Da er det slått fast: mødre er egoister!

[Anonym bruker]

Ikke lar de pappaen ha permisjon på egne primisser, men forlanger ære og berømmelse for å stille opp, tar ut ulønnet permisjon for å overvåke far eller ferie for å være mest mulig sammen med den lille. Hva med far? Hvor blir det av hans muligheter for å være alene med den lille og hva er best for barnet?

 

Jeg har bare sett at barnet blir brukt i argumentasjonen i ett tilfelle, nemlig når det kommer til amming. Ellers er det likestilling og foreldrenes rettigheter som er i fokus. Hvorfor?

 

Les siste post i bloggen min:

http://snakk.klikk.no/flere_tema1/foreldre/b/wwwlammelretbloggno/default.aspx

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

Hvis far vil ha perm på sine premisser må han si fra!

[Anonym bruker]

Nettopp, hvorfor er fedre så tause? Bare se på den offentige debatten, hvor mange kvinner engasjerer seg og hvor mange menn? Mennene som engasjerer seg er ofte politikere, damene er både politikere, synsende mødre og innehar alle posisjoner i samfunnet.

 

Hvorfor engasjerer ikke fedre seg mer?

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

Ellers innrømmer jeg at jeg er en egoist, en gedigen en, vil se barna mine så mye som mulig. Hadde jeg hatt en mann som sa at "nå vil jeg ha ansvaret alene under min permisjon" så hadde jeg selvfølgelig godtatt det men det har han altså ikke gjort. Jeg tror rett og slett han føler seg tryggere på at det er jeg som har det primære ansvaret (og det passer meg finfint ) Ikke at han ikke deltar for det gjør han virkelig.

Man kan preke likestilling til man blir grønn, jeg tror at det ikke bare er mammaene som knuger barnet sitt til seg men fedrene som lar de gjøre det.

 

12:58

[Anonym bruker]

Å ja, så det går ikke an for oss damer å ta det som en selvfølge, at menn faktisk ikke har noe behov for å bli dirigert av oss hele tida? Det burde selvsagt være helt unødvendig for en mann å si fra om det.

[Anonym bruker]

For de som har en mann som er slik anlagt så går det selvfølgelig an å ta det som en selvfølge! Men for de som har en mann som ikke er klar for å ta den biten helt alene så kan man jo ikke ta det som en selfølge.

Det finnes ting som er lurt å snakke om når en venter barn og det er en av tingene, hva slags ønsker har mann og kvinne for permisjonen.

[Anonym bruker]

Jeg har en stygg mistanke om at mange kvinner tar styringen uansett hva mannen måtte få seg til å si. Det har jeg ihvertfall sett og hørt mange eksempler på i dagliglivet ellers. En del kvinner blir f.eks. nesten hysteriske hvis mannen på eget initiativ setter i gang vaskemaskinen, og lurer på hva han nå finner på. Eller må kontrollere om oppvaskmaskinen faktisk er full nok til å settes på. Osv osv. Kvinner har rett og slett ikke nok tillit til at mannen greier slike huslige gjøremål. Og jeg tviler sterkt på at det løser seg ved at man "snakker sammen", som liksom skal være universalmiddelet mot ethvert problem. Det som skal til, er at kvinner endrer holdning og atferd, intet mindre. Derfor så vanskelig å få til. Prating er vi verdensmestere i.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke klar for å være helt alene med babyen da han ble født, men det gikk seg til og jeg klarte det bra nok etterhvert. Jeg trengte trening, slik vil det være for en mann også. Det går seg til selv om en er usikker på forhånd. En blir ikke flink av å se på, men av å gjøre. Hvis far fremdeles er usikker etter mange måneder har han kanskje fått for liten tid med babyen? Hvorfor ikke begynne treningen tidlig slik at han ikke er usikker den dagen han starter permisjonen?

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

I et land med snart 5 millioner mennesker er det klart det finnes alle typer mødre,fedre og par. Noen mødre vil sikkert ha den kontrollen selv men da er de sannsynligvis med en mann som ikke tør si fra eller som trives med det. Noen mødre synes det er flott at far styrer alene hjemme og de har nok en mann som også synes det er greit. Noen par ønsker det slik at mor har primæransvaret.

Vi er nå alle forskjellige!

Det å snakke sammen og snakke om det er jo akkurat det som gir endringer i holdning og adferd. Blir ingen holdningsendring av å tie ihvertfall.

[Anonym bruker]

"Hvorfor ikke begynne treningen tidlig slik at han ikke er usikker den dagen han starter permisjonen?"

 

Jo, greit nok men hvordan gjøres det i praksis når mannen helst vil at dama tar hovedansvaret? Man kan jo ikke tvinges inn i en slik rolle heller...

