Ubendig 6-åring som ikke "hører"

[Anonym bruker]

Vi har en 6-årig gutt som er utrolig bestemt. Kan virke litt som det Jesper Juul kaller "autonomt" barn, har vært sin egen "herre" siden han var en neve stor.

Jeg tror vi har vært konsekvente og prøvd være strenge der det trengs, men han har et utrolig stort behov for å gjøre ting på sin måte, og en vanvittig stolthet. Noen av episodene som gjør meg bekymret: et ubendig raseri hvis vi blir sinte på ham, et slags "mot-raseri". Stopper ikke med plaging av lillesøster, ballspill inne osv tross streng formaning om å slutte. Klarer ikke skynde seg i noen situasjon, må gjøre alt i sitt eget ofte usigelig langsomme tempo (det som er lystbetont går fort). Banner og har grov språkbruk ved irritasjon og sinne som at han skal drepe oss, hugge hodet av oss, drepe seg selv, flytte osv. Daglig.

 

Han hører ganske enkelt ikke på oss. Nesten aldri. Virkemidler vi har prøvd/prøver er: ta ham ut av situasjonen: sitte med ham på et eget rom til han roer seg og hører etter.

Fjerne goder som lesing på kvelden, lørdagsgodt, fjerne lego for noen dager, sykkelforbud osv. Dette virker som om det preller av, han fortsetter med uønsket adferd til tross for advarsler om hva konsekvensen blir.

Klistremerkeark ved spesifikk adferd som ender opp i å gjøre hyggelige ting. Dette virker best, men må følges nøye opp av oss (vi blir sløve med en gang det begynner å virke...)

 

Han er utvilsomt en intelligent gutt som kan argumentere godt for det meste, men han godtar simpelten ikke at vi skal bestemme over ham. Jeg synes dette er så vanskelig, det er som om jeg må "knekke" denne ubendige viljen for å få ham til å "føye seg". Men, jeg ser samtidig at denne viljen er en fantastisk gave som utvilsomt vil komme ham til gode senere i livet. Men jeg er redd for at han skal bli et "monster" uten grenser hvis han ikke lærer seg å høre.

 

Lillesøster er en helt annan type, hun har ikke den samme motstanden som ham tross sterkt temperament.

 

Kan noen gi meg råd eller dele sine erfaringer/tanker om dette?

[Gjest Filifjonka]

Aller først: Har dere snakket med gutten om saken? FOrtalt ham, uten å være anklagende, hvorfor det blir problemer? Prøvd å appellere til hans empati og forklart at lillesøster får vondt og blir lei seg?

 

Har dere tenkt på alternativer til forbud? Hos oss er det lov å kaste ball inne, men bare i gangen. Når noen begynner med ball i stua, sier jeg rolig "Vær så snill å gå i gangen med den ballen". Jeg sier ikke at du skal tillate ballspill inne, men kanskje kan du svelge noen kameler og tillate enkelte ting enkelte steder?

 

Det han gjør som går ut over andre barn (plager lillesøster) må naturligvis stoppes umiddelbart. Gi EN beskjed, virker ikke det så fjern ham fysisk. Om nødvendig, hold ham fast eller forvis ham ut av rommet. Og gi all oppmerksomhet til lillesøster med en gang etterpå. Den slags atferd belønnes ikke med oppmerksomhet, ikke negativ oppmerksomhet engang. Det er viktig at dere får ham til å forstå at det ikke er greit å plage andre. Uansett. Og at det er HAN som taper på det.

 

Atferd som går ut over "ting" må dere bli enige om, dere voksne. Er ballspill inne forbudt, så håndhev det strengt. Konfisker ballen om han ikke slutter.

 

Atferd som går ut over tid er jeg mer usikker på. Jeg ville vært tilbøyelig til å la ham bruke den tida det tar, og så latt ham oppleve å komme for sent. Uff, rakk du ikke skolebussen? Ja ja, da får du gå i dag da. Brukte du tre kvarter på badet? Ja, da rekker vi dessverre ikke å lese for deg i kveld. Dette funker jo selvsagt bare hvis somlingen naturlig gir en konsekvens som svir litt, OG det går an for dere voksne og gjennomføre det.

 

Et annet alternativ er selvsagt å starte tidligere, mye tidligere, slik at han rekker det. Og når han så klager over at han må stå opp klokka seks mens lillesøster sover til sju, kan dere forklare ham hvorfor.

 

Banning, utskjelling og skriking får dere bestemme dere hvordan dere vil takle. En mulighet er å ignorere det, en annen å slå hardt ned på det og tydelig gi uttrykk for at det ikke er akseptabelt.

 

Jeg har størst tro på konsekvens som har direkte sammenheng med det gale han gjør. Spiller han ball inne, så forsvinner ballen. Plager han lillesøster blir han forvist fra fellesskapet. Og straffen må komme med en gang. Fjerne lego, kutte ut lørdagsgodt og slikt har jeg ingen tro på (med mindre det han gjør har direkte sammenheng med legoen eller godteriet). Bruker han legoen som våpen - kaster det på lillesøster for eksempel - skal den naturligvis fjernes. Ellers ikke.

