noen som har vært deprimert og er blitt frisk?

[Anonym bruker]

Jeg har nylig begynt behandling, og bare nå etter 4 timer hos terapeuten min føler jeg har blitt verre....

Kjefter og er mer sint (har vært siden jeg var til terapeuten på mandag)

Men hadde en stor lykkefølelse etter timen, en stor lettelse...

 

Jeg sliter mye med sinne og har en del ting som jeg må få ordnet opp i.

Føler hodet mitt er et stort kaos...

 

Jeg har flere ting jeg sliter med og i det generelle liv ønsker jeg bedre dager.

Noen andre som føler:

 

- har fått bedre dager hvor du har fått litt mer ro og orden i tankene og hvordan man håndterer dagligdagse gjøremål

- har fått bedre hukommelsen (korttids)

- har fått økt kreativitet

- har fått tiltakslyst til å gjøre ting

 

Jeg er veldig glad for å ha begynt behandlling :-)

 

og ønsker bare å høre litt solskinnhistorier :-)

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

dytt...

[Anonym bruker]

Hei

 

Så bra at du har startet behandling:-)

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.Jeg var deprimert i flere år da jeg var yngre. Prøvde altmulig av medisiner og forskjellige terapier, uten at det hjalp så voldsomt mye. Inntil jeg traff en psykolog jeg virkelig stolte på, og som jeg kunne åpne meg skikkelig for. For min del handlet det mye om at jeg har negativt selvbilde som følge av diverse ting i min barndom, som jeg har trukket med meg altfor lenge.

 

I løpet av terapien våknet et voldsomt sinne i meg, som jeg aldri før har kjent på. En periode ble jeg provosert av de rareste ting, og jeg ble virkelig så sint inni meg at det til tider var vondt. Det er ikke hyggelig å merke at man ikke kan kontrollere sinnet sitt heller, man kan bli lei seg og få dårlig samvittighet overfor dem det evt. går utover. Etterhvert i terapien kom jeg nærmere en stor trishet, som var noe annet enn depresjon. En berettiget tristhet og en sorg nærmest, som jeg måtte jobbe meg gjennom. En erkjennelse av at mine foreldre hadde gjort meg urett, og en aksept for mine følelser løste veldig mye for meg. Jeg så på en måte klarere at det ikke var jeg som var dum og dårlig, men at jeg kunne oppføre meg dumt og dårlig fordi andre hadde behandlet meg slik. Det lå en forventing i at jeg skulle oppføre meg slik, og siden mine foreldre ikke _så_ meg, ble dette dumme og dårlige mitt selvbilde på en måte.

 

Jeg gikk hos psykologen min i to år, og har ikke siden den gang vært deprimert. Dette er nå åtte år siden. Jeg sliter fremdeles med mye usikkerhet og tristhet, men jeg faller ikke ned i en depresjon lenger. Jeg greier å hente meg opp igjen og bruke verktøy for å holde meg gående... I dag er jeg i jobb, har barn og samboer.. Jeg har fremdeles en vei å gå i forhold til å kunne si at jeg er lykkelig, men jeg har det likevel langt langt bedre enn jeg hadde det da jeg var syk.

 

Jeg vil bare ønske deg lykke til med terapien din. Vit at du kan bli frisk av depresjon, og at du må finne din egen hemmelige nøkkel til å komme deg ut av det. For meg handlet det som sagt om å akseptere egne følelser, og forstå hvilken inflytelse mine foreldre har hatt på mitt selvbilde.