[Anonym bruker]

De er nok klar over selv at de er så kontrollerende, og jeg har ingen tro på at å "snakke sammen" løser opp i slike ting. Har sett for mange eksempler på det motsatte. Derimot må kvinnene jobbe med seg selv og gi fra seg kontrollen, og bare finne seg i at andre velger å gjøre ting litt annerledes enn dem selv.

[Anonym bruker]

Hvilken kvinne gidder jobbe med seg selv om hun har det greit i hverdagen og mannen ikke klager heller! Da må jo mannen åpne munnen og starte en dialog.

[Anonym bruker]

Poenget er at usikkerhet ikke er noe argument fordi en kan gjøre noe med det i god tid! Om sakens kjerne er at foreldrene er tilfreds med at mor er sjefen på hjemmebane og mannen en håpløs lite fjert så si det da! Ikke lat som det er usikkerhet eller noe annet. Vær ærlig!

 

Statlig styring av permisjonstiden er et forsøk på å tvinge folk inn og ut av roller. Sammen med en rekke andre tiltak for likestilling.

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

Akkurat, hvorfor er menn sløve og likegyldige? Har de det for godt?

 

~ Lammelåret ~

[Anonym bruker]

Han sier nok fra, på sin måte, men uten å ha en "dialog" gående i ukesvis, for ikke å si årevis. Om ikke dama skjønner noen raske tilbakemeldinger, og noen irriterte utbrudd, så har hun et problem. Men da får hun i det minste la være å klage over at mannen tar så liten del av hjemmearbeidet.

[Anonym bruker]

Er enig i at om det er usikkerhet som stopper det så er det noe osm kan jobbes med. Men hvis jeg er fornøyd, far er fornøyd og barna er fornøyd trenger det bety at jeg er en kontrollfrik og mannen er en fjert?

 

Er ikke likestilling det å kunne få lov til å velge det man ønsker, ikke å skulle bli tvunget til noe?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg kan komme med et par argumenter til for at mor i mange tilfeller trenger mer permisjon hjemme med barnet enn far - også til barnets beste. Men barnets beste går da igjen litt på at mor faktisk har det bra.

 

Jeg mener likestillingen har gått for langt her, det virker som mange helst vil viske ut både fysiske og psykiske ulikheter mellom mann og kvinne. For meg blir det galt fokus. Menn og kvinner er, og skal være, ulike. Det er mulighetene til utdanning, likelønn osv som skal være like, mulighetene til å forme sitt eget liv, kunne si sin mening og bli hørt. Jeg ser også i dette tilfelle argumentet med at kvinner i fruktbar alder kan diskrimineres i arbeidsmarkedet fordi flest kvinner tar ut mest permisjon, men mener at kanskje den biten da heller bare får stå til.

 

Med f.eks mitt tredje barn var jeg student og far hadde permisjon, alt utenom mine 6 uker etter fødselen. Jeg var likevel mest hjemme siden jeg kunne studere på egenhånd store deler av tiden, men ikke alltid. Jeg måtte f.eks ha praksis (lærer) i 3 uker når babyen var 4-5 mnd gammel og fortsatt ble ammet en del, og så igjen når han var 7-8 mnd. Min hverdag da forløp omtrent slik: ca kl 01-03-05 og 06 - amming. 07, stå opp, dusje stelle meg, hjelpe å få klar de store ungene, pumpe meg, kjøre til bhg til kl 8, levere de store, kjøre videre på jobb, være der i 7-8 timer med en melkespreng som ikke lignet grisen (hadde så klart krav på å pumpe meg, men fikk det faktisk ikke til, det låste seg helt for meg når jeg satt der på do og forsøkte, melken kom ikke), hente de store i bhg (kun en bil og for langt unna til å ikke hente med bil), komme hjem i 16.30-17 tiden, amme, pumpe (tok 30-40 minutter pga veldig mye melk), hive innpå middag, forsøke å få 1 liten time med de tre barna mine før de skulle i seng kl 19-19.30, og så på'an igjen med masse nattamming. På slutten av disse tre ukene måtte vi begynne å gi mme også fordi jeg begynte å miste melken av alt stresset, jeg var kronisk hissig fordi jeg aldri fikk hentet meg inn igjen og kjeftet og smelte mye på de stakkars ungene, og hadde det vondt inni meg fordi det følte unaturlig for meg å ikke være sammen med min lille baby. Min mann hadde ikke noe av dette når han jobbet. Han måtte ikke opp og gi pupp om natten (og fikk derfor nok søvn), han måtte ikke sette av tid til å pumpe seg før og etter jobb, og han følte det ikke som unaturlig å være borte fra babyen en arbeidsdag.

