Er det håp... (katter)

[Gjest]

Vi har en voksen sterlisert hunnkatt på rundt 6 år. Forrige lørdag, altså for litt over en uke siden, fikk vi en kattunge (hann). Vi regnet jo med hun kom til å blir sur, men nå er hun sur på 9 dagen. Freser og klorer etter den lille, og nekter å være sammen med resten av familien i stuen fordi den lille er der. Hun sier jo fra at hun er sjefen i huset, men han er for liten til å ta hintet og bare fortsetter å erte og irritere henne..

Noen som har opplevd lignende som kan si at det går bra til slutt?? Ikke noe hyggelig når det er sånn.

[Gjest]

*dytt*

[Gjest]

dytter igjen..

[Nå da?]

Det kommer til å gå bra. Noen er bare litt langsint og furten...

Snart er det gammelkatten som vasker og pusser på den lille. Det blir litt som når barn får søsken, man er vant til å være den eneste om oppmerksomheten og plutselig er det en ny pelsdott som alle koser masse med. La henne være i fred, så kommer hun nok inn i stua igjen litt etter litt.

[Nå da?]

I katteverden, så er oppdragelsen hard og tøff. Så lenge hun ikke skader kattungen, så bør man la de holde på.

[Dotten]

Hos oss er det den sist ankomne pelsdotten (ei voksen jentekatt på 7 år) som er sjefen. Den mellomste er en pysete gutt på 7 år (stakkars) og eldstemann på 9 år er en meeeeeget rolig og snill hannkatt. Vi har hatt våre sammen siden 2004.

Jentepusen freser og klorer etter gutta om de kommer for nært fortsatt, men ellers er det ingen problemer. Jentekatten er en liten dramaqueen tenker jeg

 

Men, det går nok bra med dine også. Ikke sikkert de blir venner, men etterhvert "godtar" hun nok lillepusen i huset, men bare når det passer henne tenker jeg. Lykke til!

[Gjest]

Takk jenter. Det var godt å høre..... at det er håp for disse også. :-)