Jeg skrev et innlegg her om dagen at barnehagen lot henne hylgråte i sikkert 5-10 minutter fordi hun hadde sett pappa som var på jobb i nabobygget. Ingen trøstet henne, men ignorerte henne. Da var hun nok trøtt og lei samtidig da.

[Anonym bruker]

Var på kurs med jobben der vi blant annet tok opp det du spør om. Husker ikke alt ( lang permisjon), men husker at det er lov å trøste og man skal ikke si " det gikk bra" o.l. Får barnet vondt, så får det vondt.

 

Men man skal trøste litt, kose litt hvis det trengs, også leke videre ) Er jo ikke alle barn som trenger å bli trøstet eller koset med heller.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ofte når de små ungene mine faller og "slår" seg, så ser du på meg samtidig for å se hvordan jeg reagerer. Ser jeg bekymret ut begynner de å hyle umiddelbart og gråter utrøstelig, men smiler jeg og sier "oi, datt du? Jaja, opp igjen!", så kommer det som oftest ikke en lyd. Slår de seg skikkelig er det noe helt annet.

 

Så dersom du alltid iler til med en bekymret mine, uansett hva, så er jeg litt enig i at du duller for mye, men dersom du ser det an litt og forsøker med et "opp igjen" og smil og hun likevel gråter, så synes jeg ikke du duller. Man skal jo selvsagt trøste dem dersom de virkelig har fått vondt.

[Anonym bruker]

Med mineto har jeg alltid ventet til de viser om de har fått vondt eller ikke. De har mange ganger slått seg eller falt, men bare reiser seg igjen og trenger ikke trøst. Men de får selvsagt trøst om de gråter fordi det var vondt.

 

Men å "lage" et barn som gråter hver eneste gang det dunker borti noe, det har jeg ingen tro på. Ser ofte mødre som piler til ved det minste dunk, for å "trøste" FØR ungen gråter. Og da begynner jo ungen å gråte, for den forstår at dette skulle gjøre vondt..... De lager seg mye ekstra arbeid, og barn som ikke fikser i hele tatt å klare seg alene om de dunker seg litt.....