 

Jeg beskriver dette for å vise hvordan hverdagen vil bli for ganske mange flerebarnsmødre kan bli dersom det f.eks blir en 50-50 deling hvor mor må ut igjen i full jobb når babyen bare er 5-6 mnd og gjerne fortsatt fullammes og kanskje også nattammes. Kvinnen er den som gjerne blir sliten i kroppen av et svangerskap, det er kvinnen som nattammer dersom hun ammer, det er kvinnen som evt må pumpe seg, og kaste bort tid på dette i stede for å være med barna sine, det er kvinnen som må komme seg til hektene igjen fysisk, og det er kvinnen som normalt sett er mest knyttet til babyen den første tiden fordi vi er fysisk laget slik at hele kroppen vår responderer på babyens gråt (melken kan begynne å renne osv) og er mer sårbare psykisk pga alle hormonene i kroppen som mannen ikke har.

 

Det har overhode ikke noe med at pappen ikke er en like god omsorgsperson, hvor tar dere egentlig det i fra dere som er så sint på de/oss som velger å ta mest mulig permisjon selv? Det har med at vi fysisk (og psykisk) er ulike, og at det er kvinnen som normalt har den største fysiske byrden, pga hormoner er mer emosjonelt knyttet til spedbarnet, og har mer behov for hvile for og igjen kunne ha nok overskudd til å være en god mor for alle barna sine, ha tid til dem (i stede for å sitte der og pumpe seg i tide og utide) og beholde melken til spedbarnet. Min situasjon var på ingen måte unik, svært mange kvinner med flere barn har det slik jeg hadde det i de ukene jeg måtte ut i "arbeid". Det går faktisk utover barna fordi man som kvinne blir knust av det på en annen måte enn mannen blir som er spart for alle belastningene av nattevåk, hormoner osv.

 

Mødre som, gjerne i samråd med far, velger å ta ut majoriteten av permisjonen er ikke egoister. De velger det som de mener er best for hele familien. Sin familie, og ikke likestillingen som jeg mener ikke burde spille inn her i det hele tatt. I vår familie er mamma og pappa nøyaktig like gode omsorgspersoner. Jeg stoler 100% på min mann og hans omsorgsevne og omvendt, men vi er heller ikke blind for at vi er skapt ulikt. Har man en baby som sover hele natten, ikke får til ammingen, kanskje bare har den ene babyen osv, ja da er det gjerne ikke noe problem å dele permisjonen mer likt, men i de aller, aller fleste tilfeller er det gjerne ikke slik.

 

Hilsen en som har hatt hele permisjonen to ganger og kun mors 6 uker to ganger, og dermed burde være ganske så nøytral her ;-)

[Anonym bruker]

Her skal far ta permisjonen, men i permisjonen så er det mye han må gjøre likevel. han skal ta over alle oppgavene jeg gjorde mens jeg var hjemme med babyen, rydde, vaske, lage middag, underholde babyen, gå tur, aktivisere babyen. Jeg har gjort det helt klart for han at alle oppgavene følger han når han skal være i permisjon. Når han kommer hjem fra jobb nå så er det helt fint og ryddig og stortsett er middagen klar. Men hva han vil finne på med babyen er jo hans valg;) Så lenge babyen har det bra og koser seg så ikke hver dag man heller trenger og ta husarbeid.

 

Men mannfolk tror ofte at det er luksus og gå hjemme med en baby.. selvsagt er det kos, men det er ting som skal gjøres i huset og babyen trenger oppmerksomhet. greit jeg har tatt den delen av permisjonen hvor babyen sover mest, men likevel har jeg stått opp om natta for og mate og noen ganger har hatt en liten en som har hatt vondt i magen, eller plutselig finner ut og være våken om natta. mens nå er det sambo som skal ta over dette i og med at jeg trenger søvnen for jeg skal på jobb. så får vi se hvordan mannen min takler alle oppgavene;) blir selvsagt ikke sur om han ikke får gjort alt i løpet av en dag. men lat trenger han ikke være.

[Anonym bruker]

Disse som du henviser til kan jo ikke ha noen kommunikasjon i forholdet da. Han sier fra på sin måte og forventer at hun skal forstå. Hun forventes å forstå bakgrunnen for hans irriterte utbrudd.

Hvis mannen bare sier det som det er ; jeg vil ha mer ansvar, punktum. DET kan umulig mistolkes. Og om hun nekter han det, vel da tror jeg de har større problemer enn permisjonsfordeling.

[Anonym bruker]

Alva har det klokeste innlegget her så langt.

 

Forøvrig: Det er typisk hvordan dette alltid blir et spørsmål om politikk og moral framfor noe annet.

Da far her hadde permisjon, hadde jeg mulighet til å permitere meg uten lønn i samme periode. Vi syntes det var fantastisk å kunne bli kjent med foreldrerollen og den lille - sammen. Bli kjent med hverandre på enn ny måte, som mor og far, uten det daglige stresset ved siden av, der en av oss kommer pesende hjem og får to, tre timer sammen som familie per dag.

Dette har gjort mye for forholdet vårt, for barnet, og for oss som familie.

Vi er priviligerte, ja, men ikke egoistiske.

[Anonym bruker]

...

[Anonym bruker]

...