Jeg er ingen god mor, jeg er deprimert og har alltid vært negativ av meg.. Hvordan i huleste klare å snu om og bli et "annet menneske". Glede meg over de små tingene og være positiv til livet?

[Anonym bruker]

Jeg er alltid sliten og lei, og ser negativt på alt og alle i livet. Klarer aldri å tenke positivt, eller å våkne opp og bare være glad for å være til og glad for barna mine. Hvis ikke alt går som jeg ønsker, så blir jeg enda mere sliten, og har vansker med å takle situasjonen. Som hvis barna krangler, jeg kan hisse meg opp veldig og hyle og skrike og slå i bordet. Eller hvis de roter. Jeg kan kjefte lenge. Jeg vet jeg er urimelig som ikke bare lar de være unger.

Jeg har så lyst til å leke, le, at vi skal kunne finne på ting sammen og ha det moro, være aktive, men så klarer jeg ikke. Alt er tungt og slitsomt i min verden, og det er ikke så lett å komme seg ut på ting med tre barn. Barna mine får ingen morsom, spennende eller hyggelig hverdag med lek og latter og moro, og så får jeg bare mer dårlig samvittighet overfor dem, uten at det hjelper på depresjonen eller mine negative tanker akkurat.

Jeg går på antidepressiva og går til psykolog, men klarer ikke å snakke med ham om dette. Det er skamfullt og vondt. Jeg unner barna mine bedre, men klarer ikke å forandre på meg. Alt er ikke slik hele tiden altså, de får koser og de vet jeg er glad i de, men jeg skulle ønske jeg kunne lage en bedre barndom for dem. Men alt gjør meg så sliten. Hvis jeg f.eks skulle finne på å bake sammen med dem, så tenker jeg bare på hvor slitsomt det er med mere søl og vask, skitne hender som kliner deig rundt omkring osv. Og f.eks maling, modellkitt osv lager også "jobb"...

Jeg vet jeg er en dårlig mor, så jeg trenger ingen skjennepreken og få høre det her inne. Det jeg trenger er noen gode råd om hvordan jeg skal kunne klare å forandre på meg selv!!??

[Anonym bruker]

Bestill boken Tenk deg glad på nettet. Den kan være til god hjelp i din situasjon og den har hvertfall frelst min mann hehe.

 

Jeg er også en deprimert mor, men mer apatisk deprimert. Har ikke overskudd til å kjefte, hisse meg opp osv. Jeg har vært laaangt nede siste året og har i perioder ikke engang klart å ta vare på mine egne barn ( levere, hente i bhg, lage mat osv)

Selvfølgelig er en ikke en optimal mor når en er deprimert, men en kan prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg blir også veldig fort sliten og prioriterer å bare ligge på gulvet å leke litt meb barna, ta de på fanget og ser en film sammen med de etc. Så lenge de vet du er glad i dem og gir dem omsorg så tar de ikke særlig skade av at du er deprimert en periode. Du er akkurat like verdifull som mor selv om du er deprimert og ikke føler du strekker til, ungene dine elsker deg uansett.

Og det at du ser dette nå og ønsker forandring er jo et stort framskritt. Da kan du begynne på prossessen med å forandre på tankene og forventningene dine, begynn i det små og ta et skritt av gangen. Du kommer til å klare det.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det kom ikke frem av det jeg skrev, men det er jo alltid så mye som må gjøres rundt omkring, oppvask, klesvask, henge opp og legge opp, støvsuge osv.. Disse tingene må jo gjøres, og jeg syns det er så vanskelig å få prioritert barna mine.., og enda er jeg ikke i jobb nå en gang

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du føler innerst inne at du har god grunn til å være misfornøyd med livet, da vil dette fortsette. I stedet kan du bekjenne at du lenge har vært inderlig misfornøyd med livet, og at dette er galt. (kanskje årsaker i barndom/ungdom)

 

Du får ikke noe legedom av å fortelle legen nøyaktig hvor dårlig mor du er, ville heller fortalt hvis jeg var misfornøyd med oppveksten min for eksempel.

 

Når du har hele tre barn, tviler jeg på at de er ensomme ihvertfall.

[Anonym bruker]

Har de ikke en far som kan gjøre desse tingene da, nå som du ikke har det så bra? Så kan du hvile og prioritere tid med barna heller.

[Anonym bruker]

Tusen takk. Skal vurdere å få bestilt den boken.

Håper du også kommer deg ut av din depresjon!

Jeg tror jeg ble født sånn, har i hvertfall hatt det mer eller mindre i veldig mange år, men vil jo ikke ha det sånn..