 

Men jeg tenker at det aller aller viktigste er å være konsekvent. Hele tida, hver dag. Og dere voksne må stå sammen om det. Du sier selv at klistremerkeark og belønning fungerer, men at dere ikke greier å være konsekvente. Da tenker jeg at det er her dere må starte, med å ta dere i nakken og greie det. Dere er voksne, dere MÅ.

 

Jeg tenker også at dere må velge kampene med omhu. Det høres ut som det er veldig mye å ta fatt i, og det kan bli fryktelig mye negativt for ham (og dere). Finn ut om det er områder dere kan slappe av på, tillate enkelte ting, og ikke kjempe om alt.

[*Sammy*]

Høres ut som min 6 åring Jeg bruker også metoden som over her, uønsket adferd får umiddelbar konsekvens De får alltid 3 advarsler først av meg, før konsekvensen setter inn, og jeg gir alltid beskjed om hva den er på forhånd, på den måten har de mulighet til å velge om jeg fjerner tingen eller ikke , altså kaster han ball på stua, og jeg gir beskjed om at det ikke er lov, gir jeg beskjed om at ballen blir tatt bort om det fortsetter. Ja fortsetter det, tar jeg ballen umiddelbart.

 

Slik gjør jeg med all uønsket oppførsel, er konsekvent hele tida. Og ja innrømmer at det er slitsomt til tider:)

 

Stygg språkbruk gir jeg beskjed om at ikke er akseptabelt, feks hvis de har kalt med "drittkjerring" blir jeg sint, og gir beskjed om at jeg ikke ønsker å bli kalt det, jeg kaller ikke de drittunger jeg heller, vi snakker ikke slik til hverandre.

 

Jeg prater masse med barna hele tiden, de er flinke og tar reglene fort, eneste ulempe, er at du får unger som er gode på forhandle til sin fordel, men det har de jo behov for senere uansett

 

Og tror også det er viktig å velge kampene. Og ja er man treg, så må man opp tidligere, oppfører man seg som en baby, kan man behandle de som en Da forstår de hvor store de egentlig er

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Oi oi. Er som å lese om min 6 åring dette her.

Hun er egen å vrang som et esel mildt sagt å selv om vi er konsekvente hver gang hun gjør noe galt så tar hun det ikke til seg.

Det vil si hun tar det ikke til seg såfremt hun ikke vinner noe selv på det!

Å vi har hatt fighter, ja gudene skal vite at vi har hatt.

Samtidig er hun et usedvanlig intelligent barn, ja alle mener vel slikt om sine barn men her er dette en realitet utfra møter på skole å det samme når hun var innenfor barnehage.

Hun lærte seg fort å lese, skrive, regne. Laaangt forut andre barn å jeg ser at hennes vilje kommer henne til gode innen skole sammenheng da hun lar seg ikke pelle på nesa, hun gir aldri opp å hun vokter om de hun bryr seg om.

Men at det har vært tøffe tider her hjemme ja det skal jeg love deg, verst har det vært når det har vært helg med lite å gjøre daaa kommer problemskaperen frem i henne.

 

 

Her har jeg faktisk måttet gått skikkeli inn i meg selv å ransaket veldig mye for å innse at mye må jeg la skli, til en viss grad vel å merke!

 

Her i huset har vi også begynt med et belønningssystem for at hun skal se at man får utfra hva man yter.

f. eks gir vi poeng på at hun rer opp senga si, trekker til side gardiner, flink til å ordne seg på badet morgen og kveld, viser at hun kan høre etter de reglene vi har her hjemme osv...

Etter uken er omme inkasseres poengene i en premie, å nei vi handler ikke dyre gaver som belønningssystem, men alt fra kinoturer med mamma, skogstur, ei bok hu lenge har ønsket seg etc...

Hun er selv med på å få bestemme premieringen noe som gjør det lettere for henne å følge det hele opp, å for oss funker dette utmerket

[Anonym bruker]

Hei! har en gutt på 5,5år og jeg kjenner meg igjenn i masse av det som står her over.Jeg er SÅ fortvilet om dagen for her biter ikke noe på han og vi har prøvd alle mulige metoder,bla en plakat med smilefjes,og surtfjes og med konsekvens om det blir for mange surefjes på en uke og med en belønning om det blir mange smilefjes....dette har fungert bra,men nå virker det ikke som det heller hjelper.han er elds av 3gutter hvor minstemann er 8mnd og mellomste er brått 4år...her har det gått så langt at jeg nå vurderer å ta en prat med helsesøster på mandag...jeg gråter hver kveld når han har lagdt seg for jeg er så lei meg å fortvilet.Han er egentlig en veldig sympatisk og snill og go gutt og oppfører seg eksemplarisk hos andre....er det sjalusi eller hva? har prøvd å snakke med han om dette men det eneste han sier er at han ikke hvet hva som skjer oppi hjernern.

[Anonym bruker]

Prøv å forsterk positiv ønsket adferd.

ROS, ROS, ROS, ROS - gjerne overdreven i begynnelsen.

ros for ALT som er bra.

Overse til en viss grad det du kan overse av uønsket adferd, og snakk med han på forhånd om hva som skjer om han gjør den og den adferden, gi 3 advarsler, og så utfører du konsekvensen,, HVER gang.

 

Bruk belønningssystem.

 

Anbefaler De utrolige årene (webster stratton) metoden

 

Lykke til