 

HI

[Anonym bruker]

De har en far, men han er mye på jobb, og heller ikke den flinkeste med de. Mye av oppgavene i huset ligger på meg, han har aldri tatt tak der. Delvis derfor går vi fra hverandre nå, jeg har ikke følelser for ham lenger. Så nå blir jeg alenemor til 3 istedet, hvor han har dem annenhver helg. Og vi skal bo i ei leilighet med 2 soverom, så jeg gruer meg litt, men håper det skal gå bra. Har tre barn med temperament da, så de krangler en hel del...

[Anonym bruker]

00.43 er HI

[Anonym bruker]

Mye henger nok igjen etter en barndom med foreldre som kranglet bestandig, en gammeldags barndom der vi fikk dask hvis vi gjorde noe galt. En ungdomstid der jeg tok av helt, med mye alkohol og festing og gudene vet hvor mange one night stand. Det gjør at jeg skammer meg over meg selv den dag i dag. Så har mye å slite med inni meg, i tillegg til at jeg ikke klarer å lage en ok hverdag for meg og barna mine. Føler meg egositisk som sliter med mitt, og ikke klarer å gjøre det fint for barna mine til tross for egne vansker..

HI

[Anonym bruker]

Jeg har vondt av deg, og synes at det er ille at du skal ha det sånn, men nå som du og mannen flytter fra hverandre og du skal ha hovedomsorgen for barna, så har jeg vondt av dem også.

 

Om det du beskriver er sannheten, og ikke farget av det "psyke" synet på deg selv, så farger du dine barns oppvekst på en måte som ligner den du selv hadde. Kjefting, hyl og spetakkel gjør noe med et barnesinn, og det gjør noe med hva de tror er "normal oppførsel". Det er jo ikke rart at ungene dine krangler, er temperamenstfulle, som du skriver, de har jo lært av deg at når noe ikke går deres vei så er det slik man gjør det.

 

Om du unner dem bedre, så må du ta tak i dette. Snakk med psykologen om dette, be om hjelp og veiledning fra barnevernet, få noen til å observere dere hjemme. Kanskje det ikke er så ille som du tror, men at ditt negative syn på alt også gjelder din egen rolle som mor?

[Anonym bruker]

Seriøst, get a grip, og ikke bruk "åh, jeg hadde en så fæl barndom"-kortet! Helt sikkert mange som har hatt det verre enn deg i oppveksten som alikevel greier å tenke positivt og se lyst på livet. Men det er jo fint med unnskyldninger, og å ha noen andre å skylde på, ikke sant? Joda, du hadde sikkert en usikker og vanskelig barndom, men du er ikke barn lenger, du er voksen og må se til å ta ansvar for ditt eget liv, om ikke for deg selv, så i alle fall for barna dine. Si til deg selv at den onde sirkelen skal ende med deg, dine barn skal ikke bli kjeftet på, sånn at når de får barn, tror at det er måten man kommuniserer med barna sin på!

Har du snakket med legen om at du føler deg sliten og uopplagt? Det kan nemlig være sykdommer som gjør deg trøtt og irritabel, sykdommer du kan få hjelp med!

Bare ta tak i det, nå med en gang!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg unnskylder meg egentlig ikke med min egen oppvekst, jeg unner barna mine bedre. Bare nevnte det siden ei over mente at jeg burde snakke med psykologen om min egen oppvekst heller enn å fortelle hvor fæl mor jeg er.

Jeg føler meg alltid sliten, har alltid vondt inni meg, en vond klump i magen, strekker ikke til. Puster alltid overfladisk, klarer ikke å puste med magen.

Jeg har en ME diagnose, uten at jeg er sikker på den. Jeg er ikke fysisk sliten, bare psykisk, og sliter med trøtthet, hukommelsen og konsentrasjonen. Men syns ikke det unnskylder min oppførsel på noen som helst måte. Jeg er redd for å ta kontakt for å få hjelp også, redd for å bli stemplet som en dårlig mor av omverdenen og redd for å miste barna. Min mor og søster mener at jeg skriker og kjefter for mye på barna, at jeg takler dem feil. Likevel er det ingen støtte eller avlastning å få... Sånn er familien min..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i alt du beskriver og jeg tror nok du har en depresjon fremfor ME. Jeg vil også anbefale tenk deg glad boken. Den gir deg teknikker for å endre tenkemønstret og hjelpe deg å få frem det positive og ikke ha en eneste negativ tanke i hodet. Høres rart ut, men halve jobben å bli kvitt depresjon er å vite hvordan den fungerer. Hvis du føler du ikke fungerer optimalt i det sosiale les boken "våg mer". Når jeg leste den følte jeg at boken var skrevet om meg. Alt stemte om meg.- Som for eksempel er hele min dag ødelagt om noen ikke hilser tilbake, når jeg sier hei...-.

 

Jeg gikk til psykolog og hun sa at når jeg ville gå fra min mann for jeg mente han var grunnen til all sykdommen, sa hun at jeg får "fluktfølelser". Du kan tenke på om det stemmer for deg. Psykologen sa at det er ikke lurt å gå fra noen mitt i en depresjon. Det kan være at depresjon "lurer" deg og dermed gjør at du ikke føler noe for han. Men heller vente, kanskje ta et samlivskurs slik at han forstår hvor mye du trenger avlastning. Jeg har blitt veldig mye bedre med avlastning og "fri" fra ungene.-

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar. Skal prøve disse bøkene. Men sliter med å få lest noe. Pga konsentrasjonene så har jeg slitt sånn med å lese og har vel knapt rørt ei bok de siste 5-10 årene. Finnes disse bøkene på bibliotek også? Har ikke så god råd til å kjøpe de.

Jeg vet ikke helt ang min samboer.. Jeg drømmer rett og slett om noen andre nå, ikke noen spesiell, men at jeg en gang skal bli sammen med noen som respekterer meg mer. Han har hatt lang tid på å endre seg, men han klarer ikke. Jeg står bl.a opp med ungene 365 dager i året, fordi han ikke klarer å skjerpe seg å stå opp om morgenen, selv om han vet hvor mye det betyr for meg å få avlastning bare en gang i blant om morgenen, da jeg er sååå trøtt selv og kunne tenkt meg å sove litt til av og til jeg også. Dette har gjort at jeg føler mer irritasjon enn gode følelser for ham. Han har også holdt på å gå fra meg to ganger tidligere, så forholdet har hanglet en god stund. Jeg har vært sånn sliten og langt nede i hvertfall i en 10 års periode, om ikke lenger, så tror ikke det er gjort i en fart å bli bedre. Men jeg orker ikke å fortsette slik resten av mitt liv. Og barna mine fortjener bedre!

 

HI

[Anonym bruker]

Anonym 8.48: Jeg håper ikke du jobber innen psykiatrien.... Du har helt feil.

At det finnes de som har hatt en verre barndom har ingenting med saken å gjøre. For HENNE var det ille, og hun reagerer som hun reagerer, for henne er de reelt. Det er IKKE en dårlig unskyldning, og er man psykisk syk så hjelper det ikke å si "get a grip" og "ikke kom med den unskyldningen", du er virkelig helt på bærtur og hjelper henne ikke i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Og nå er forresten huset vårt tilsalgs, og vi har fått oss leilighet hver for oss, så det er ganske "endelig", om vi ikke finner tilbake til hverandre senere..

 

HI

[Anonym bruker]

Signerer 09.41

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg ser at du har fått mange gode og konstruktive svar allerede!

Som deg blir jeg ofte sliten, trøtt og irritabel, og da syns jeg det er deilig med litt avlastning.

Du nevner at moren din syns du takler barna dine feil; - hadde det vært mulig å spørre henne om å ha barna dine f.eks en helg, sånn at du kunne få hvile litt og komme til hektene?

 

Ellers kan jeg jo nevne at min måte å møte en ny dag på, er å starte dagen med å tenke at dette er første dag i resten av mitt liv! Det er jeg, og bare jeg, som bestemmer hvordan jeg vil at denne dagen skal påvirke meg! Det som allerede er skjedd, kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden er din!!!

 

Og skulle du plutselig orke å lese noe mer enn de bøkene som allerede er foreslått, så ta en kikk i Stephen R Covey`s bok "De 7 gode vanene". Den setter virkelig tingene i perspektiv!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, skal notere meg bøkene

Det hender av og til at jeg våkner med godt humør om morgenen. Men så er unga vrange eller starter en krangel, og da blir jeg sint og mestrer det dårlig, og da føles det liksom som om hele dagen blir ødelagt, og jeg drar det med meg resten av dage på en måte.

Har ingen til å avlaste på helg. Moren min er syk og sliten og orker ikke å ha dem på overnatting, men hun passer en del på dagen når hun har tid. Men hun er ikke "den beste" for barna hun heller, tåler lite støy og mas og jeg syns ofte hun takler dem feil. For hos mormor skal det jo liksom være litt "fristed" synes jeg, uten trusler om straff fordi de krangler osv..

Men men.. Min eks skal jo ha dem annenhver helg og en natt i uka når vi flytter hver for oss. Så jeg håper at det vil gi meg mer overskudd. Pluss at kanskje en liten leilighet gjør at det blir mindre å vaske og mer overskudd til andre ting. Mer sentralt blir det også, så jeg håper det vil påvirke livet og hverdagen på en god måte.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror du kan låne bøkene på biblioteket. Våg mer og Tenk Deg Glad.

 

Jeg bestilte dem på nettet, veldig enkelt.

 

Jeg ser dere har begynt prosessen med å gå fra hverandre, da håper jeg at ting lysner for deg. Kanskje det er til det beste. Det kan bare du vite og kjenne selv.

 

Lykke til!

 

 

Hilsen 09:31